Redigerer Affæren om diamanthalsbåndet (avsnitt)

== Rettsprosess ==
Ettersom Rohan hadde brent alle de skriftstykker som han trodde var brev fra dronningen, kunne han ikke bevise sine utsagn. Madame de La Motte motsa hans fremstilling på alle punkter. Hun hadde aldri snakket med dronningen, og Rohan hadde aldri gitt henne halsbåndet, sa hun. Derimot hadde han bedt henne om å selge et par diamanter til noen [[jøder]].

Den 25. august holdt kongen, dronningen, Vergennes, Castries, Breteuil, og ''[[Garde des sceaux de France]]'' Armand Thomas Hue de Miromesnil, rådslagning om hvordan man skulle gå videre. Dronningen klaget på at det i allmenheten var oppstått det inntrykk at hun hadde mottatt halsbåndet og ikke betalt for det. Ril slutt bestemte man seg for å stille kardinalen overfor valget å enten la regjeringen ta seg av saken, eller la det gå til den offentlige rettspleie. Rohan gav advokaten Turget i oppdrag å forsvare seg og bad om la at saken gikk til offentlig rett.

Kongen var som høyeste rettsherre enin i å overdra saken til [[Parlement|pariserparlementet]] (en rettsinstans), som han hadde gjenopprettet i 1774, og henviste den  5. september saken offisielt til parlementet. Affæren ble til alminnelig samtaleemne, og det oppstod stadig nye rykter, ikke minst fordi det ikke ble frigitt noen offisiell informasjon. Sentralt til diskusjon stod først og fremst kardinalen og spørsmålet om hans skyld eller uskyld. Snart ble det også fortalt at han hadde ødslet bort voldsomme summer på lastefulle fornøyelser, og videre skvaldret man i Frankrike og i hele Europa om hans dristige og forbudte lidenskap for dronningen. Stadig mer festnet seg den alminnelige folkemening at dronningen var en lastefull kvinne som bedro sin ektemann. Langsomt vokste sympatien for kardinalen, som nå ble betraktet som offer for sin rival Breteuil.

Generalprokurator Joly de Fleury og parlamentspresident Étienne François d’Aligre fulgte til å begynne med de kongelige patentbrev av 6. september, som helt utvetydig fordret at Rohan ble dømt for majestetsfornærmelse. Hans slekt og advokater kjempet imidlertid utrettelig for hans løslatelse. Deres etterforskninger viste at Madame de La Motte formodentlig hadde medhjelpere som ennå ikke var blitt hektet.Mens Parlamentariene bestemte seg for hvorvidt kardinalen skulle anses som den hovedansvarlige bedrager og underskriftfalskner, bestrebet hans tilhengere seg for å sette søkelyset på Madame de La Motte og hennes medsammensvorne som tautrekkere bak affæren.

[[Fil:Giuseppe Balsamo.jpg|miniatyr|Alessandro Cagliostro]]
Madame de La Motte hendet derimot at hun aldri hadde rost seg med noe personlig vennskap med dronningen. Hun sa at hennes formue helt og holdtens skyldted kardinalens generøsitet, og at hun ikke hadde noe som helst å gjøre med det formentlige møte mellom kardinalen og dronningen. I stedet beskyldte hun den beryktede storsvindleren  [[Alessandro Cagliostro]] for å ha påvirket kardinalen.

Etterhvert oppstod det hos rådsherrene tvil om hendelsesforløpet, slik at de iverksatte videre etterforskninger. De kom til den slutning at La Motte var kardinalens elskerinne, og at hun hadde utnyttet hans enkle godtroende sinn til sine renkespill. Hun hadde så snart hun hadde halsbåndet i sin besittelse brutt ut diamantene fra det, og ektemannen hadde reist til London med steinene og solgt dem der. Den 15. desember ble det forføyet at både Rohan, La Motte og Cagliostro skulle holdes fengslet. Kardinalens slekt og venner beskyldte derpå Parlamentet for å være kjøpt av hoffet.

Da parlamentspresidenten, generalprokuratoren og råfsherren d'Amécourt møtte dronningen i [[Jardin des Tuileries|Tuileriene]] og skildret sakens delikatere sider, vegret hun seg for å ta Madame de La Mottes delaktighet i affæren til etterretning, og betraktet fortsatt kardinalen som den alene skyldige. Politiet forsøkte ikke desto mindre, på oppdrag av Vergennes, å lete etter medsammensvorne og arresterte både Marie Lejay og Cagliostro. Sistnevnte hadde i den aktuelle tidsperiode hatt kontakt med Rohan, men det skuylle vise seg at han hadde ingenting med diamanthalsbåndaffæren å gjøre. Presteskapet tok kontakt med kongen, og også paven intervenerte, men kardinalen forble holdt i arrest i Bastillen. Både han og Madame de La Motte ble hyppig avhørt, men begge holdt fast på hver sine motstridende versjoner av hendelsene.

Marie Lejay medgav uten omsvøp at hun som gatepike var blitt kjent med Monsieur de La Motte og gjennom ham også med hans hustru. Hun var blitt lovet {{formatnum:15000}} livres for sin nattlige opptreden i slottsparken i Versailles, men fikk bare {{formatnum:4000}}.

Tiltaltes advokater offentliggjorde rapporter om dette og om andre hendelser, noe som gav støtet til spott- og smedeskrifter. Særlig den nattlige scene i Versailles' slottspark ansporet fantasiene over all måte, slik at det ble spredt stadig flere angivelige detaljer om møtet.

Kort før prosessens avslutning fremstod Reteaux de Villette for retten. Han var etter påtrykk fra Rohans slektninger blitt pågrepet i [[Genève]] og i april bragt til Bastillen. Han erklærte at han hadde vært Madame de La Mottes sekretær og elsker. Videre medgav han at han hadde forfattet brevene som Rohan trodde var fra dronningen, og at han hadde forfalsket hennes underskrift på kontrakten.

Dermed var Rohan på ganske trygg grunn, hva gjaldt beskyldningene om bedrageri og om tyveri av diamanthalsbåndet. Dermed gjenstod majestetsfornærmelsens forbrytelse, idet Rohan hadde hatt den dristighet til å kunne innbille seg at dronningen både hadde gitt ham i oppdrag å kjøpe halsbåndet i hennes navn, og dessuten innvilget ham et hemmelig ''rendezvous'' i slottsparken i Versailles.

Den 29. mai ble bevisopptaket avsluttet, og den 30. mai trådte parlementet sammen. Generalprokurator Joly de Fleury leste opp anklagen. Madame de La Motte skulle piskes, brennemerkes på skulderen med en V for «voleuse» (tyv), innesperres på livstid på [[Hôpital Salpêtrière]]. Monsieur La Motte og Villette burde dømmes til livsvarige [[galei]]straffer. Kardinalens dristighet var dessuten å betrakte som en forbrytelse som krevde oppriktig og høytidelig utsoning, som det tilkom den kongelige majestets verdighet. Han hadde å be konge og dronning høytidelig om forlatelse, måtte forvises fra hoffet og nedlegge sin embede som storalymosinar.

Generaladvokat Séguier svarte at ved Fleurys fremgangsmåte var alle rådsherrene blitt gjort til skam og spott. Han lot det utvetydig skinne gjennom at han mente at Fleury var blitt bestukket av hoffet.

Sensasjonsprosessen tok slutt den 31. mai 1786. Comtesse de La Motte ble dømt til offentlig pisking og i pakt med anklagers påstand brennemerket og innesperret. Hennes ektemann ble dømt ''[[in absentia]]'' til livsvarig galeistraff, Villette ble forvist. Cagliostro og hans hustru ble frikjent.

Da man kom til Rohan, kom stadig flere rådsherrer til orde - først den rangeldste Boula de Montgofroy - og forlangte kardinalens frifinnelse og løslatelse. Deretter anstrengte parlamentspresident d’Aligre for å mildne generalprokuratorens ord. Så begynte parlementet sine avsluttende overlegninger. Mot midnatt, etter mer enn 17 timer, ble kjennelsen vedrørende kardinalen felt.

Rohan ble med 26 mot 22 stemmer frikjent fra utelukkelse fra hoffet, men han måtte betale juvelererne Böhmer og Bassenge prisen for halsbåndet. Han forpliktet seg til å betale dem et årlig beløp på {{formatnum:300000}} livres fra sine inntekter fra [[abbediet Saint-Vaast]] inntil alt var betalt.