Redigerer Émile Durkheim (avsnitt)

=== Prekontraktuelle betingelser ===
Durkheims store oppgave blir nå å finne ut av hva det er som holder det moderne samfunnet sammen, hva bygger denne organiske solidariteten på? Ettersom folk i større grad har fått et individuelt særpreg så kan ikke solidariteten bygge på at folk er like og identifiserer seg med hverandre. En av Durkheims store skyteskiver i sin samtid, [[Herbert Spencer]],<ref>Hughes, Sharrock, Martin : ''Understanding classical sociology'', SAGE Publications 2003, s. 149</ref> mente at samfunnet var bygd opp av kontrakter mellom mennesker, [[Rasjonalitet|rasjonelle]] individer som jobber for å maksimere sin egen lykke. Et syn som bygger på et [[Utilitarisme|utilitaristiske]] menneskesyn i tradisjon fra blant annet [[Adam Smith]]. Ifølge dette synet inngår mennesker frivillige kontrakter med hverandre (feks. arbeidsdeling gjennom handel) fordi det er noe alle vil tjene på. Dette var Durkheim uenig i.

Durkheim fremholdt at for å i det hele tatt kunne lage kontrakter så må man kunne stole på at de andre fyller sin del av avtalen.<ref>Collins, Randall : ''Sociological Insight – An Introduction to Non-Obvious Sosiology'', Oxford University Press 1992, s. 10</ref> Om menneskene kun er rasjonelle vesener som prøver å maksimere sine egne interesser eller lykke må de anta at den andre parten de skal lage en avtale med også er det. Når en avtale skal inngås må de beregne hva de kan tape om den andre ikke fyller sin del av avtalen, eller hva de vinner om de ikke følger sine egne forpliktelser. Rasjonelt sett har man mest å vinne om man ikke følger opp sin del av avtalen, mens den andre gjør det: da vil man vinne noe uten å ha gitt noe selv. Med dette utgangspunktet blir det vanskelig å ha tillit til hverandre og i det hele tatt å lage avtaler. Med andre ord: hadde individene kun vært rasjonelle og tenkt på sine egne interesser ville ingen noen gang ha inngått en sosial kontrakt med hverandre og verden ville bestått av isolerte individer som var skeptiske til alle andre. Durkheim anerkjente at kontrakter var en viktig del av det moderne samfunnet, men mente at kontrakter er en institusjon som selv har samfunnet som betingelse. Kontrakter hviler altså på andre ''prekontraktuelle'' betingelser.<ref>Hughes, Sharrock, Martin : ''Understanding classical sociology'', SAGE Publications 2003, s. 169</ref>

Han mente at for at folk i det hele tatt skal kunne inngå kontrakter med hverandre så trengs det:
* Kulturell regulering: At folk snakker samme språk og er enige om grunnleggende konsepter (som tid, hvordan man beregner verdier, hva slags penger som har verdi osv.)
* Moralsk regulering: 
** Eksternt: At kontrakten anerkjennes av andre medlemmer i gruppen som vil hjelpe med å holde kontrakten gyldig.
** Internt: At folk faktisk holder avtalene sine (ofrer egeninteresser for fellesinteresser – og dette krever altså at folk er sosialt integrert i gruppen sin og har [[internalisering|internalisert]] gruppens verdier).

Her er den interne reguleringen (internaliserte moral) den viktigste. Samfunnet kan ikke holdes sammen bare av at folk er redde for konsekvensene av å ikke følge samfunnets moral (ekstern regulering), men de må ''ville'' samfunnets moral. For Durkheim blir samfunnets moral internalisert gjennom ritualer. Durkheim har en bred definisjon av ritualer, hovedsakelig bygget på fire kriterier: fysisk tilstedeværelse mellom mennesker, felles fokus, felles føleleser/humør og felles symboler.<ref>Collins, Randall : ''Theoretical Sociology'', Harcourt Brace & Co 1998, s. 193</ref> Ved at man har et felles fokus sammen med andre mennesker, gjør det at man kan føle seg mer mektig enn man gjør hver for seg og man utvikler en gruppeidentitet som man ønsker å tilhøre fordi det tilfører individet energi og pågangsmot. Den felles solidariteten bygger altså på felles moral, men den kan ta flere forskjellige former og handler altså ikke om rasjonelle valg, men et irrasjonelt følelsesmessig ønske om å være en del av en gruppe.

Mens menneskene i bondesamfunnene har en mekanisk solidaritet hvor de har felles fokus fordi de ''er like hverandre'', samles menneskene i det moderne samfunnet rundt mer ''abstrakte verdier'' som i hovedsak handler om individet. For Durkheim er selve individualismen i det moderne samfunn et resultat av [[Strukturfunksjonalisme|sosial struktur]]. Våre ideer om individet, uavhengighet og mangfold er i seg selv en sosialt delt og standardisert ideologi.<ref>Hughes, Sharrock, Martin : ''Understanding classical sociology'', SAGE Publications 2003, s. 170</ref> Vi har utviklet en ''moralsk individualisme'', fordi det eneste vi alle i det moderne samfunnet kan være enige om at er hellig er individet.