Redigerer Éamon de Valera (avsnitt)

== Traktatstriden ==

Delegatene fra republikken hadde blitt utstyrt med alle fullmakter, hvilket betød at de ikke trengte å konferere med Dáil før de undertegnet en traktat. Men de Valera hadde gitt dem en hemmelig ordre om å komme tilbake til Irland før de undertegnet. Dette skjedde ikke, og de Valera ble rasende da han fikk vite at traktaten var undertegnet den 6. desember 1921 uten at han hadde blitt orientert på forhånd om innholdet.{{tr}} Hans kritikere hevder at årsaken til at han ikke selv var med i delegasjonen var at han visste at traktaten ville bli kontroversiell, og at han på denne måten kunne unngå å få skylden for den.{{tr}}

Det som ble mest kontroversielt var at republikken ikke fikk leve videre som en anerkjent, selvstendig stat, men at den ble erstattet av status som [[dominion]] under [[det britiske imperiet]]. Dette medførte at [[den britiske monarken]] også ville være [[konge av Irland]], og at det måtte avlegges troskapsed til monarken. Denne ble skrevet av Michael Collins på en så skånsom måte som mulig, slik at man bare sverget troskap til kongen av Irland uten noen referanse til kongen av Storbritannia. Eden ble derfor i seg selv ikke et stort poeng i striden, men den ble hyppig brukt i argumentasjonen mot traktaten.{{tr}}

Sett i lyset av den senere konflikten om og i Nord-Irland er det verdt å merke seg at delingen av Irland ikke var et viktig spørsmål for irske politikere på dette tidspunkt.{{tr}} Man mente at grensekommisjonens arbeid ville ende med at store deler av området ble overført til Fristaten, slik at Nord-Irland ikke ville klare seg økonomisk, og at en gjenforening var å vente innen få år.{{tr}} Slik skulle det ikke gå, ettersom grensekommisjonen kom til at det bare var små områder som skulle overføres til Fristaten, samt at et større område skulle overføres til Nord-Irland. Kommisjonens rapport ble av forskjellige hensyn lagt til side. 

Traktaten ble ratifisert av Dáil med knapp margin, 64 stemmer for og 57 mot. Minoriteten forlot som følge av dette Dáil. De Valera gikk av, og Griffith ble valgt som ny president. Han gikk tilbake til den gamle tittelen president av Dáil Éireann. 

I mars [[1922]] holdt de Valera en tale i [[Carrick on Suir]], der han sa at dersom traktaten ble gjennomført kunne det bli nødvendig å «vasse gjennom irsk blod» for å oppnå frihet.{{tr}} I [[Thurles]] gjentok han dette noen dager senere, og la til at IRA «kan måtte vasse gjennom, kanskje, blodet til noen medlemmer av regjeringen, for å oppnå irsk frihet».{{tr}} Hans motstandere har tolket dette som en oppfordring til borgerkrig, mens tilhengerne tolker det som et uttrykk for dyp fortvilelse over at irske nasjonalister hadde blitt splittet.{{tr}}

De Valeras kritikk mot traktaten dreide seg særlig om to ting: For det første var han kritisk til troskapseden, og for det andre var han bekymret over at Irland ikke kunne ha en egen utenrikspolitikk. Det siste punktet omfattet også spørsmålet om [[traktathavnene]], flere irske havner som ville være under [[Royal Navy]]s kontroll av hensyn til Storbritannias sikkerhet. Som erstatning for status som dominion foreslo han en «ekstern tilknytning» mellom en irsk republikk og Storbritannia. Dette var noe han også hadde foreslått i april 1921, før forhandlingene begynte. Collins var villig til å akseptere dette, og de to fløyene av Sinn Féin, traktattilhengere og -motstandere, forente seg før valget i 1922 med planer om å danne en koalisjonsregjering. Bare to dager før valget falt dette sammen, ettersom britene la ned [[veto]] fordi det stred mot en allerede undertegnet traktat. Dermed var man tilbake på veien mot borgerkrig.