Redigerer Ælfgifu Ælfhelmsdatter av Northampton (avsnitt)

=== Etter Knuts død ===
Knut døde ved Shaftesbury i 1035. Symeon av Durham og Adam av Bremen antydet at Knut hadde utsett Harald Harefot som konge av England, men ''[[Encomium Emmae]]'', skrevet til forsvar av Hardeknuts mor Emma, hevdet at han utsett Hardeknut som Englands konge. Ælfgifu var bestemt på at hennes sønn Harald skulle bli den neste kongen. Hun reiste tilbake til England (minst) ved 1036 mens Emmas sønn Hardeknut var fraværende i Danmark i krig med den norske kongen Magnus og svenskene under deres konge [[Anund Jakob]]. Emmas andre sønner, [[Alfred Ætheling|Alfred]] og [[Edvard Bekjenneren|Edvard]] var i [[Normandie]]. Det ble gjort et kompromiss hvor Harald skulle styre som regent ettersom Hardeknut var i Danmark. I henhold til Frank Stenton var Harald en uklar figur, og at det var sannsynligvis Ælfgifu som var den egentlige herskeren av England i deler, om ikke hele Haralds styre i Hardeknuts fravær.<ref name="Stenton_421">Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 421</ref>

Manuskript E av ''Den angelsaksiske krønike'' (som har flere detaljer enn versjonene C, D og E) også kjent for å ha sympatier for [[Godwin av Wessex]], forteller om en riksforsamlingen ved [[Oxford]] i [[1036]] hvor stormennene valgte Harald som konge og mønstringen av støtte i nord Themsen hvor maktbasen til Ælfgifus familie var konsentrert.

{{sitat| Her døde Knut ved Shaftesbury og han er gravlagt i Winchester i den gamle kirken. (...) Og snart etter hans død var det et møte med alle rådsmedlemmene i Oxford, og jarl Leofric og bortimot alle thegnene nord for Themsen, og alle mennene i flåten ved London, valgte Harald som regent av hele England, for ham selv og hans bror Hardeknut som var i Danmark, og jarl Godwin og alle de fremste menn i Wessex motsatte seg det akkurat så lenge som de kunne, men de kunne ikke stå imot. Og deretter ble det besluttet at Ælfgifu (<nowiki>= Emma</nowiki>), Hardeknuts mor, skulle bosette seg i Winchester med kongens her sønns huskarer, og holde hele Wessex på vegne av ham; og jarl Godwin var deres mest lojale mann. En del menn sier om Harald at han var sønn av kong Knut og Ælfgifu, datter av ealdorman Ælfhelm, men for mange menn synes det utrolig; uansett var han full konge over hele England.<ref>''Den angelsaksiske krønike'', manuskript E</ref>}}

I løpet av 1036 hadde meningen i England bevegd som mot Harald Harefot. Ved august hadde nyheten kommet fram til Knut og Emmas datter [[Gunhild av Danmark|Gunnhild]], gift med den [[Tysk-romersk keiser|tysk-romerske]] keiser [[Henrik III av Det tysk-romerske rike|Henrik III]], ved det tyske hoff at hennes «ulykkelige og urettferdige stemor (=Ælfgifu) virket for å frata Gunnhilds bror Hardeknut kongeriket England ved holde store gjestebud og forsøkte med store gaver å overtale de ledende stormenn til gi Harald sin troskap».<ref>Stevenson (1913), sitert i Stafford, Pauline (1997): ''Queen Emma & Queen Edith'', Blackwell, s. 238</ref> Emmas propagandist i ''Enconium Emmae'' tilskrev henne mer alvorlig og uærlige metoder. Han gjør Ælfgifu til medskyldig i mordet på Emmas sønn Alfred ved at antyde at hun var ansvarlig for å sende et forfalsket brev til Normandie som inviterte Alfred til England.

Tiden arbeidet for Emma, som etter at Harald hadde tatt rikdommen i Winchester, rømte til Flandern. Kong Magnus av Norge og Hardeknut kom til en fredsavtale som til sist gjorde det mulig for Hardeknut å samle en hær med den hensikt å innta England. Men det synes som Harald allerede da var merket av sykdommen som han døde av den 17. mars 1040, og da Hardeknut og Emma gikk i land i England den 17. juni 1040 ble Hardeknut godtatt som Englands konge. Skjebnen til Ælfgifu er ikke kjent, og hun er ikke nedtegnet i noen dokumenter etter 1036, bortsett fra en mulig referanse til henne som «fruen», og det er ikke kjent når hun døde, men antagelig etter juni 1040.<ref name="Stafford"/>