Redigerer Norges geografi (avsnitt)

===Arealer til jord- og skogbruk===
{{se også|Norges klima|Norges skoger|Norsk landbruk}}
Mest dyrket jord er i lavlandet på det sentrale Østlandet (inkludert områder rundt Mjøsa) samt i dalene på Østlandet, på Jæren og rundt Trondheimsfjorden. De mest tettbefolkede områdene har også største folketetthet og det er lite forskjell mellom landsdelen i dyrket areal per innbygger.<ref name="utdrag" />{{rp|209}} 

Norge har mye mindre løsavleiringer enn de store jordbrukslandene. I noen sentrale jordbruksområde (rundt Trondheimsfjorden og Oslofjorden og i Drammensdalen) i Norge er det marin leire som er næringsrik, men tung. Jæren har mye løsmasser og er et relativt viktig jordbruksområde. På Hedemarken, Hadeland, og Toten er det løs forvitringsjord av skifer som gir god åker. Forholdene for korndyrking er relativt gode i Norge, men kort sommer med tørr forsommer og ofte fuktig i skuronna er lite gunstig. De indre fjordstrøkene på Vestlandet er velegnet for fruktdyrking. På Vestlandet er det gode forhold for gressdyrking.<ref>[[#Norge|''Norge'' (1971)]], s. 69.</ref> Mesteparten av skogen i Norge er eid av privatpersoner for en stor del knyttet til gårdsbruk. Det offentlige og sameier eier en del skog, bedrifter en liten andel. Den produktive barskogen finnes for en stor del på det indre Østlandet samt i Trøndelag og Agder. På Vestlandet og nord for Saltfjellet er det relativt mindre produktiv barskog.<ref>[[#Norge|''Norge'' (1971)]], s. 72–74.</ref> Tre fjerdedeler av skogarealet er eid av enkeltpersoner hovedsakelig som en del av gårdsbruk, og [[sameie]]r eier 9&nbsp;%. Staten eier omkring 10&nbsp;% og foretak 6&nbsp;% (tall for 1980).<ref>[[#Norge1980|''Norge'' (1980)]], s. 36.</ref>

Antall døgngrader over 6°C brukes som mål hvor gunstig klimaet er for varmekjære vekster. Rundt Oslofjorden, på Ringerike, i nedre Telemark og på Sørlandskysten er denne på 1200 døgngrader. Lavlandet rundt Mjøsa og fjordstrøkene på Vestlandet ligger på {{formatnum:1000}} til {{formatnum:1200}}. Lavlandet rundt Trondheimsfjorden og østlandsdalene under 300 m.o.h. ligger på 850 døgngrader og har gode forhold for dyrking av bygg og havre. Mens områdene på Vestland og i Agder med like høye tall har lite korndyrking på grunn av regn i høste- og modningssesongen. Kystrekene på Vestlandet og i Agder har lengre vekstsesong enn andre landsdeler noe som gir godt grunnlag for gress og beite samt dyrking av grønnsaker og tidligpoteter. Store lokale klimaforskjeller gjør det vanskelig å trekke generelle dyrkingsgrenser. For eksempel kan det i høytliggende daler på Østlandet være umulig å dyrke korn eller poteter i dalbunnen på 500 meter over havet på grunn av tidlig frost, mens den solvendte lien ovenfor på 700 meter kan være frostfritt. På Låg-Jæren og andre kystflater på Vestlandet gjør vind fruktdyrking og skogsdrift umulig, mens åkervekster trives. Regn er et klart mindre problem for fruktdyrking enn for korndyrking. Fruktdyrking var i 1969 konsentrert i Ringerike, Lier, nedre Telemark, indre Hardanger, Sogn og andre indre fjordstrøk. Korndyrking var i 1969 konsentrert på Østlandet fra og med Mjøsa og sørover.<ref name="utdrag" />{{rp|206; 219}}