Redigerer Rettsoppgjør etter holocaust (avsnitt)

==Vurderinger og betydning for ettertiden==
Hovedprosessen i Nürnberg er en rettshistorisk viktig hendelse og har blitt nøye studert, trolig den mest studerte rettsprosess i historien. Hovedprosessen er gransket mest fra vestlig perspektiv og mindre fra sovjetisk perspektiv. De etterfølgende prosessene i Nürnberg er mindre utforsket.<ref name="Pendas" /> 
[[Fil:Celebration of the first anniversary of the outbreak of World War II in the General Government.jpg|thumb|Den østerrikske juristen [[Otto Wächter]] (til høyre) medvirket i ledelsen for holocaust i [[Generalguvernementet]]. Wächter døde av sykdom under flukt i Italia. [[Joseph Goebbels]] (til venstre) på besøk i forbindelse med årsdagen (1. september 1940) for invasjonen av Polen.]]
Hovedprosessen har blitt symbolet på rettsoppgjøret mot nazismen. Den britiske historikeren [[Donald Bloxham]] mener at rettssakene i Nürnberg i lang tid ga verden et forvrengt bilde av utryddelsen av Europas jøder. Av juridiske grunner ble den historisk nye tiltalen «forbrytelser mot menneskeheten» pakket inn i tradisjonelle tiltalepunkter om krigsforbrytelser og forbrytelser mot freden. Bloxham mener at holocaust på denne måten ble et underordnet punkt og bare en av flere forbrytelser begått av nazistene. I stedet for å konfrontere tyskerne med holocaust, begravde Nürnberg folkemordet «i krigens ruiner», ifølge Bloxham. Bloxham mener derfor at Nürnbergprosessen ikke var tilstrekkelig pedagogisk når det gjaldt holocaust som var nazistenes største forbrytelse.<ref name="Goda" />   

I de etterfølgende prosessene ble dokumentasjon av folkemordet fragmentert slik at forskerne tross den omfattende dokumentasjonen brukte lang tid på å sette det samme til et hele. Den britiske okkupasjonsmakten vegret seg mot å gjennomføre prosesser som kunne støtte jødiske krav om en stat i Palestina. Jødene var en minoritet i alle europeiske land og jødenes skjebne var ikke sentral i noen lands historie som seg selv under krigen. Den amerikanske rettsteoretikeren Lawrence Douglas mener at aktor i Nürnberg forsøkte å legge vekt på holocaust så langt som mulig uten å undergrave saken blant annet brukte de annenhånds vitner (engelsk: ''hearsay'') om nazistenes forbrytelser i øst. Douglas mener at saken mot Eichmann kan kritiseres på flere punkter (han ble kidnappet, han ble prøvd i henhold til israelsk lov 1950 (som ble brukt tilbakevirkende), og aktor førte vitner som ikke hadde noe direkte med Eichmanns forbrytelser å gjøre), men mener at det ikke var en skueprosess fordi bevisene mot Eichmann var rikelige (blant annet hans ansvar for holocaust i Ungarn).<ref name="Goda" />  

{{sitat|Fremfor alt måtte tyskerne gjøre opp med sin fortid, og graden dette kunne gjøres gjennom rettssaker var begrenset. Hvis israelerne var villig til å vri på loven for å nå en mer fullstendig sannhet, var vest-tyskerne villige til å påvirke sannheten i lovens interesse. Forbundsrepublikken, delvis grunnet dens ambivalens overfor Nürnberg, erklærte rettssaker etter ''ex post facto'' lover [lover med tilbakevirkende kraft] å være mot konstitusjonen.{{Efn|Above all, the Germans had to reckon with their past, and the degree to which this task could be accomplished through trials was limited. If the Israelis were willing to distort the law in the interests of reaching the broader truth, the West Germans were willing to distort the truth in the interests of the law. The Federal Republic, partly thanks to its ambivalence towards Nuremberg, declared trial by ex post facto law to be unconstitutional.}}|Norman Goda<ref name="Goda" />|align=right}}
[[File:Richard Overy.JPG|thumb|Den britiske historikeren [[Richard Overy]] (født 1947, foto fra 2015) er spesialist på nazismen og andre verdenskrig.]]
De tiltalte i Nürnberg avviste tribunalets legitimitet og mente det var seierherrenes justis. Forskning av blant andre [[Richard Overy]] har vist at de tiltalte tidlig begynte å forberede og tilpasse sin beretning både for å unnslippe dødsstraff og for å sikre sitt eget ettermæle. Notatene fra [[Leon Goldensohn|Leon Goldensohns]] psykiatriske vurdering dokumenterte også hvordan de tiltalte korrumperte historiske fakta: De tiltalte mente det var [[Versaillestraktaten]] som hadde skyld i krigen. Norman Goda, amerikansk historiker og holocaustekspert, fremholder at en slik rettssak ikke er en fullverdig historiefaglig redegjørelse for hendelsene blant annet på grunn av tidspress og at rettsprosessen har andre spilleregler enn forskningen. Goda skriver også at Israel i saken mot Eichmann lot sannhet gå foran lov, mens Tyskland forvrengte sannheten av hensyn til loven. I saken mot John Demjanjuk ble han plassert i Treblinka i stedet for Sobibor fordi saken i stor grad var basert på øyenvitner. I [[Legeprosessen]] ble de medisinsk forsøkene og avliving av pasienter vinklet som et ledd i krigsinnsatsen i stedet for som et ledd i folkemordet. [[Karl Brandt]] og andre tiltalte mente forsøkspersonene var frivillige eller dødsdømte og at forsøkene dermed kunne begrunnes med den medisinske kunnskapen de frembragte.<ref name="Goda" /><ref>Overy, R. (2001). ''Interrogations: Inside the minds of the Nazi elite.'' Penguin Books.</ref>

Under eller etter rettsoppgjøret fremkom lite av de tiltaltes følelser og personlige refleksjoner om de hadde vært med på. [[Franz Stangl]] var et viktig unntak gjennom intervjuer med [[Gitta Sereny]].<ref>{{Kilde bok|url=http://www.jstor.org/stable/j.ctv3dnq8z|tittel=The Operation Reinhard Death Camps, Revised and Expanded Edition: Belzec, Sobibor, Treblinka|etternavn=Arad|fornavn=Yitzhak|dato=2018|utgiver=Indiana University Press|doi=10.2307/j.ctv3dnq8z}}</ref>