Redigerer Første verdenskrig (avsnitt)

=== Hjemmefrontenes politikk ===

Sentralt for å forstå hvordan første verdenskrig kunne utkjempes er støtten fra de ulike lands befolkning. De krigførende statene baserte støtten på patriotisme og ulike offentlige tiltak for å vedlikeholde den. Uten støtte fra de brede lag i befolkningen kunne ikke krigen vært utkjempet, noe revolusjonene i Russland i 1917 klart viste.<ref name="Stevenson-263">Stevenson 2012, s. 263-268</ref> Første verdenskrig var den første større konflikten hvor de som ikke var ved frontlinjen, ble regnet som en egen gruppe, omtalt som hjemmefronten (engelsk: home front), og innsatsen der avgjørende for at krigen kunne vinnes.<ref>Grayzel, s. 96–97, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

==== Krigsbegeistring, anti-krigs demonstrasjoner og pasifisme ====

Ved utbruddet av krigen viste de ulike lands befolkninger et stort spenn av reaksjoner, fra protest til fornektelse, sjokk, patriotisk begeistring og hysteri. Det var ingen generell entusiasme for krigen, men hverken arbeiderklassen eller bøndene var avvisende overfor krigen og konsekvent imot. Den motsatte påstanden, at det ikke fantes krigsentusiasme er heller ikke korrekt, særlig store deler av borgerskapet og akademikere var positive. I Tyskland reagerte det konservative borgerskapet på ultimatum og krigserklæring med patriotiske parader. Slik var det i bydelen [[Mitte (ortsteil)|Mitte]] i Berlin, hvor 30 tusen var samlet 25. juli 1914. I mindre byer, særlig i landlige områder, var stemningen mer trykket.<ref>Sørensen 2010, s. 60–69</ref>

Det var demonstrasjonstog mot krigen i Tyskland, Storbritannia og Frankrike. Ifølge det tyske sosialdemokratiske partiet SPD, var det 288 samlinger og demonstrasjonstog i 160 byer, som i Mitte i Berlin den 28. juli 1914 med over 100 tusen mennesker.<ref>Strachan 2001, s. 121</ref> I Tyskland var vendepunktet til enighet om krigsinnsats nyheten om den russiske mobiliseringen 28. juli. Som arbeiderpartier i andre land sluttet de tyske sosialdemokratene opp om myndighetene. Felles for nesten alle de stridende land (Italia var et klart unntak) var at de så konflikten som en forsvarskrig, og som en kamp for ideer, noe befolkningene i stor grad sluttet opp om.<ref>{{Kilde www|url=https://www.c-span.org/video/?182071-1/the-world-war|tittel=Foredrag hvor forfatteren snakker om sin bok ''The First World War ''|besøksdato=12. desember 2017|forfattere=Hew Strachan|dato=28. april 2004|forlag=C-Span|sitat=...for all the countries, when they went to war in 1914, this was essentially a war of national self defence. Oversettelse: ...for alle landene, når de ble med i krigen i 1914, var det en nasjonal forsvarskrig. (fra 19:00 til 19:10)}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.c-span.org/video/?182071-1/the-world-war|tittel=Foredrag hvor forfatteren snakker om sin bok ''The First World War ''|besøksdato=12. desember 2017|forfattere=Hew Strachan|dato=28. april 2004|forlag=C-Span|sitat= And what I find still amazing of this war is that it becomes very very quickly a war for big ideas. Oversettelse: Og hva jeg synes er forbløffende ved denne krigen er at den svært raskt blir en krig for store ideer. (fra 21:03 til 21:12)}}</ref> Selv over ett år etter krigens utbrudd, var det ved utgangen av 1915 ingen vid opposisjon mot konflikten blant befolkningen i de land som var involvert.<ref>Audoin-Rouzeau, s. 79, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> [[Pasifisme]] spilte en ubetydelig rolle. Storbritannia tillot at rekrutter kunne nekte militærtjeneste på et religiøst eller etisk grunnlag. Kun rundt {{formatnum:16500}} (om lag 0,33 % av de som ble rekruttert) nektet britisk militærtjeneste.<ref>Ceadel, s. 584–587 og 605, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref> I USA var det rundt {{formatnum:64000}} som krevde unntak fra militærtjeneste, rundt {{formatnum:58000}} ble godtatt (om lag 0,023 % av rekruttene).<ref>Ceadel, s. 590–591, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

==== Frankrike, nasjonal enhet, streik og mytterier ====

[[Fil:World War 1 Headlines R01.jpg|miniatyr|Forside av den belgiske avisen ''Le Soir'', 4. august 1914, om krigsutbruddet og krenkelsen av Belgias nøytralitet]]
Av stormaktene var Frankrike det landet som hadde størst antall falne soldater. Før utbruddet av krigen var det kjent for store politiske splittelser og hyppig skifte av regjering. Til tross for dette ble det raskt etablert en nasjonal enhet (i Frankrike kjent som ''[[union sacrée]]'').<ref name="Burgfrieden-Union_sacre">{{Kilde www|url=https://encyclopedia.1914-1918-online.net/article/burgfriedenunion_sacree|tittel=Burgfrieden/Union sacrée|besøksdato=23. desember 2017|forfattere=Gerd Krumeich|dato=11. oktober 2016|forlag=International Encyclopedia of the First World War|sitat=}}</ref> Grunnlaget for samholdet var at de fleste franskmenn anså det tyske angrepet og okkupasjon av fransk territorium som uholdbart. Regjeringen ble utvidet med representanter fra flere politiske partier. Etter å ha stoppet den tyske offensiven i [[slaget ved Marne]] hadde general [[Joseph Joffre]] stor støtte som øverstkommanderende. Pressen og andre publikasjoner ble [[sensur]]ert, men ikke hardere enn at den krigskritiske og [[pasifisme|pasifistiske]] boken ''Le Feu'' (ilden) av [[Henri Barbusse]] ble utgitt, den ble en bestselger og vant [[Goncourtprisen]]. I 1916 førte økende politisk misnøye med Joffres ledelse av krigføringen til at han i desember ble erstattet av general [[Robert Nivelle]].<ref name="Stevenson-263"/>

Etter Nivelles mislykkede offensiver våren 1917 ble union sacrée utfordret av streiker og mytterier blant soldatene. Bare i Paris-området var rundt 100 tusen i streik i mai–juni, om lag tre-fjerdedeler av dem var kvinner. Et betent spørsmål ble franske sosialisters deltakelse i den såkalte Stockholmskonferansen,<ref group="note">Forslaget om en konferanse for sosialistpartier i Stockholm kom fra sekretariatet til [[Den andre internasjonalen]]. Det ble støttet av russiske sosialister, tanken var å fremme de russiske sosialistenes krav om en fred uten erobringer eller krigserstatninger. Selv om myndighetene i Tyskland og Østerrike-Ungarn var negative til de russiske sosialistenes krav, så var de åpne for å la sine respektive lands sosialistpartier sende delegater. Ententemaktenes regjeringer var derimot sterkt negative, både Frankrike, Storbritannia og USA nektet sosialistpartiene å sende delegater. Stockholmskonferansen må sees i lys av krigstretthet i begge de to krigførende blokkene etter tre års krig, og den nye situasjonen som hadde oppstått etter tsaren var avsatt i Russland i mars 1917. Se Stevenson 2012, s. 346-347 og Strachan 2014, s. 232-233</ref> en konferanse om krigen, foreslått arrangert av krefter fra [[Den andre internasjonalen]]. Regjeringen var først åpen for å gi delegatene pass, men snudde og nektet dem utreise da øverstkommanderende [[Philippe Pétain]] erklærte at han ikke kunne garantere for hærens disiplin dersom sosialistene reiste til konferansen.<ref>Stevenson 2012, s. 348-349</ref> I november falt Paul Painlevés regjering, og det antas at president [[Raymond Poincaré]] måtte velge mellom [[Joseph Caillaux]] som var kjent for å ønske en fredsslutning, og [[Georges Clemenceau]] som ønsket å fortsette krigen inntil sentralmaktene var slått. Til tross for personlige motsetninger valgte Poincaré å be Clemenceau danne regjering.<ref>Stevenson 2012, s. 360-361</ref> Krisen for ententen og Frankrike under tyskernes [[Våroffensiven|våroffensiv]] våren og sommeren 1918 førte til en markant økning av støtten til krigføringen og oppslutning om at krigen måtte føres inntil Tyskland var slått.<ref name="Stevenson-460">Stevenson 2012, s. 459-460</ref>

====Motstandsvilje hos britene ====

[[Fil:Scarborough raid poster 1915 LOC cph.3g11297.jpg|miniatyr|Britisk propagandaplakat etter tyske sjøstridskrefters bombardering av Scarborough 16. desember 1914]]
Store politiske splittelser preget også Storbritannia ved første verdenskrigs start. Fremst av problemene var [[Irish Home Rule movement]], men omfattende streiker og [[Suffragett]]enes kamp for kvinnelig stemmerett var også utfordringer for styresmaktene. I motsetning til Frankrike var det ingen tyske soldater på britisk jord, men beretninger om tysk opptreden mot sivile i det nøytrale Belgia opprørte mange. De 250 tusen belgiske flyktningene i Storbritannia var også et bevis på hvorfor det var viktig å utkjempe krigen.<ref>{{Kilde www|url=http://www.bbc.com/news/magazine-28857769|tittel=World War One: How 250,000 Belgian refugees didn't leave a trace|besøksdato=22. desember 2017|forfattere=Denise Winterman|dato=15. september 2014|forlag=BBC News Magazine|sitat=The refugees were initially greeted with open arms. The government used their plight to encouraged anti-German sentiment and public support for the war. "Contact with the Belgian refugees acted as a good reminder of why the First World War was a war worth fighting," says Sheffield.<br>Oversettelse: Flyktningene ble i begynnelsen mottatt med åpne armer. Regjeringen brukte deres skjebne for å oppmuntre anti-tyske følelser og almenhetens støtte for krigen. «Kontakt med de belgiske flyktningene fungerte som en god påminnelse om hvorfor første verdenskrig var verd å utkjempe,» sa Sheffied.}}</ref> Den tyske [[Hochseeflotte]]s beskytning av tre engelske kystbyer i desember 1914 ([[Raidene på Scarborough, Hartlepool og Whitby]]) hvor hundrevis av sivile døde, [[uinnskrenket ubåtkrig]], og bruken av stridsgass i slaget ved Ypres våren 1915 viste at Tyskland hverken ville respektere sivile- eller krigens lover.

Hvor tungt Storbritannia skulle engasjere seg på kontinentet ble imidlertid vidt diskutert og førte til krise for regjeringen i mai 1915 og desember 1916. I motsetning til i Frankrike førte ikke den nasjonale oppslutningen om krigen umiddelbart til en utvidelse av regjeringen. Som i Frankrike ble pressen sensurert, men av den selv. Sensuren ble praktisert mildere enn i for eksempel Tyskland, og en ganske realistisk propagandafilm om [[slaget ved Somme]] ble sett av titalls millioner. Parlamentet ga regjeringen vide fullmakter ved [[Defence of the Realm Act 1914]] (forkortet DORA), men i praksis ble den lite brukt og innbyggerne støttet stort sett frivillig opp under nødvendige tiltak. [[Påskeopprøret]] i Irland i 1916 var et brudd på den felles fronten, og både selve opprøret og måten det ble slått ned på, bidro til at politiske skillelinjer som var glattet over ved krigsutbruddet, igjen markerte seg.<ref>Stevenson 2012, s. 268-276</ref>

Mellom mars og mai 1917 streiket rundt 200 tusen britiske industriarbeidere, noe som i lys av utviklingen i Russland skremte regjeringen. Så godt som alle kravene ble imøtekommet, og streikene satte en grense for militariseringen av den britiske hjemmefronten. Også i Storbritannia ble spørsmålet om sosialistpartiet kunne og skulle sende delegater til Stockholmskonferansen en stor sak våren og sommeren 1917. Etter først å ha vurdert å la representanter for Labour reise for å beholde deres støtte, bestemte regjeringen seg etter hvert for å nekte utreise for delegatene. Det satte en stopper for hele konferansen.<ref>Stevenson 2012, s. 349-350</ref> Krisen for ententen og Storbritannia under tyskernes [[Våroffensiven|våroffensiv]] våren og sommeren 1918, førte til en markant økning av støtten til krigføringen og oppslutning om at krigen måtte føres inntil Tyskland var slått.<ref name="Stevenson-460"/>

==== Tysklands nasjonale enhet ved krigsutbruddet ====

Ved krigens begynnelse viste også Tyskland mye av den samme enhet som Frankrike og Storbritannia. Myndighetene hevdet overfor befolkningen at Tyskland hadde gått til krig i selvforsvar. Omstendighetene ved krigsutbruddet var såpass uklare at de fleste trodde det, særlig med bakgrunn i opprustningen og ententens omringing. Den øverste ledelsen med keiser [[Vilhelm II av Tyskland]] i spissen hadde også et klart flertall i [[Riksdagen (Det tyske keiserrike)|Riksdagen]], og det største opposisjonspartiet, [[Sozialdemokratische Partei Deutschlands]] (SPD), støttet regjeringen. Ved krigsutbruddet eksisterte dermed en tilstand av [[Burgfrieden|borgfred]] (tysk: Burgfriedenspolitik) i landets politiske liv.<ref>{{Kilde www|url=https://www.dhm.de/lemo/kapitel/erster-weltkrieg/innenpolitik/burgfrieden.html|tittel=Der "Burgfrieden" 1914|besøksdato=2017-12-27|forfattere=Andreas Mix|dato=|fornavn=|etternavn=|språk=de|verk=www.dhm.de|forlag=Stiftung Deutsches Historisches Museum|sitat=}}</ref><ref>Watson 2014, s. 71-73</ref>

{{lytte
 | filnavn     = Ein' Feste Burg.ogg
 | tittel        = «Ein feste Burg ist unser Gott»
 | beskrivelse  = <small>Ved ordre om mobilisering var det mange tyskere på gatene i Berlin som spontant sang den kjente salmen «Ein feste Burg ist unser Gott» (norsk, «[[Vår Gud han er så fast en borg]]»)</small><ref>Watson 2014, s. 72</ref>
 | pos      = right
 | type = musikk
}}

Den russiske invasjonen av [[Øst-Preussen]] i august og september, deretter i november 1914, vekket også sterke følelser, selv om de russiske styrkene relativt raskt ble drevet bort. I en kort periode var rundt to tredjedeler av provinsen besatt av russiske styrker. Nyheter om de russiske styrkenes harde fremferd og herjinger spredte seg over hele riket, gjorde et stort inntrykk på befolkningen, og levnet ingen tvil om hva som ville skje om Tyskland tapte krigen.<ref name="Watson-161-162-179-181">Watson 2014, s 161-162, 179-181</ref>

I motsetning til i Storbritannia ble pressesensuren detaljstyrt av myndighetene, og var mer omfattende. Tapstall ble dekket over og inntil høsten 1918 ble det ikke meldt om nederlag i noe slag. Tapet i [[slaget ved Marne]] i 1914 ble eksempelvis dekket over som reposisjonering. Etter hvert som påkjenningene fra krigen ble stadig større, ble Tyskland polarisert på et nivå dets vestlige fiender ikke ble. Økonomien krympet, arbeiderklassen ble rammet av inflasjon og matmangel, det siste var svært negativt for moralen. Det var ikke hungersnød i Tyskland, men sykdommer og dødsfall knyttet til underernæring forekom. At byrdene med matmangel ikke synes å ha blitt likt fordelt ble også oppfattet særdeles negativt.

Tyskland skilte seg også ut fra Frankrike og Storbritannia over diskusjon om krigsmål. Grunnlaget for de politiske konfliktene om dette lå ved krigsutbruddet. SPD støttet i 1914 opp om borgfreden<ref name="Burgfrieden-Union_sacre"/> med basis i at landet kjempet en forsvarskrig, uten territoriale krav. Partiet håpet at ytterligere demokratisering skulle bli resultatet av deres samarbeid med regjeringen. Andre partier var derimot fast bestemt på at store landområder dels skulle innlemmes i Tyskland, og dels kontrolleres av landet, og at landets autoritære styreform skulle fortsette.<ref>Stevenson 2012, s. 276-281</ref>

[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-R00012, Anstehen nach Brot in Deutschland.jpg|miniatyr|Kø for å få brødrasjon i en tysk by, etter hvert som krigen varte gikk mange tyskere sultne {{Byline|[[Bundesarchiv]], Bild 183-R00012 / CC-BY-SA 3.0}}]]

Vinteren 1916/1917 var hard for den tyske befolkningen, med mangel på både mat og kull for fyring. I april 1917 demonstrerte rundt 200 tusen arbeidere, minst halvparten av dem kvinner, mot den dårlige gjennomføringen av matvareforsyninger. Det sosialdemokratiske partiet SPD kom i en vanskelig posisjon med sin støtte til regjeringen, da en del av partiet brøt ut og dannet USPD til venstre for det. Kansler [[Theobald von Bethmann Hollweg]] anså at det var nødvendig for styresmaktene å gi innrømmelser, og fikk keiseren til å love utvidet stemmerett i et påskebudskap. Dette utspillet provoserte Ludendorff, som deretter fikk gjennom en skjerpelse av de tyske krigskrav.<ref name="Stevenson-341"/> I juli 1917 vedtok riksdagen en fredsresolusjon med 212 stemmer for og 126 mot. Som en reaksjon på det ble [[Deutsche Vaterlandspartei]] (et nasjonalistisk, konservativt, antisemittisk parti, en forløper for [[NSDAP]]), med støtte av generalstaben og forretningsfolk, opprettet i september.<ref>Stevenson 2012, s. 354, 358</ref>

Tyske arbeidere i Berlin gikk ut i streik vinteren 1918. I løpet av noen dager spredte streiken seg rundt i landet, og om lag 500 tusen arbeidere la ned arbeidet bare i Berlin. Det var en mer politisk streik enn den i Wien, og ble støttet først av USPD, så SPD. Arbeiderne hadde ikke lønnskrav, men krevde fred uten anneksjon av landområder eller krigserstatninger, utvidelse av stemmeretten, bedre mat, frigivelse av politiske fanger og en slutt på hærens utvidede fullmakter. I motsetning til i Wien gikk ikke de tyske myndighetene i forhandlinger med de streikende, men brøt opp streikemøter med makt, arresterte ledere, satte fabrikker under militær kontroll og tvang 50 tusen streikende soldater inn i arméen.<ref>Stevenson 2012, s. 388-389</ref>

Mot slutten av oktober 1918 planla den tyske marinen et siste utfall med overflatefartøyer, selv om krigen i praksis var tapt. Da titusenvis av gaster og fyrbøtere fikk nyss om at de skulle dø i et siste selvmordsangrep tok de saken i egne hender, gjorde [[mytteri]], og bidro til å avslutte krigen ved å utløse [[novemberrevolusjonen]].<ref name="Stevenson-492"/>

====Østerrike-Ungarn, autoritært styre og mindre egenmobilisering, indre uro og matmangel ====

[[Fil:Und Ihr Zeichnet 7 Kriegsanleihe Crisco restoration.jpg|miniatyr|Østerriksk-ungarsk propagandaplakat for å få sivile til å tegne seg for krigslån]]
Dobbeltmonarkiet var mer autoritært enn Storbritannia, Frankrike og Tyskland, befolkningen hadde også mindre ''egenmobilisering'' rundt krigen (den enkelte innbyggers aksept for at landet var i krig). Forskjellene mellom Østerrike og Ungarn var også store, sistnevnte var mer liberalt og stort sett fortsatte sivile myndigheter sitt virke. Unntaket var serbiskdominerte deler av Ungarn hvor det ble erklært unntakstilstand, og mange ble internert. I landområdene kontrollert av Østerrike ble det innført unntakstilstand, unntatt for de tyske og tsjekkiske områdene. Sensur ble innført i hele Østerrike-Ungarn. Utviklingen av krigen ble raskt negativ for landet, med store tap av soldater og deler av det okkupert. Uten det samlende momentet en forsvarskrig ga, og med en rekke ulike etniske grupper ble store deler av befolkningen tidlig negative til både krigen og styresmaktene.

At matforsyninger etter hvert ble svært begrenset, spesielt i Østerrike og særlig i Wien, var en ytterligere negativ faktor som bidro til å undergrave samholdet og moralen. I Tsjekkia vokste det frem en nasjonal uavhengighetsbevegelse, og etter hvert var det kun undertrykking som holdt Østerrike-Ungarn sammen.<ref>Stevenson 2012, s. 282-284</ref> Overkommandoens (AOK) hårdhendte fremferd og mistro mot de ulike folkegruppene var så utpreget at historikeren [[Alexander Watson (historiker)|Alexander Watson]] karakteriserte det som «den habsburgske hærens krig mot sin egen befolkning og sivile administrasjon». Overkommandoens paranoide frykt for de ulike befolkningsgruppene bidro til å ødelegge keiserdømmets legitimitet og undergravde krigsinnsatsen.<ref>Watson 2014, s. 253-254</ref>

Etter keiser [[Frans Josef I av Østerrike-Ungarn|Frans Josef I]]s død i november 1916 tok keiser [[Karl I av Østerrike-Ungarn|Karl I]] over. Han forsøkte intern liberalisering for å demme opp mot misnøyen som krigstidens prøvelser hadde utløst. Fanger ble satt fri, sensuren ble mildere og riksrådet (tysk ''Reichsrat'') ble innkalt. Disse velmente utspillene økte imidlertid bare problemene, nasjonale minoriteter som før krigsårenes undertrykking hadde større selvbestemmelse som mål, var nå tilhengere av full uavhengighet. Reallønningene sank til under halvparten av førkrigsnivå, matmangelen i byene var kritisk, og i mai 1917 gikk over 40 tusen metallarbeidere i området ved Wien ut i streik. Kravene var valg av formenn, komiteer for administrasjon av matrasjonene, og fred. Keiser Karl sendte ut fredsfølere gjennom en slektning, men de ble avvist av ententemaktene, det samme skjedde med hans utenriksminister Ottokar Czernins fredsutkast overfor tyskerne.<ref name="Stevenson-341">Stevenson 2012, s. 341-345</ref>

I januar 1918 kunngjorde myndighetene kutt i rasjonene av brød og mel, det utløste en [[streik|generalstreik]] for fred hvor rundt 750 tusen arbeidere i Wien-området deltok. De streikendes krav var bedre rasjoner, en slutt på den militære disiplinen i fabrikkene og en rask fremforhandlet fredsavtale ved [[Freden i Brest-Litovsk|forhandlingene i Brest-Litovsk]]. Myndighetene ga etter for arbeidernes krav, og streiken bidro til at Ukrainas krav ved fredsforhandlingene ble akseptert, noe som igjen undergravde Østerrike-Ungarn.<ref>Stevenson 2012, s. 387-388</ref>

==== Italia, førte angrepskrig, indre problemer og streiker ====

[[Fil:Interventisti Bologna 1914.jpg|miniatyr|Demonstrasjonstog for italiensk deltakelse i krigen, [[Bologna]] 1914]]
Unikt for Italia blant de europeiske stormaktene var at landet kom senere med i krigen, og det valgte selv å gå til krig sommeren 1915 etter å ha fått tilbud fra både sentralmaktene og ententen. Overfor befolkningen hadde ikke styresmaktene forsvarskrig å vise til når tapene ble store og fremgangen minimal. Den italienske statsministeren [[Antonio Salandra]] utvidet ikke regjeringens plattform, men baserte seg på de politiske grupperingene som støttet landets erobringskrig. Til tross for pave [[Benedikt XV]]s åpne beklagelse av Italias erobringskrig var de fleste katolikker positive til krigen. Salandras regjering falt under krisen ved [[Trentino-offensiven]] i mai 1916, hvor styrker fra Østerrike-Ungarn gikk til motangrep inn på italiensk territorium. En samlingsregjering ble dannet under den konservative [[Paolo Boselli]].

Det italienske sosialistpartiet stilte seg nøytralt til landets krigsinnsats under slagordet «Hverken støtte eller sabotasje». Etter hvert ble landet stadig mer preget av at det var ledet inn i krigen av landets aggressive elite, med begrenset støtte fra befolkningen. I tillegg var landet nylig [[Italias samling|samlet til en nasjon]], slik at den nasjonale bevissthet var dårlig utviklet. Regjeringen styrte stort sett med [[dekret]], og forsvaret hadde vide fullmakter, de sto blant annet for sensuren og drift av rustningsfabrikker. I 1916 utviklet det seg merkbar misnøye blant befolkningen, med streiker og demonstrasjoner, mange av dem ledet av kvinner.<ref>Stevenson 2012, s. 285-286</ref>

Utover i 1917 ble situasjonen i Italia stadig mer tilspisset. Paven kom med en fredsuttalelse hvor han beklaget den meningsløse nedslaktingen, den autoritære øverstkommanderende Cadorna bidro til å polarisere stemningen og førte til økende krav om politisk kontroll med hæren. I hundrevis av italienske småbyer var det uroligheter. I august var det store protester i [[Torini]], bakgrunnen var brødmangel. Da politiet mistet kontroll over situasjonen, ble det satt inn militære som skjøt på demonstrantene. Etter fem dager var 35 demonstranter drept. I oktober 1917 begynte Østerrike-Ungarn og Tyskland [[Caporetto-offensiven]]. Ved at italienske styrker ble drevet langt tilbake bidro offensiven til å samle landet mot inntrengerne.<ref>Stevenson 2012, s. 359-360</ref>

==== Russland, oppslutning om «forsvarskrig», uro og revolusjon ====

Ved krigsutbruddet var det stor støtte for krigen blant den russiske befolkningen, det var bare ytre venstre (med blant andre [[bolsjevik]]ene) som protesterte. [[Den russisk-ortodokse kirke]]n og de fleste av de ledende intellektuelle støttet også styresmaktene. I 1914 ble det produsert mye propaganda i form av postkort, aviser, film og teateroppsetninger for å støtte opp om befolkningens patriotisme, det meste laget på eget initiativ av privatpersoner. Ved [[den store retretten]] i 1915 forsvant det meste av den spontane støtten til krigen, med inntil 6 millioner interne flyktninger. Opinionen ble etter hvert delt i de som var for og de som var mot krigen, og begge grupper var negative til tsar [[Nikolaj II av Russland|Nikolaj II]]s ledelse av krigføringen. Tsaren ignorerte regjeringen og [[Statsdumaen (Det russiske keiserdømmet)|statsdumaens]] råd, blant annet ved å innsette seg selv som øverstkommanderende i september 1915, etter han hadde avsatt [[Nikolaj Nikolajevitsj av Russland|storfyrst Nikolaj]]. Med tsaren ved fronten var hans hustru, dronning [[Alexandra av Hessen-Darmstadt|Alexandra]], fri til å blande seg inn i statsforvaltningen, med råd fra [[Grigorij Rasputin]], noe som sterkt undergravde regimets legitimitet. Utover i 1916 var det plakater, film og opptredener om krigens prøvelser som emne, og streikene økte. Det ble arrangert en rekke demonstrasjonstog mot økende priser, mange av dem ledet av ''soldatki'' (soldathustruer). Vinteren 1916/1917 sto Russland overfor en mer akutt krise enn noen av de andre krigførende landene.<ref>Stevenson 2012, s. 286-289</ref>

[[Fil:1917 International Women's Day - Petrograd.jpg|miniatyr|Demonstrasjon i Petrograd, kvinnedagen, 8. mars 1917]]

Opprøret i Russland begynte 8. mars 1917 (23. februar etter gammel russisk kalender, [[den julianske kalenderen]]). Tusener av kvinner demonstrerte i [[St. Petersburg|Petrograd]] (dagens St. Petersburg) mot matmangel i forbindelse med [[den internasjonale kvinnedagen]]. I stedet for å slå ned opprøret, sluttet garnisonen i Petrograd seg til opprørerne den 12. mars. Den 12.–13. mars ble det dannet to separate maktsenter, Petrograd Sovjet, ledet av revolusjonære, og den provisoriske regjeringen bestående av representanter fra statsdumaen. Etter press fra statsdumaen og hæren abdiserte tsar Nikolaj II den 15. mars og Russland ble en republikk. Dagen før, den 14. mars, utstedte Petrograd Sovjet den såkalte ''ordre nummer 1'', som erklærte at i alle politiske spørsmål var arméen underlagt Petrograd Sovjet. Den provisoriske regjeringen mislikte ordre nummer 1, men anså det umulig å ikke akseptere den. Ordren hadde en negativ effekt på arméen, og deserteringer økte.<ref>Stevenson 2012, s. 302-309</ref>

==== USAs isolasjonisme og krigsvegring ====

Deler av president [[Woodrow Wilson]]s valgkampanje høsten 1916 fokuserte på at han hadde holdt USA utenfor krigen. Før årsskiftet 1916/1917 var det lite som tydet på at USA skulle gå med på ententemaktenes side; det var ingen stemning for krig i opinionen, i [[Kongressen (USA)|kongressen]] eller hos presidenten. Den amerikanske opinionen endret sin holdning til deltakelse i verdenskrigen ved Tysklands erklæring av [[uinnskrenket ubåtkrig]] fra 1. februar 1917, og offentliggjøringen av det såkalte [[Zimmermann-telegrammet]] i slutten av februar.<ref>Stevenson 2012, s. 311-312</ref>