Redigerer Norges vassdrags- og energidirektorats historie (avsnitt)

===1991 – Ny energilov og liberalisering av kraftforsyningen===
====Energiloven av 1991====
[[Energiloven]] trådte i kraft [[1. januar]] [[1991]] og hadde som et hovedpremiss at kraftsektoren skulle deles opp i en konkurransedel og en monopoldel. Kraftoverføring skulle være et monopol, mens produksjon og omsetning av elektrisk energi skulle være [[Konkurranse (økonomi)|konkurranseutsatt]]. Den vertikalen forbindelsen mellom produksjon og distribusjon skulle løses opp.<ref name="ReferenceS"/>

Forarbeidet til loven startet med Energilovutvalget som ble opprettet i 1981. Dette utvalgte bruket fem år på å komme frem til et forslag til ny energilov. Anbefalingen var en omstrukturering til færre fylkes- og regionale vertikalt integrerte energiverk, som ble lagt frem i 1986. Dette for å oppnå samfunnsøkonomisk lønnsomhet og prisutjevning. Stortingsproposisjonen til dette ble bearbeidet av Olje- og energidepartementet i 1989, men trukket tilbake av den påtroppende [[Regjeringen Syse]] før stortingsbehandling. Finansdepartementet hadde før dette tatt initiativ til en utredning av en markedsreform av kraftforsyningen. Denne utredningen var ferdig i 1989 og [[Eivind Reiten]] fra [[Senterpartiet]] tok fatt i dette forslaget som ble basis for en ny energilov. I løpet av 1990 ble denne behandlet av Stortinget og vedtatt.<ref>[[#StStyring|Lars Thue:''Strøm og styring'' side 90-91.]]</ref>

En tidligere arbeidsgruppe i arbeidet med ny energilov var ledet av Generaldirektør i NVE [[Erling Disen]] og bestod av representanter fra [[NEVF]], Samkjøringen, Statskraftverkene og Energidirektoratet. Her var det teknologiske eksperter som var representert, og disse ville ha store enheter, sentralisering og samordning. Noe av bakgrunnen for dette var NVEs misnøye med bransjens mange små enheter. Dette førte til at det rundt i distriktene var mange elektrisitetsverker med motvilje mot forandringer og styring. Heller ikke økonomene i Energilovutvalget hadde problemer med forslag til sentralisering og samordning.<ref>[[#StStyring|Lars Thue:''Strøm og styring'' side 93.]]</ref>

====Samfunnsøkonomenes tilnærming til prisfastsetting====
[[Fil:Blåsjø og kraftmaster.JPG|thumb|[[Blåsjø]] er den trettende største innsjøen i Norge og tilhører [[Ulla-Førreverkene]] og er det største vannkraftverket i Norge og Nord-Europa, med en installert effekt på ca. 2100 MW totalt. Staten ved NVE hadde eierandel i anlegget, men etter mye uenighet ble Statens del på 15 % solgt.{{byline|Martin NH}}]]

Det fantes samfunnsøkonomer i forskningsmiljøet i Universitetet i Oslo, Statistisk sentralbyrå og Norges handelshøyskole i Bergen og ansatte i Olje- og energidepartementet, som arbeidet med spørsmål innenfor kraftforsyning. Disse mente at prisenfastsettelsen på elektrisitet måtte skje ut fra langtids grensekostnad for investeringene i sektoren. Med en energipris lavere enn langtids grensekostnad var det på tide med en pause i kraftutbyggingen. De norske økonomene var inspirert av metoder som var utviklet av franske og amerikanske økonomer innenfor området. Franske økonomer hadde utviklet kriterier for investeringer og prissetting basert på grensekostnader. Amerikanerne studerte etterspørsel etter energi, og var opptatt av å finne priselastisitet innenfor forskjellige sektorer. Dessuten var prognoser for utvikling av etterspørselen viktig i vurderinger for utvidelser av kraftsystemene.<ref>[[#StStyring|Lars Thue:''Strøm og styring'' side 95.]]</ref>

Før dette hadde Vidkunn Hveding i 1968 publisert en artikkel i tidsskriftet Economic Planning om investeringer i kraftsektoren. I 1966 ble han engasjert av Statens Energiråd for å gjøre samfunnsøkonomiske analyser av Norges energiforsyning. Med denne ble det gjort grundige drøftelser av samfunnøkonomiske pris-, kostnads- og investeringsspørsmål. Hveding, og andre som var opptatt av spørsmålet på denne tiden og tiårene etter, snakket ikke om markedsbasert kraftomsetning. Energiforsyningen ble oppfattet som naturlige monopoler, og dermed var konkurranse uaktuelt.<ref>[[#StStyring|Lars Thue:''Strøm og styring'' side 96.]]</ref>

Det etablerte prinsippet for prising av elektrisk kraft var selvkost både i Statkraftverkene og i de kommunale elektrisitetsverkene. I beregningen av selvkost ble både gamle og nye kraftanlegg sett under ett. Bakgrunnen var at elektrisitet ble sett på som et samfunnsgode, som en del av distriktspolitikken og en del av industripolitikken. Økonomene derimot mente at dette førte til lav avkastning og overinvesteringer, sett i sammenheng med andre av samfunnets behov. Det ble også påpekt at en var for opptatt av tørrårssikring og fastkraftleveranser.<ref>[[#StStyring|Lars Thue:''Strøm og styring'' side 97.]]</ref>

Senter for anvendt forskning (SAF) ved Norges handelshøyskole i Bergen fikk på oppdrag av Finansdepartementet i oppgave å se på en markedsbasert reform av kraftforsyning. Daværende departementsråd i departementet [[Tormod Hermansen]] hadde vært ansvarlig for utredningen «En bedre organisert stat» (NOU 1989:5), og var en sterk tilhenger av deregulering og liberalisering.<ref>[[#StStyring|Lars Thue:''Strøm og styring'' side 100.]]</ref> I bestillingen av rapporten fra SAF ble det ønsket at den skulle gi forslag til institusjonelle endringer. Slik ble arbeidet brukt direkte i arbeidet med den nye Energiloven som var på trappene.<ref>[[#StStyring|Lars Thue:''Strøm og styring'' side 101.]]</ref> Utredningen ga anbefaling om en deling av kraftsektoren der kraftoverføring og fordeling ble definert som naturlige monopoler, mens omsetningsfunksjonen, altså produksjon, kunne markedsbaseres. Paradigmeskiftet blant økonomene i synet på markedsbasert energiforsyning kan sees i sammenheng med den internasjonale økonomiske krisen i 1970-årene og påfølgende år med økonomisk ustabilitet. [[Keynesianisme|Keynesiansk stabiliseringspolitik]], statsdrift og offentlige reguleringer ble sett på som årsaker til denne krisen. Chicago-skolen var toneangivende i kritikken, og en mente at tendensen til statlig planøkonomi ble utfordret faglig.<ref>[[#StStyring|Lars Thue:''Strøm og styring'' side 102.]]</ref>

====Delingen av Statkraft 1992====
Statnett ble av regjeringen Brundtland i 1992 foreslått splittet opp i et produksjonsforetak og et sentrallnettsforetak, disse skulle hete henholdsvis Statkraft SF og Statnett SF. Slik skulle en skille mellom konkurransevirksomhet og monopolvirksomhet, kryssubsidiering skulle unngås, Statkraft skulle ikke få fordeler fremfor andre produksjonsselskaper og bransjen skulle få signal om at Energiloven skulle følges opp av myndighetene. I forslaget lå det også en anbefaling om forvaltning av sentralnettet og driftskoordineringen av kraftsystemet skulle legges til Statnett.<ref>[[#StStyring|Lars Thue:''Strøm og styring'' side 115.]]</ref> Det var diskusjon om langtidskontraktene for kraftlevering til industrien skulle legges til Olje- og energidepartementet, men en kom til enighet om at disse fortsatt skulle ligge hos Statkraft.<ref>[[#StStyring|Lars Thue:''Strøm og styring'' side 116.]]</ref> Statnett SF var operativt fra [[1. januar]] [[1992]] og fikk ansvar for utbygging og drift av sentralnettet, driftskoordineringen og markedsfunksjonene. Et år senere overtok Statnett SF arbeidsgiveransvaret for Samkjøringens rundt 125 medarbeidere, og Statnett Marked A/S ble operativt.<ref>[[#StStyring|Lars Thue:''Strøm og styring'' side 126.]]</ref>

Fra [[1. januar]] [[1996]] ble utenlandshandelen overført til en felles norsk-svensk kraftbørs, basert på organisasjonen til Statnett Marked. Dette var verdens første internasjonale kraftbørs. Noe senere samme år gikk Statnett Marked over til å hete [[Nord Pool]] ASA, der Statnett SF og [[Svenska Kraftnät]] skulle eie børsen med halvparten av aksjene hver.<ref>[[#StStyring|Lars Thue:''Strøm og styring'' side 139.]]</ref>

====NVEs nye rolle====
Etter at Statkraftverkene ble skilt ut av NVE i 1986 mistet etaten de fleste av sine ansatte, i tillegg til ansvaret for kraftverkene og sentralnettet. I juni 1990 ble det besluttet at NVE skulle omdannes til et direktorat og dets øverste leder skulle ha tittelen vassdrags- og energidirektør. Det skulle være seks avdelinger i det nye direktoratet, nemlig Administrasjonsavdelingen, Energiavdelingen, Hydrologisk avdeling, Energiøkonomisering- og markedsavdelingen, Tilsyns- og beredskapsavdelingen, og Vassdragsavdelingen. En annen endring var at Elektrisitetstilsynet skulle overføres til Kommunaldepartementet. NVE fikk en viktig rolle med å utarbeide detaljene for hvordan kraftmarkedet skulle fungere. Etaten fikk med dette ansvaret for å etterse konkurransereglene i kraftmarkedet.<ref>[[#StStyring|Lars Thue:''Strøm og styring'' side 127.]]</ref>

I NVE var det stor tro på markedsreformen, og dets leder Erling Disen uttalte seg positivt til reformen. Det fantes fra før liten økonomisk kompetanse i etaten, og i 1994 var det ikke mer enn ti stillinger for å ivareta monopolkontroll og markedsspørsmål. Blant disse økonomene var det også stor gjennomtrekk fordi medarbeiderne fikk gode tilbud fra andre aktører i sektoren, disse kunne tilby langt høyere lønn enn NVE.<ref>[[#StStyring|Lars Thue:''Strøm og styring'' side 129.]]</ref>

Ved opprettelsen av NVE som direktorat hadde regjeringen fastsatt en forskrift for etatens rolle og myndighet. En viktig oppgave var å etterse at netteiere ikke misbrukte sin monopolstilling. Netteiere som hadde fått omsetningskonsesjon var forpliktet til å stille ledig kapasitet i nettet til disposisjon for andre. Brukere av nettet skulle ikke forskjellsbehandles, og overføringstariffene skulle sikre at kostnadene av utbygging og drift av nettet ble dekket. Overføringstariffene skulle også gi «nødvendig avkastning» på investert kapital. NVE skulle utarbeide retningslinjene for å få tariffene til å virke etter disse hensiktene.<ref>[[#StStyring|Lars Thue:''Strøm og styring'' side 129-130.]]</ref>

Punkttariffene var et viktig middel i det nye regimet for kraftoverføring. Et viktig prinsipp med punkttariffene er at netteieren skal utarbeide overføringstariffer som dekker alle tap i nettet til det punktet kraften tas ut. Dette er det kraftkjøperen som skal dekke. Også kostnader knyttet til kraftoverføring i sentralnettet og overføringsnett som eies av andre kraftselskaper skal dekkes. Et annet prinsipp er at punkttariffene i sentralnettet skal være uavhengig av avstanden strømmen overføres over.<ref>[[#StStyring|Lars Thue:''Strøm og styring'' side 130.]]</ref>

Fra januar 1993 ble alle energiverk pålagt å gå over fra kommunal regnskapsførsel, til regnskap etter aksje- og regnskapsloven. Kryssubsidiering av den delen av virksomheten som er konkurranseutsatt og det som er monopolvirksomhet, skulle unngås ved at regnskapet spilles opp separat i disse to delene. Kostnader skulle også fordeles på de ulike spenningsnivåene i nettet ved regnskapsførsel. Med dette skulle en få kontroll for beregning og kontroll med punkttariffene.<ref>[[#StStyring|Lars Thue:''Strøm og styring'' side 131.]]</ref>