Redigerer Sulitjelma gruber (avsnitt)

=== Etterkrigstiden ===
[[File:Sagmo 02 C.jpg|thumb|Utsikt fra taubanestasjonen på Sagmo mot tettstedet [[Sulitjelma]] i august 1953. Før de fleste andre steder i distriktet hadde Sullitjelma elektrisk belysning.{{Byline|Gerhard Haubold}}]]

[[Norge i etterkrigstida|Etter krigen]] ble industripolitikken drastisk endret etter at Arbeiderpartiet fikk rent flertall i Stortinget. Eksportinntekter ble av ledende økonomer ansett som viktig for å bygge opp et moderne velferdssamfunn. Dette kom Sulitjelma til gode når markedsprisene for kobber gikk opp og ned. Senere på midten av 1970-årene var det helt andre vurderinger av økonomisk støtte for industribedrifter, dette ble til slutt Grubenes og dermed også Sulitjelmas skjebne.

==== Vanskelig start ====
Rett før krigen hadde Grubene hatt rekordstor produksjon.<ref>[[#BE|Bjørg Evjen: ''Kobbereventyr'' side 266.]]</ref> Planen var å investere og gjennomføre prosjekter for å sikre driften fremover, men krigen satte en stopper for dette. Istedenfor å gjøre vedlikehold og lete etter nye malmfelt, måtte produksjonen prioriteres.<ref name="BE267" />

Alle salgskontrakter ble i mars 1945 annullert, noe som førte til oppsigelser. I januar 1945 var det 861 ansatte, i april 730 og i mai bare 540. Produksjonsstans ble innført fra 8. mai 1945. Disse oppsigelsene ble kjent ugyldige av [[Arbeidsdirektoratet]].<ref name="BE267" /> Regnskapet for 1945 viste at selskapet hadde et underskudd på 1,5 millioner kroner. Vanskene fortsatte, og i 1947 var driftsunderskuddet 3 millioner kroner.<ref name="BFF241">[[#BFF|Svein Fygle m.fl.: ''Nordlands nærlingsliv'' side 241.]]</ref> Etter forhandlinger med staten kom det til enighet om statsstøttet produksjon for å komme i gang. Dette var del av Arbeiderpartiets strategi for industriproduksjon for gjenoppbyggingen av landet.<ref name="BE267" /> Da kobberprisene økte mot slutten av 1940-årene, greide selskapet å bli kvitt tapene, og i 1951 fikk aksjonærene for første gang på lang tid utbetalt utbytte. Noe av problemet var at verket var nedslitt etter rovdrift under krigen. Anlegget måtte moderniseres og malmletingen måtte få større fokus.<ref name="BFF241" />

Da produksjonen ble startet i smeltehytten i oktober 1945 ble det reist spørsmål om rensing av røyken som i alle år hadde forurenset stedet. Ledelsen hevdet at et slikt anlegg ville koste en halv million kroner, noe som ville skade bedriftens økonomi. Heller ikke staten krevde rensing; det skulle enda gå mange år før miljøproblemer ved industriproduksjon kom på dagsordenen.<ref name="BE268" />

Frem mot 1950 steg arbeidsstokken til 900 mann da produksjonen kom skikkelig i gang. Fremdeles klaget ledelsen over arbeidere som stod med ett ben i landbruket og ett i industrien, og dermed sviktet verket når de trengtes.<ref name="BE268" />

==== Ny boligpolitikk ====
I Sulitjelma hadde til nå alle boliger vært eid av bedriften. Bolaget tildelte boliger etter stilling og ansiennitet. Dermed fikk høyere funksjonærende de beste og mest sentrale boligene, mens de nyansatte lauskarene fikk de eldste og minste husene. Dette hadde skapt et markert skille, der boligstandard fortalte om status i klassesamfunnet. Under bispevisitasen i 1952 tok biskop [[Wollert Krohn-Hansen]] opp dette i sitt visitasjonsforedrag. Biskopen uttalte at de store boligforskjellene skapte skepsis blant arbeiderne mot sine ledere og mot kirken. Senere måtte biskopen beklage dette i et brev til direktøren.<ref>[[#BE|Bjørg Evjen: ''Kobbereventyr'' side 286.]]</ref>

Boligstandarden hadde førte til mye intern flytting, der opprykk til ny stilling også førte til at den ansatte ble tildelt et bedre husvære. Om for eksempel en gruvearbeider ble forfremmet til [[stiger]], ville han og familien automatisk få bedre hus. Hierarkiet var innfløkt, men alle kjente til hvordan det virket. Det var en fordel å ikke komme på kant med ledelsen om en ville oppnå god boligstandard.<ref name="BE287" />

[[Fil:Jakobsbakken.jpg|thumb|Gruvene ved [[Jakobsbakken]] ble nedlagt i 1968. Dermed ble det lille gruvestedet fraflyttet. Jakobsbakken er i dag kjent for sitt idylliske trehusmiljø.{{Byline|Lars Røed Hansen}}]]

Nedleggelsen av gruvestedet Jakobsbakken i 1968 medførte også en drastisk endring i gruvesamfunnets boligpolitikk. Alle familiene som hadde bodd på Jakobsbakken måtte flytte ned til Sulitjelma da driften på Jakobsbakken opphørte.<ref name="BE287" /> I mellomtiden hadde Grubene etter press fra arbeiderforeningene, men også av egeninteresse for å beholde arbeidsstokken, lagt om boligpolitikken. Et nytt boligfelt var blitt bygget i Bursi for arbeiderne fra Jakobsbakken. I Bursi ble arbeiderne tilbudt frittstående eneboliger og rekkehus. Fra før av hadde bare funksjonærene hatt eneboliger, så de nye boligene i Bursi representerte en vesentlig oppgradring av boligstandarden for arbeiderfamiliene. Også lauskarene fikk det bedre, med nye hybelhus.<ref>[[#BE|Bjørg Evjen: ''Kobbereventyr'' side 288.]]</ref>

På begynnelsen av 1970-årene eide rundt halvparten av befolkningen i Sulitjelma sitt eget hus.<ref name="BE379" />

==== Pensjonsordning ====
Pensjon og trygder ble også forbedret fra 1950-årene og utover. Et samarbeid mellom Bolaget og kommunen sørget for nye boliger på tettstedet Fauske for pensjonister fra Sulitjelma. Pensjonister flyttet nemlig alltid ut fra Sulitjelma.<ref name="BE290" />

På Fauske ble en del av disse pensjonistene lagt merke til, og enda i dag verserer det historier på stedet om pensjonerte menn fra Sulitjelma som bare lå på sofaen og ventet på at andre skulle ta seg av vedlikehold og reparasjoner i husholdningene. I Sulitjelma hadde man egne håndverkere til å ta seg av alt som skulle gjøres, og denne ordningen hadde alle vent seg til. Ansatte i Fauske kommune fikk til og med henvendelser fra tidligere funksjonærer som forventet hjelp til å få banket tepper og matter.<ref name="BE290" />

==== Modernisering i gruvene ====
I nasjonal sammenheng var A/S Sulitjelma Gruber en meget stor virksomhet. Etter størrelsen på overskuddet var bedriften nummer 13 i Norge i 1967, med 14 millioner kroner. Eksportverdien i 1967 var på 49 millioner kroner, noe som plasserte A/S Sulitjelma Gruber som nr. 36 blant landets bedrifter. I etterkrigstiden kom flere nyvinninger, selv om ingen var så revolusjonerende som de som ble utviklet tidligere. Etter 1950 ble det innført endringer i selve gruvene, med nye sikringstiltak og forenklinger. Gruveingeniør Einar Trøften utviklet sikringssystemer for å hindre nedfall av stein fra gruvetaket (hengen). Nye og moderne boremaskiner ble også anskaffet.<ref>[[#BE|Bjørg Evjen: ''Kobbereventyr'' side 365.]]</ref>

Det ble utført tidsstudier for å optimalisere arbeidsprosessene i begynnelsen av 1960-årene. I smeltehytten, som var kjent for sitt store innhold av svovelrøyk og støv, satte en inspektør seg ned for å ta tiden med stoppeklokke. Da ovnen ble tømt steg røyken som vanlig inn i hallen, og inspektøren ble så dårlig av røyk og svovel at han styrtet ut av smeltehytten. Det ble etter dette sendt melding til myndighetene om helsefarlige arbeidsforhold. Arbeidsforholdene her ga kroniske luftveislidelser, som i de verste tilfellene var invalidiserende. I 1968 ble det satt i gang bygging av ventilasjonsanlegg.<ref>[[#BE|Bjørg Evjen: ''Kobbereventyr'' side 366.]]</ref>

Andre plager generelt i bergverksindustrien var [[silikose]], «hvite fingre» og hørselskader. Silikose ble kartlagt med flere tilfeller rundt om i landet, men i forhold til antall ansatte var det relativt sett få arbeidere i Sulitjelma som utviklet silikose, i motsetning til andre steder der svært mange gruvearbeidere ble rammet. «Hvite fingre» forårsakes av vibrasjon fra boremaskinene, og medfører tap av førlighet. I 1958 hadde 71 av 85 gruvearbeidere «hvite fingre». Hørselskader var utbredt, spesielt blant eldre arbeidere som ikke ville bruke hjelm, [[støvmaske]] og hørselvern.<ref name="BE371" />

Fra 1950-tallet og utover ble det gjennomført mange kampanjer og tiltak i Sulitjelma for å bedre arbeidsforholdene og forebygge ulykker. Det ble også bygget et stort sentralvaskeri for arbeidsklær, og smeltehytten fikk eget bad og spisesal i 1953. Et stort sentralbad ble oppført på Sandnes i 1957.<ref name="BE371" />

For å verne vegetasjonen i Sulitjelma begynte man etter hvert å stanse driften av smeltehytten om sommeren. Dette ble gjort første gang i 1939, men fra 1969 ble driften av smeltehytten innstilt hver sommer.<ref name="BE367" />

Svovel var viktig for europeisk industri og landbruk, det var derfor stor etterspørsel etter svovel og svovelkisgruvene ga store inntekter. Etter 1950 falt prisene drastisk, fordi nye forekomster av svovelkis i Frankrike ble sendt ut på markedet.<ref name="BE367" />

;Bilder fra gruvene i etterkrigstiden

<gallery>
File:Sagmo 10 C.jpg|Gruvefolk transporteres til eller fra skiftet.{{Byline|Gerhard Haubold}}
File:Sagmo 08 C.jpg|Diesellokomotiv for malmtog.{{Byline|Gerhard Haubold}}
File:Sagmo 09 C.jpg|Vogn for transport.{{Byline|Gerhard Haubold}}
File:Sagmo 11 C.jpg|Arbeidskamerater.{{Byline|Gerhard Haubold}}
File:Sagmo 07 C.jpg|Oppratør for vinsj.{{Byline|Gerhard Haubold}}
File:Sagmo 06 C.jpg|Fra gruvegangene.{{Byline|Gerhard Haubold}}
File:Sagmo 03 C.jpg|Inngangen gruve.{{Byline|Gerhard Haubold}}
File:Sagmo 12 C.jpg|Gruvestedet Sagmo.{{Byline|Gerhard Haubold}}
File:Miner with helmet and hydraulic drill in Sulitjelma.jpg|Gruvearbeider{{Byline|Nordlandsmuseet}}
File:Miners have lunch break in a mine in Sulitjelma.jpg|Lunsj inne i fjellet{{Byline|Nordlandsmuseet}}
</gallery>

==== Elkem blir hovedaksjonær ====
[[Elkem]] ble hovedaksjonær for Sulitjelma gruber i oktober 1965. Selskapet gjorde det klart at store utbygginger og fornyelser ville bli gjort, forutsatt at konsesjonen for gruver og vannkraftverk ble forlenget ut over 1983. Elkem planla å investere rundt 40 millioner kroner i gruvedriften, malmletingen, smeltehytten, nytt lager, verksted og administrasjonsbygg, samt flere andre ting. Med kjente malmreserver kunne driften fortsette til 1995, men driften kunne bli forlenget om en fant flere malmfelt.<ref name="BE371372" />

Den 6. juli 1983 fikk Elkem ny konsesjon for 50 nye år. I tillegg fikk Elkem et større driftstilskudd fra [[Distriktenes utbyggingsfond]]. Det ble installert en ny smelteovn og nye konvertorer i Sulitjelma-anlegget. En av Elkems planer gikk ut på å bygge en svovelsyrefabrikk som ville redusere utslippene med 60 %.<ref name="BE371372" /> En annen plan var at kobberkonsentrat skulle fraktes fra andre gruver i landet til Sulitjelma for videreforedling.<ref name="BE373" />

De første årene med Elkem som hovedeier var gruveselskapet optimistiske, ikke minst fordi kobberprisene på verdensmarkedet var gode. Samtidig var det generelle høykonjunkturer.<ref name="BE373" />