Redigerer Kinesisk kirkehistorie (avsnitt)

====Konsekrerte jomfruer====
Kvinner som viet seg til det religiøse liv ble i forfølgelsestider gjennomgående mildere behandlet enn mennene. Men dette var ikke en generell sannhet. Det var særlig vanskelig når en ung kvinne valgte å leve jomfruelig av religiøse grunner og avla kysthetsløfte i stedet for å gifte seg. I et samfunn der forholdene mellom ektemann og hustru ikke alltid var preget av respekt for likeverd, og ekteskap og enkers gjengifte gjerne var arrangerte og tvungne, var det sikkert mange katolske kvinner som så på muligheten av å leve som konsekrerte jomfruer som meget befriende. Man finner de første eksempler på slike jomfrufellesskap allerede i [[1630-årene]] i de dominikanskledede misjoner i [[Fujian]]. De oppgaver som slike organiserte grupper av konsekrerte jomfruer fikk, var også svært meningsfylte. De opererte utenfor den sedvanlige patriarkalske kontroll, og som regel var deres ansvarsforhold i forhold til de omreisende misjonærer basert på tillit og stor selvstendighet.<ref name="Nicolas Standaert 2001"/>

Et særlig kinesisk initiativ var grunnleggelsen av et institutt for kristne jomfruer i provinsen [[Sichuan]] mot midten av [[1700-tallet]].<ref>Robert E. Entenmann: ''«Christian Virgins in Eighteenth-Century Sichuan»'', i ''Christianity in China'' (1996), s. 180-193</ref>  Det var disse kvinnene som primært stod for katolisismens vitalitet og vekst der. Selv om de til å begynne med syntes å hold seg til det kontemplative liv, tok de villig på seg oppgaver innen evangelisering og sosial virksomhet fra [[1770-årene]] av. De utøvet en rekke kirkelige verv og forestod nødhjelp og medisinsk omsorg. Deres mest vedvarende bidrag lå i at de drev en rekke skoler for jenter (hvis utdannelse i regelen ellers ble neglisjert).<ref name="Nicolas Standaert 2001"/>

Da en rekke misjonærer ble utvist og kinesiske prester forvist før og etter århundreskiftet mellom 1700- og 1800-tallet var det som oftest slike konsekrerte jomfruer som ble betrodd de kirkelige eiendommer.<ref>Nicolas Standaert (red): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 397</ref>