Redigerer Konrad Adenauer (avsnitt)

===  Europeisk fellesforsvar oppgis i 1954 – «En svart dag for Europa»   ===
[[Fil:European Defence Community.png|miniatyr|Området i Europa som skulle omfattes av Det europeiske forsvarsfellesskapet.]]
Den franske statsminister [[René Pleven]] fremla i 1952 en plan ([[Pleven-planen]]) for et europeisk forsvarssamarbeid mellom de seks medlemmene av [[Det europeiske kull- og stålfellesskap]]. Medlemslandene skulle etablere en felles hær. Den kalde krigen og dessuten Koreakrigen, gjorde at man i vesten anså et tysk forsvar nødvendig for å demme opp for Sovjetunionen.<ref>{{Kilde www|url=http://www.bpb.de/politik/grundfragen/deutsche-verteidigungspolitik/199276/wiederbewaffnung|tittel=Die Politik der Wiederbewaffnung|besøksdato=4. august 2017|forfattere=Detlef Bald|dato=2015|forlag=Bundeszentrale für politische Bildung|sitat=Die Spannungen des Kalten Krieges und der Beginn des Korea-Krieges im Sommer 1950 schufen die Voraussetzungen für die westliche Wiederbewaffnung. Sie wurde – im Sinne der Lehre aus der Geschichte – seitens der West-Alliierten als ein System der "doppelten Eindämmung" (Rolf Steininger) konzipiert: Schutz gegenüber dem Kommunismus und Sicherheit vor Deutschland. Dieses System bildet den politisch-historischen Rahmen, in dem die Wiederbewaffnung gegen vielfache Bedenken in Europa ermöglicht wurde.}}</ref> Selv om Tyskland dermed ikke kunne forbli demilitarisert, slik [[Potsdamkonferansen|Potstamkonferansen]] forutsatte, ville en felles hær medføre kontroll over de tyske styrker. Tyskland krevde som gjenytelse at de skulle få sin suverenitet tilbake.<ref name=":21" /> 

Forhandlingene førte til en underskrevet avtale om [[Det europeiske forsvarsfellesskap]], EFF. Da planen i 1954 skulle opp til avstemning i [[Frankrikes nasjonalforsamling|den franske nasjonalforsamlingen]] i 1954, var [[Pierre Mendès France]] blitt statsminister. Adenauer mente Mendès France ikke gikk helhjertet inn for avtalen. Forslaget om ratifisering av avtalen ble uansett nedstemt. Tysklands deltakelse i det vestlige militære samarbeidet ble deretter realisert gjennom [[NATO]], der også USA var medlem.<ref name=":21" />

Konrad Adenauer ble meget skuffet over Frankrikes endelige avvisning av planen, og kalte avstemningsdagen «en svart dag for Europa». I utgangspunktet klandret han Forbundsdagen for resultatet, som etter hans oppfatning hadde brukt for lang tid på å ratifisere avtalen. Slikt var egnet til å gjøre de øvrige landene usikre på om avtalen ville bli gjennomført. Den egentlige årsak til utfallet, tilskrev han imidlertid Sovjetunionens diplomatiske innsats.<ref name=":21">{{Kilde www|url=http://www.nb.no/nbsok/nb/d2944ec58084930f59127f3a75c28b03.nbdigital?lang=no#85|tittel=Erindringer 1953-1955|besøksdato=4. august 2017|forfattere=|dato=|sider=85 flg|forlag=|sitat=Avstemningen i Paris ødela for oss tyskere sjansen til en snarlig suverenitet, og knuste for alle vesteuropeere håpet om et samlet Europa. <br/> Og hvem hadde seiret? Uten tvil Moskva - ved hjelp av ca. 100 kommuniststemmer.}}</ref>  Sovjetunionen ønsket ikke et EFF som den ikke hadde innsyn i. Russerne arbeidet for å få istand en firemaktskonferanse om en tysk gjenforening, avholdt mellom seierherrene fra andre verdenskrig. Adenauer hadde ingen tillit til at et slikt samarbeid med russerne ville bli vellykket for tyskerne.<ref>{{Kilde bok | forfatter = Adenauer, Konrad | utgivelsesår = 1967 | tittel = Erindringer | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007071001037 | side = 16 flg.}}</ref><ref name=":19" />