Redigerer Norges petroleumshistorie (avsnitt)

== Produksjon og økonomi ==

[[Fil:Norsk oljeproduksjon.png|thumb|Produksjon av salgbar petroleum fra norsk sektor.<ref name=NPDFAKTA/>  Tallene for (olje + gass) er [[oljeekvivalent]]er.]]
=== Produksjonsvolum ===
Fra produksjonsstarten på Ekofisk i 1971 tok det fire år før Norge i 1975 ble nettoeksportør av petroleum.<ref name=HELLE227>[[#HELLE|E. Helle: ''Norges olje...'']] s.227</ref> 
I stortingsmeldingen om petroleumsvirksomhetens plass i det norske samfunn la regjeringen Bratteli i 1974 opp til et «moderat tempo» i oljeutvinningen.<ref name=SM74A/>
Dette ble i Stortinget tallfestet til å kunne være lik ti ganger landets eget forbruk, svarende til 90 millioner tonn oljeekvivalenter i årlig produksjon.  (Med en [[tetthet|egenvekt]] for råolje lik 0.8 tonn/Sm3 svarer dette til
et produksjonsvolum på 112,5 millioner Sm3/år.)  Den politiske diskusjonen kom lenge til å sirkulere rundt dette tallet, som ble oppfattet både som et mål og som et tak for produksjonen.  
Høyre og Arbeiderpartiet argumenterte for at 90 millioner tonn var i samsvar med et «moderat tempo», Kristelig Folkeparti ønsket seg 60-70 millioner tonn, mens Senterpartiet, SV og Venstre alle gikk inn for 50 millioner 
tonn.<ref name=HELLE211>[[#HELLE|E. Helle: ''Norges olje...'']] s.211ff</ref>

I 1983 var produksjonen steget til å utgjøre omtrent åtte ganger det innenlandske forbruket.  Tanken om et tak på produksjonen ble forlatt i første halvdel av 1980-årene og erstattet av et ønske om å styre produksjonsvolumet
etter økonomiske målsetninger.<ref name=HELLE211/>

Norge var i 1995 blitt verdens nest største oljeeksportør, etter Saudi Arabia.<ref name=HHH97>{{kilde bok|tittel=Hvem Hva Hvor 1997 |redaktør=Vebjørn Rogne, Dag Viggo Nilsen, Kjell Paulssen| utgivelsesår=1997 |forlag=Chr. Schibsteds Forlag |isbn=82-516-1610-7}}</ref>  
Funn av en rekke gassfelt gjorde at Norge i 2001 var vokst til å bli den nest-største gass-eksportøren i verden, etter Russland.<ref name=AP011206/> 
Oljeproduksjonen nådde et maksimum i 2001, med 181 millioner Sm3 produsert.  Totalproduksjonen av olje og gass nådde toppen i 2004.<ref name=NPDFAKTA/>

I 2019 var Norge listet som nummer 16 i offisiell amerikansk statistikk over petroleumsproduserende land i verden, rangert etter årlig produsert volum av råolje.<ref name=USSTAT>{{kilde www|url=https://www.eia.gov/international/data/world/petroleum-and-other-liquids/annual-petroleum-and-other-liquids-production |tittel=International Petroleum and Other Liquids |utgiver=U.S. Energy Information Administration |besøksdato=2021-01-07}}</ref>
Rangert etter produksjon av tørrgass var Norge nummer 8 på verdensbasis.

=== Nasjonal oljeøkonomi ===
[[Fil:Norske stats petroleumsinntekter.png|thumb|left|Den norske stats petroleumsinntekter,<ref name=NP>{{kilde www|url=https://www.norskpetroleum.no |tittel=Norsk petroleum |utgiver=OED og Oljedirektoratet|besøksdato=2021-01-08}}</ref> sammen med oljeprisen.<ref name=EIA2>{{kilde www|url=https://www.eia.gov/dnav/pet/hist/rbrteA.htm |tittel=Europe Brent Spot Price |utgiver=U.S. Energy Information Administration |besøksdato=2021-01-08}}</ref>]]
Den norske [[lov om petroleumsbeskatning|petroleumsskatteloven]] ble vedtatt i 1975.  I tillegg til alminnelig selskapsskatt betaler virksomhet på sokkelen en særskatt. 
Skattesatsene fastsettes årlig av Stortinget, men den total satsen (selskapsskatt + særskatt) har vært nokså uendret lik 78 %.  I tillegg får den norske staten
inntekter fra SDØE og gjennom eierandeler i Equinor. Sammen med avgifter knyttet til virksomheten gir dette staten store inntekter.

I de første årene betalte petroleumsvirksomheten produksjonsavgift til staten.  Denne avgiften ble fjernet for petroleumsforekomster som fikk godkjent PUD etter 1. januar 1986.

Frykt for en «Kuwait-økonomi» preget av ensidig avhengighet av petroleumsinntekter, høye lønninger og tilsvarende kostnadsnivå, har gjennom hele oljehistorien fått mange til å uttrykke uro for tradisjonelle næringer.  
Dette var også et viktig argument for regjeringen Bratteli i 1974 for å gå inn for et «moderat tempo» i utvinningen.

Regjeringen Willoch ga i mars 1982 et utvalg under ledelse av [[Hermod Skånland]] i oppgave å vurdere omfanget av virksomheten på norsk sokkel.  Tempoutvalget, også kalt Skånlandutvalget, konkluderte i oktober 1983 med at det var stor usikkerhet
forbundet til framtidige oljeinntekter, knyttet til både produksjon, oljepris og valutakurser.  Det ble foreslått å oppnevne et statlig oljefond som kunne fungere som en buffer mot svingningene i inntektene til staten.
Også den borgerlige regjeringen mante til forsiktig bruk av oljepengene, ikke minst fordi myndighetene fryktet en nokså snarlig nedgang i de framtidige 
inntektene.<ref name=AP831023>{{kilde avis|url=http://lisa.aftenposten.no/mobil/device/arkivprod.php |tittel=Nytt Emden må unngås |avis=Aftenposten |url-tilgang=abonnement |dato=23. oktober 1984 |besøksdato=2021-01-05 }}</ref><ref name=SM85A>[[#SM85|Stortingmelding nr. 32 (1984-85)]]</ref>

Oljeprisen falt dramatisk både i 1986 og i 1998, begge ganger som følge av at høy arabisk produksjon destabiliserte markedet. OPEC hadde i desember 1985 erklært at medlemslandene ikke lenger ville ha eneansvaret for å balansere
tilbud og etterspørsel etter olje.  Fallet i oljeprisen i 1986 gjorde at norske myndigheter om sommeren for første gang siden 1980 måtte ut på det internasjonale lånemarkedet, for å ta opp et lån på 500 millioner dollar.
Da oljeprisen falt igjen i 1998, lovet olje- og energiminister [[Marit Arnstad]] OPEC at Norge skulle redusere oljeproduksjonen med 3-6 %, for å bidra til å stabilisere 
oljeprisen.<ref name=HHH87>{{kilde bok|tittel=Hvem Hva Hvor 1987 |redaktør=Inger Lautin, Thorbjørn Faarlund, Helga Grasdalen| utgivelsesår=1986 |forlag=Chr. Schibsteds Forlag |isbn=82-516-1066-4}}</ref><ref name=HHH99>{{kilde bok|tittel=Hvem Hva Hvor 1999 |utgivelsesår=1998|redaktør=Dag Viggo Nilsen, Kjell Paulsen, Torgunn Nilsen, Eirik Myhr |forlag=Chr. Schibsteds Forlag |isbn=82-516-1708-1}}</ref>

De samlede inntektene til staten var spesielt store i perioden 2000-2014, i gjennomsnitt på mer enn 12 % av brutto nasjonalprodukt (BNP).  Toppåret var 2008, da staten hadde netto inntekter på 416 milliarder kroner fra petroleumsvirksomheten.<ref name=AP210409>{{kilde avis|url=http://lisa.aftenposten.no/mobil/device/arkivprod.php |tittel=Laveste oljeinntekter på 20 år for staten |avis=Aftenposten |url-tilgang=abonnement |dato=9. april 2021 |besøksdato=2021-04-09 }}</ref>
I 2014 kom et nytt fall i oljeprisen, med tilsvarende fall i inntektene.  Et bunnår var 2016, da inntektene tilsvarte 4 % av BNP.  Etter dette tok prisnivået seg gradvis opp igjen.<ref name=SSB3>{{kilde www| url=https://www.ssb.no/offentlig-sektor/artikler-og-publikasjoner/fall-i-petroleumsinntektene |tittel=Så mye har petroleumsinntektene falt |utgiver=Statistisk sentralbyrå |dato=2017-05-16 |besøksdato=2021-01-07}}</ref>

I revidert nasjonalbudsjett for 2019 var statens petroleumsinntekter anslått til 263 milliarder kroner.<ref name=RE190514>{{kilde www|url=https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/263-milliarder-i-petroleumsinntekter/id2645271/ |tittel=263 milliarder i petroleumsinntekter |utgiver=Regjeringen |dato=2019-05-14 |besøksdato=2021-01-07}}</ref>

I juni 2020 vedtok Stortinget endringer i skattelovgivningen, for å hjelpe petroleumsnæringen under [[Covid-19|influensapandemien]].  Endringene ga selskapene større muligheter til avskrivninger og skattefrie
inntekter i en begrenset periode.  Pandemien ga et økonomisk tilbakeslag og lavere oljepris.  Sammen gjorde dette at statens oljeinntekter sank kraftig i 2020, til 106,8 milliarder kroner.<ref name=AP210409/>  Det var i hovedsak skatt fra selskapene og inntekter fra statens direkte økonomiske engasjement som sviktet.

=== Statens pensjonsfond utland ===
[[Statens pensjonsfond|Statens pensjonsfond utland]], ofte kalt «Oljefondet», ble opprettet i 1990 for å ivareta langsiktige hensyn i bruken av petroleumsinntektene til staten.  Alle investeringer fra fondet skal gjøres i utlandet. Pengene skal i hovedsak brukes til å finansiere framtidige pensjonsutgifter.  Det første innskuddet ble gjort i mai 1996, med et beløp på knappe to milliarder kroner.

[[Jens Stoltenbergs første regjering]] innførte i 2001 [[handlingsregelen]] for bruk av midler fra fondet til dekning av underskudd på statsbudsjettet. Ifølge den opprinnelige formuleringen av regelen skulle maksimum 4 % av fondet kunne overføres til det årlige statsbudsjettet.  Dette skulle svare til forventet [[realavkastning]] fra fondet. I 2017 ble maksimumsgrensen redusert til 3 %.

Omtrent på femtiårsdagen for åpningen av Ekofiskfeltet, i oktober 2019, passerte verdien av fondet {{formatnum:10000}} milliarder norske kroner.