Redigerer Émile Zola (avsnitt)

=== Saken om Dreyfus ===
{{se også|Dreyfus-saken|J’Accuse}}
[[Fil:J’accuse.jpg|thumbnail|left|Førstesiden av ''L'Aurore'' med kampskriftet «J'accuse ...!» av Émile Zola]]
[[Fil:Zola sortie.jpg|thumbnail|''Zola møter mobben'', oljemaleri av [[Henry de Groux]], 1898]]
Bakgrunnen for Dreyfus-saken, som rystet Frankrike og bidro til å svekke landets omdømme i utlandet, var dommen mot kaptein [[Alfred Dreyfus]], en fransk artillerioffiser i den franske hæren med prikkfritt rulleblad. Da den franske etterretningen sommeren 1894 fant informasjon om at noen ga den tyske ambassaden militære hemmeligheter, var svulmet den iboende franske antisemittismen og jødehatet over. Det ''måtte'' være den jødiske Dreyfus som var den skyldige, selv om det var ingen bevis som kriminaliserte ham på noe vis og han selv hele tiden hevdet seg å være uskyldig.

I november 1894 ble Dreyfus dømt for landsforræderi. Han ble degradert og sendt til straffekolonien på Djeveløya i Fransk Guyana på livstid. Da offiseren [[Marie-Georges Picquart]] senere kom over bevis som impliserte en annen, major [[Ferdinand Walsin Esterhazy]], informerte Picquart sine overordnete. Framfor å renvaske Dreyfus ble det bestemt å beskytte Esterhazy og sikre seg at dommen over Dreyfus ble stående. Major Hubert-Joseph Henry forfalsket dokumenter som tilsynelatende fikk Dreyfus til se skyldig ut og fikk deretter Picquart overført til tjeneste i Afrika. Før Picquart dro fortalte han til andre om hva han visste. Ryktene begynte å gå om at Dreyfus var offer for falskt angiveri og at avgjørende dokumenter i saken var forfalsket. Til sist tok senator August Scheurer-Kestner opp saken og annonserte i senatet at Dreyfus var uskyldig og anklaget Esterhazy. Den franske regjeringen avviste å tillate nye bevis, og da Esterhazy i 1897 ble stilt for retten ble han frikjent, mens Picquart ble dømt til 60 dager i fengsel.

Den 13. januar 1898 publiserte Émile Zola sitt harmdirrende brev «J’accuse…!» (Jeg anklager!) over hele forsiden av Paris-avisen ''L'Aurore''.<ref name="WikiSource">[https://fr.wikisource.org/wiki/J’accuse...! «J’accuse…!»], fransk original på WikiSource; [https://en.wikisource.org/wiki/Translation:J'accuse...! i engelsk oversettelse], WikiSource</ref>  Avisen ble utgitt av Ernest Vaughan og Georges Clemenceau, og det var de som besluttet å trykke Zolas artikkel som et åpent brev rettet til Frankrikes president [[Félix Faure]]. I sin moralske indignasjon er det mulig at Zola ikke vurderte at han risikerte både sine karriere og mer til. Hans harmdirrende brev anklaget det franske militæret på høyeste nivå for å forhindre rettferdighet og for antisemittisme ved feilaktig å ha dømt Alfred Dreyfus til fengsle på livstid. Zolas hensikt var at han ville bli ført for retten for ærekrenkelser slik at nye bevis til støtte for Dreyfus kunne bli gjort offentlige.<ref>[http://www.shapell.org/manuscript.aspx?170038 «Correspondence Between Emile Zola and Imprisoned Alfred Dreyfus»] {{Wayback|url=http://www.shapell.org/manuscript.aspx?170038 |date=20120707223535 }}. ''Shapell Manuscript Foundation''.</ref>

[[File:Émile Zola 1895.jpg|thumb|Zola, 1895]]
Saken, kjent som [[Dreyfus-saken]], delte Frankrike på midten mellom to politiske skillelinjer. Man var enten for eller imot Dreyfus. Var man mot ham var man også tilhenger av det gamle monarkiet, [[den katolske kirke]] og hæren. Man var samtidig [[Nasjonalisme|nasjonalist]], antitysk og [[Antisemittisme|antisemittisk]]. Var man derimot for Dreyfus var man samtidig tilhenger av republikken, [[demokrati]], [[fornuft]] og internasjonalistiske idealer. Også kunstnerne tok stilling. Foruten Zola hørte [[Anatole France]] og [[Charles Péguy]] til «dreyfusardene» mens blant annet [[Maurice Barrès]] og [[Charles Maurras]] var blant deres motstandere.<ref name="bind10-side26-27">Beyer, Edvard et al (1973): ''Verdens litteraturhistorie''. Bind 10 Århundreskiftet, Oslo: Cappelen, s. 26-27</ref> Også billedkunstnerne, [[Impresjonisme|impresjonistene]], ble politisk delt. [[Claude Monet|Monet]], [[Camille Pissarro]] (som selv var jøde), [[Paul Signac|Signac]] og [[Félix Vallotton|Vallotton]] støttet Dreyfus. De på motsatt side var blant Pissarros eldste venner: [[Edgar Degas]] og [[Pierre-Auguste Renoir]] som begge var jødehatere og klandret jødene for alle Frankrikes problemer. Cézanne og [[Armand Guillaumin]] kunne heller ikke stille seg på samme side som Zola i den striden som er blitt karakterisert som «Frankrikes styggeste øyeblikk».<ref name="ugliest">[http://melbourneblogger.blogspot.no/2010/11/pissarro-degas-zola-and-capt-dreyfus.html «Pissarro, Degas, Zola and Capt Dreyfus - France's ugliest moment»]</ref> Utenlandske kunstnere var sjokkert av den franske antisemittismen. Den norske komponisten [[Edvard Grieg]], en venn av Zola fra sine mange opphold i Paris. I [[1899]] skrev Grieg til orkesterlederen for [[Concerts Colonne]] og avslo deres invitasjon på grunn av den franske urettferdigheten vedrørende Dreyfus<ref name="ugliest" /> med følgende ord: «Som alle Udlændinge er jeg så indignert over den Foragt, hvormed man i Deres Land behandler Lov og Ret, at jeg ikke føler mig istand til at træde op for et fransk Publikum.»<ref>Alnæs, Karsten (9. mars 1998): [http://www.dagbladet.no/kultur/1998/03/09/67472.html «Griegs kamp for Dreyfus»], ''Dagbladet''</ref>

Zola ble ført for retten for anklaget for ærekrenkelse den [[7. februar]] [[1898]] og ble dømt maksimalstraffen den 23. februar og fjernet fra [[Æreslegionen]]. Framfor å gå i fengsel, ble Zola rådet av sine venner å velge landflyktighet. Reaksjonen på hans brev og den ynkelig vendingen som saken fikk, var et sjokk for Zola. Han måtte bringes i sikkerhet i [[London]]. Uten å få tid til å pakke klær, ankom han [[Victoria Station]] i [[London]] den 19. juli til sitt ulykkelige opphold utenlands, som varte fram til juni 1899. «Til tross for sin livslange kunstneriske fortrolighet med menneskenes sletthet, ble han forferdet da han møtte den selv.»<ref name="beyer141">Beyer, Edvard et al (1972): ''Verdens litteraturhistorie''. Bind 9 Naturalismen, Oslo: Cappelen, s. 141</ref> Da han til sist kunne vende tilbake til Paris, rakk han akkurat å se den franske regjeringen falle.

Regjeringen tilbød Dreyfus en benådning (framfor frikjennelse), noe han kunne akseptere, bli løslatt, men således innrømme skyld, eller bli stilt overfor en ny rettssak hvor han kunne bli dømt på nytt. Selv om han åpenbart var uskyldig, valgte han etter fem år på [[Djeveløya]] å ta imot benådning. Zola sa: «Sannheten er på marsj, og ingenting vil stoppe den.»<ref name="WikiSource" /> I 1906 ble Dreyfus fullstendig frikjent av den franske høyesteretten, men det fikk ikke Zola oppleve. Zolas artikkel «J’accuse…!» er anerkjent i Frankrike som det meste framtredende manifestasjon på de [[intellektuell]]es nye makt i å forme den offentlige mening, media og samfunnet. Da Zola var en ledende fransk tenker, utgjorde hans artikkel et vendepunkt i saken. Virkningen av Dreyfus-saken og Zolas kamp fortsatte i mange år. Ved hundreårsjubileet for Zolas artikkel fikk han en unnskyldning fra den katolske dagsavisen ''La Croix'' for dens mange rasende antisemittiske redaksjonelle ledere under Dreyfus-saken.