Redigerer Norges petroleumshistorie (avsnitt)

=== Strid om Lofoten og Barentshavet ===
{{Utdypende|Oljeutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja}}
[[Fil:Frederic Hauge2.jpg|thumb|Frederic Hauge og Bellona kjempet sterkt mot petroleumsvirksomheten i nordområdene.]] 
Striden om petroleumsvirksomhet i kystnære områder ved Lofoten, Vesterålen og Senja har røtter tilbake til 1990-årene. Sammen med en strid om utvinning i Barentshavet kom den til å sette sterkt
preg på norsk politikk i store deler av tiden etter årtusenskiftet.

Da Stortinget åpnet for oljeleting i Barentshavet i 1988, ble området Troms II nordvest for Senja holdt utenfor.<ref name=SM89A>[[#SM89|Stortingmelding nr. 40 (1988-89)]]</ref> 
I tillegg foreslo regjeringen Brundtland i stortingsmelding nr. 24 fra 1994 å verne området Nordland VIII vest for Lofoten.  Også Nordland VI, sørvest for Lofoten, ble foreslått vernet 
nær kysten, men Brundtland-regjeringen gikk inn for å bore opp til seks brønner i den ytre delen av dette området.
Spesielle restriksjoner skulle gjelde, slik at seismikk og boring ikke skulle være tillatt i perioder av året der miljøet var spesielt sårbart.<ref name=SM94A>[[#SM94|Stortingmelding nr. 26 (1993-94)]]</ref> 
Regjeringen hadde et flertall i Stortinget med seg i dette synet.  Et mindretall bestående av Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og SV ba i Stortinget om at konsekvensanalysen for de nye områdene måtte utvides 
fra å omfatte bare letevirksomheten til også å inkludere konsekvenser av utbygging og drift. Senterpartiet og SV ville også at meldingen skulle sendes tilbake til regjeringen for en ny framlegging med større vekt på miljøhensyn.  
Alle disse tre partiene gikk mot åpning av Nordland VI.

I tråd med regjeringens politikken ble det i 15. konsesjonsrunde i 1999 gitt lisenser i Nordland VI. Aktiviteten kom imidlertid ikke i gang før i oktober 2000, da Statoil startet boring i lisens PL220.<ref name=SA001007>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=Borer ved Røst |avis=Stavanger Aftenblad |url-tilgang=abonnement |dato=7. oktober 2000 |besøksdato=2021-01-14 }}</ref>
Da Norsk Hydro ville bore en brønn i lisens PL219 i samme område, stoppet miljøvernminister [[Siri Bjerke]] i august 2001 aktivitetene på vegne av regjeringen. 
Virksomhet i Barentshavet ble også midlertidig stanset.  Begrunnelsen var at ny forskning viste at kjemikalieutslipp kunne være miljøskadelig for fisk og sjøfugl.<ref name=SA010830>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=Miljøvernere jubler for stans i Røst-boring |avis=Stavanger Aftenblad |url-tilgang=abonnement |dato=30. august 2001 |besøksdato=2021-01-14 }}</ref> 
Regjeringen besluttet å lage en konsekvensanalyse for helårlig petroleumsvirksomhet i området fra Lofoten og nordover til Barentshavet.

I et programutkast for Arbeiderpartiet før kommunevalget i 2003 ble det foreslått petroleumsfrie soner langs kysten, i spesielt sårbare områder. Programkomitéen var ledet av Jens Stoltenberg.
Forslaget vekte stor motstand, både internt i Arbeiderpartiet, i oljenæringen og i NOPEF.<ref name=SA021105>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=Oljekrangel lager splid i Arbeiderpartiet |avis=Stavanger Aftenblad |url-tilgang=abonnement |dato=5. november 2002 |besøksdato=2021-01-14 }}</ref> 
Landsmøtet i partiet i november 2002 samlet seg om et kompromiss:  Drøfting av petroleumsfrie soner skulle utsettes inntil «en helhetlig konsekvensutredning vil avgjøre hvilke havområder som kan åpnes for petroleumsvirksomhet
og hvilke som skal være petroleumsfrie».<ref name=SA021111>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=Kompromiss om oljefrie soner |avis=Stavanger Aftenblad |url-tilgang=abonnement |dato=11. november 2002 |besøksdato=2021-01-14 }}</ref>

En utredning om helårlig petroleumsvirksomhet i Lofoten og Barenshavet (ULB) fulgte med stortingsmelding nr. 38 (2003-2004) fra regjeringen Bondevik.  I meldingen ble det foreslått å gjenåpne helårsvirksomhet i midlertidig stengte deler av 
Barentshavet. Miljøhensyn gjorde at regjeringen gikk inn for at Nordland VI fortsatt skulle være stengt, inntil en helhetlig forvaltningsplan for Barentshavet var etablert.<ref name=SM04A/>
Avgjørelsen var igjen et kompromiss, denne gangen mellom de tre regjeringspartiene: Høyre ønsket utbygging, og Venstre og Kristelig Folkeparti ønsket vern.

Fallende produksjon på mange felt gjorde at oljeselskapene argumenterte hardt for tilgang til nye leteareal. 
Nye områder og funn var viktig for å opprettholde aktivitetsnivå, investeringer og sysselsetting.  Synspunktet i næringen var at risikoen for ulykker med miljøkonsekvenser var liten. 
For mange riks- og lokalpolitikere var det også viktig å skape aktivitet og arbeidsplasser nordpå.  Miljøinteresser og fiskeri-interesser gikk tilsvarende hardt inn for vern og fryktet at virksomheten ville skade
fiskebestand, fugleliv og annet kystmiljø.  Lofoten som turistmål var også brukt som argument for vern.

Ved stortingsvalget høsten 2005 sto Lofoten sentralt.  Høyre og Fremskritspartiet ville ha utbygging.  
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, SV og Venstre markerte seg som motstandere. Arbeiderpartiet henviste til landsmøtevedtaket om å vente på en samlet 
forvaltningsplan.<ref name=AP050818>{{kilde avis|url=http://lisa.aftenposten.no/mobil/device/arkivprod.php |tittel=SV tror på enighet om olje |avis=Aftenposten |url-tilgang=abonnement |dato=18. august 2005 |besøksdato=2021-01-14 }}</ref>
Valgresultatet førte til at «den rødgrønne regjeringen» av disse tre partiene tok over, Jens Stoltenbergs andre regjering.

Miljøverdepartementet la fram forvaltningsplanen for nord-områdene i 2006, men denne ga ingen avklaring for Lofoten.<ref name=SM06A>[[#SM06|Stortingmelding nr. 8 (2005-2006)]]</ref> 
Forvaltningsplanen skulle heller ikke endre planer for funn som alt var gjort, og dette omfattet [[Goliatfeltet]], som var oppdaget i Barentshavet i 2000. Nærhet til kysten var én årsak til miljøverninteresser gikk sterkt i mot
utbygging av dette feltet. Stortinget godkjente PUD for Goliatfeltet i 2009.

Ved stortingsvalget i 2009 var Lofoten igjen en viktig stridssak.  Striden skapte splittelse både mellom de sittende regjeringspartnerne og i et mulig regjeringssamarbeid mellom Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre.
Arbeiderpartiet utsatte igjen en avgjørelse, i påvente av en revisjon av forvaltningsplanen, planlagt til 2010.  Den rødgrønne regjeringen ble sittende og lovte etter valget fortsatt stans i leteaktivitetene i Lofoten og
Vesterålen i hele den nye stortingsperioden.<ref name=AP091008>{{kilde avis|url=http://lisa.aftenposten.no/mobil/device/arkivprod.php |tittel=Mange løfter fra valgkampen legges på is |avis=Aftenposten |url-tilgang=abonnement |dato=8. oktober 2009 |besøksdato=2021-01-14 }}</ref>

Både den oppdaterte forvaltningsplanen, som kom våren 2010, og stortingmelding nr. 28 fra 2011 konkluderte nok en gang med at ytterligere kunnskapsinnhenting var nødvendig for de uåpnede områdene.  Slik kunnskap skulle inngå i en eventuell
konsekvensutredning for områdene.<ref name=SM11A/><ref name=SM112A>[[#SM112|Stortingmelding nr. 8 (2010-2011)]]</ref>  
Mange motstandere av utbygging fryktet at en konskevensutredning automatisk ville føre til at virksomheten ble startet, og spørsmålet om en slik utredning skapte strid både i og utenfor regjeringen.  
SV og Sp hadde landsmøtevedtak mot konsekvensutredning.  LO var for.  I Ap var det et internt flertall for utbygging, som inkluderte en sterk kystbastion. Partiet huset også mange motstandere, blant annet var AUF mot.<ref name=SA110129>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=Full mobilisering for Lofoten-ja |avis=Stavanger Aftenblad |url-tilgang=abonnement |dato=29. januar 2011 |besøksdato=2021-01-14 }}</ref>
I mars 2011 vedtok regjeringen at den ville utsette konsekvensutredning i den gjeldende stortingsperioden.<ref name=SA110312>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=Naturvernerne feirer halv seier |avis=Stavanger Aftenblad |url-tilgang=abonnement |dato=12. mars 2011 |besøksdato=2021-01-14 }}</ref>

Området tilgjengelig for petroleumsvirksomhet i Barentshavet ble ytterligere utvidet i 2013, da Barentshavet sørøst ble åpnet. Dette er et område som grenser mot russisk kontinentalsokkel.<ref name=SM13A>[[#SM13|Stortingmelding nr. 36 (2012-2013)]]</ref>

Før valget i 2013 var de politiske standpunktene relativt uendret, og skillelinjene om utbygging i nord gikk gjennom begge de to blokkene som var mulige regjeringskonstellasjoner.
Da [[Erna Solbergs regjering]] overtok høsten 2013, var det Venstre og Kristelig Folkeparti som krevde en blokkering av konsekvensutredning i hele den nye stortingsperioden.<ref name=SA131001>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=Historisk høyredreining |avis=Stavanger Aftenblad |url-tilgang=abonnement |dato=1. oktober 2013 |besøksdato=2021-01-14 }}</ref>
Det var et vedvarende paradoks at flertallet i Stortinget gjennom mange sesjoner hadde vært positiv til utbygging, uten at dette hade ført til vedtak.  Årsaken var både effekten av vippe-posisjonen til de mindre partiene og en oppfatning om at motstanden
i befolkningen var større enn på Stortinget.