Redigerer Første verdenskrig (avsnitt)

==== Frankrike, nasjonal enhet, streik og mytterier ====

[[Fil:World War 1 Headlines R01.jpg|miniatyr|Forside av den belgiske avisen ''Le Soir'', 4. august 1914, om krigsutbruddet og krenkelsen av Belgias nøytralitet]]
Av stormaktene var Frankrike det landet som hadde størst antall falne soldater. Før utbruddet av krigen var det kjent for store politiske splittelser og hyppig skifte av regjering. Til tross for dette ble det raskt etablert en nasjonal enhet (i Frankrike kjent som ''[[union sacrée]]'').<ref name="Burgfrieden-Union_sacre">{{Kilde www|url=https://encyclopedia.1914-1918-online.net/article/burgfriedenunion_sacree|tittel=Burgfrieden/Union sacrée|besøksdato=23. desember 2017|forfattere=Gerd Krumeich|dato=11. oktober 2016|forlag=International Encyclopedia of the First World War|sitat=}}</ref> Grunnlaget for samholdet var at de fleste franskmenn anså det tyske angrepet og okkupasjon av fransk territorium som uholdbart. Regjeringen ble utvidet med representanter fra flere politiske partier. Etter å ha stoppet den tyske offensiven i [[slaget ved Marne]] hadde general [[Joseph Joffre]] stor støtte som øverstkommanderende. Pressen og andre publikasjoner ble [[sensur]]ert, men ikke hardere enn at den krigskritiske og [[pasifisme|pasifistiske]] boken ''Le Feu'' (ilden) av [[Henri Barbusse]] ble utgitt, den ble en bestselger og vant [[Goncourtprisen]]. I 1916 førte økende politisk misnøye med Joffres ledelse av krigføringen til at han i desember ble erstattet av general [[Robert Nivelle]].<ref name="Stevenson-263"/>

Etter Nivelles mislykkede offensiver våren 1917 ble union sacrée utfordret av streiker og mytterier blant soldatene. Bare i Paris-området var rundt 100 tusen i streik i mai–juni, om lag tre-fjerdedeler av dem var kvinner. Et betent spørsmål ble franske sosialisters deltakelse i den såkalte Stockholmskonferansen,<ref group="note">Forslaget om en konferanse for sosialistpartier i Stockholm kom fra sekretariatet til [[Den andre internasjonalen]]. Det ble støttet av russiske sosialister, tanken var å fremme de russiske sosialistenes krav om en fred uten erobringer eller krigserstatninger. Selv om myndighetene i Tyskland og Østerrike-Ungarn var negative til de russiske sosialistenes krav, så var de åpne for å la sine respektive lands sosialistpartier sende delegater. Ententemaktenes regjeringer var derimot sterkt negative, både Frankrike, Storbritannia og USA nektet sosialistpartiene å sende delegater. Stockholmskonferansen må sees i lys av krigstretthet i begge de to krigførende blokkene etter tre års krig, og den nye situasjonen som hadde oppstått etter tsaren var avsatt i Russland i mars 1917. Se Stevenson 2012, s. 346-347 og Strachan 2014, s. 232-233</ref> en konferanse om krigen, foreslått arrangert av krefter fra [[Den andre internasjonalen]]. Regjeringen var først åpen for å gi delegatene pass, men snudde og nektet dem utreise da øverstkommanderende [[Philippe Pétain]] erklærte at han ikke kunne garantere for hærens disiplin dersom sosialistene reiste til konferansen.<ref>Stevenson 2012, s. 348-349</ref> I november falt Paul Painlevés regjering, og det antas at president [[Raymond Poincaré]] måtte velge mellom [[Joseph Caillaux]] som var kjent for å ønske en fredsslutning, og [[Georges Clemenceau]] som ønsket å fortsette krigen inntil sentralmaktene var slått. Til tross for personlige motsetninger valgte Poincaré å be Clemenceau danne regjering.<ref>Stevenson 2012, s. 360-361</ref> Krisen for ententen og Frankrike under tyskernes [[Våroffensiven|våroffensiv]] våren og sommeren 1918 førte til en markant økning av støtten til krigføringen og oppslutning om at krigen måtte føres inntil Tyskland var slått.<ref name="Stevenson-460">Stevenson 2012, s. 459-460</ref>