Redigerer Ferje (avsnitt)

==== Nord-Amerika ====
[[Fil:Ferry Coastal Inspiration in Strait of Georgia.jpg|thumb|Verdens største pendelferje, «Coastel Inspiration» av Coastel-klassen på tre skip levert til BC Ferries i 2008]]
[[Fil:SS Badger, Ludington.jpg|thumb|SS «Badger» (1953) i Ludmington med det karakteriske høye fribordet]]
USA og Canada som utgjort Nord-Amerika, siden begynnelsen på 1800-tallet har etablerte ferjesamband omkring sine havnebyene som New York, som ofte ligger i skjermede farvann med navigable elver og enkelte betingelser for bybebyggelse. Det var også mange elver som hadde ferjeselskaper som ofte konkurrert med hverandre, inntil broene var reist på dem for både jernbane og bil. Men det er få ferjeruter på åpen hav og med en slik trafikkintensitet som rettferdiggjøre større ferjefartøyer, blant annet i Alaska, omkring Vancouverøya og i nordøstre Canada omkring St. Lawrencebukta. Men frem til mellomkrigstiden var Nord-Amerika et forbilde for ferjeselskaper i verden som mottok impulser og nyvinninger derfra, det var der den første dampferjen oppsto, jernbaneferjen videreutvikles også for isbryting, pendelferjen kom i sin endelige form og den første bilferjen i historien, «Motor Princess» i 1924 for Canadian Pacific Railway Company var bygd for ruten Sidney-Bellingham mellom den canadiske Vancouverøya og USA. Den første jernbaneferjen i historien er den amerikanske «Susquehanna» for kryssing av elven Susquehanna mellom Havre de Grace og Perryville i 1838, men det var med den skotske jernbaneferjen «Leviathan» i 1849 den egentlige jernbaneferjen kom til rette, ved å ha store flatbunnede fartøyer med sidehjul og skorsteinene flyttet nesten helt ut på sidene, som med skovlhjul kan benytte begge ender for å motta og losse av et tog. Det første toget med passasjerene om bord ble fraktet for første gang med «Shampishuh» på Connecticutelven mellom Old Saybrook og Lyme i 1852. Siden dette året var det en eksplosjonsaktig spredning av jernbaneferjer på det nordamerikanske kontinentet i løpet av bare ett tiår. ferjene bli større og større, tross mindre endringer som større overbygninger med passasjersalonger på begge sider av det åpne rommet med togvognene forbli grunndesignen det samme frem til 1920-årene, på de nyere eksempler var det reist et enkelt dekk over togdekket.<ref>Train Ferries of The Americas, Asia & Africa, s. 7–8</ref>

Noen av disse skovlhjulferjene kunne være meget stor, det største bygd i tre var «Solano» på 3,549 grt med en lengde på 128 m bygd for Central Pacific som ønsket en ferje over Carquinez-stredet i California i 1879. Dette hevdes å være det største fartøyet bygd av tre i historien. Med fire spor kunne ferjen frakte et helt tog på to lokomotiver og 24 passasjervogner, skovlhjulene var over 9 meter i diameter.<ref>Train Ferries of The Americas, Asia & Africa, s. 93–94</ref> Men på de nordamerikanske elvene med de velkjente hjuldampere hadde en egne skipstype utviklet seg, ved å tilpasse elvehjuldamperen for frakt av tog med en åpning forut så både sidehjul og akterhjul kan benyttes. Slike ferjer fraktet tog frem og tilbake over Mississippi som «Pacific» i 1878, det var 68 m lang, bygd i tre og en åpen korridor for ett spor med plass for seks vogner midt i overbygningen. Det var flere med to spor for opptil 14 vogner.<ref>Train Ferries of The Americas, Asia & Africa, s. 66</ref> Det var på de store sjøene togselskapene måtte utvikle frem en ny skipstype, for forholdene der er som på åpen hav med sterk isdannelse i vintertid.

De første ferjene i Lake Michigan var ikke annet enn sleperlektere, men ettersom isen lukket ferjesambandene i tre måneder hver år, ble Lewis Boynton hos Mackinaw Transportation Co. satt på saken. Boyntown og skipsbyggeren Frank E. Kirby utviklet frem et helt nytt og revolusjonerende skip som også er det første med baugpropell, «St. Ignace» som sjøsettes i april 1888. Med en spesiell skrogdesign med skjeform foran og baugpropell som hjelpemiddel for isbryting var jernbaneferjen en [[isbryter]] som vekte oppsikt over hele verden. Etterfølgeren «Sainte Marie» i 1893 ble et helt lukket fartøy med tre spor i overbygningen som omfattet togdekket. Fra Russland hvor de hadde begynte med å åpne ferjesamband på sine elvene med basis på erfaring fra USA, kom interesserte som studerte disse ferjene som brukes som basis for isbryterferjen «Baikal» på Bajkalinnsjøen i Sibir ved år 1900.<ref>Train Ferries of The Americas, Asia & Africa, s. 33</ref>

Med basis i denne skipstypen ble lukkede ferjefartøyer (med eller ikke med baugpropell) for jernbane og senere bil utviklet for tjeneste på de store sjøene, i 1896 ble den første ferjeruten på åpen hav i historien åpent mellom Frankfort i øst og fem forskjellige havner i vest på den andre siden av innsjøen Lake Michigan. De hadde høy fribord langt over hoveddekket, i den første halvdelen av 1900-tallet var disse utsøkte fartøyer med rene linjer.<ref>Train Ferries of The Americas, Asia & Africa, s. 35–42</ref> De to siste av jernbaneferjene på Lake Michigan, «Spartan» og «Badger» bygd av Christy Corporation i Sturgeon Bay for Chesapeake & Ohio Railway i 1952–1953 var de siste kullfyrte dampferjer i verden, som ble satt i opplag i 1990 og kjøpt av ''Lake Michigan Carferries'' i det neste året. «Badger» ombygges for bilfrakt og settes i sommerruten mellom Ludington og Manitowic, fremdeles i drift. (2021)<ref>Train Ferries of The Americas, Asia & Africa, s. 43–44</ref>

Den amerikanske bilferjen på mer utsatte ferjeruter har sitt utgangspunkt i disse jernbaneferjene med høy fribord, rene og glatte linjer som sett med den strømlinjede «Princess Anne» for Virginia Ferry Corporation i 1936 og «Chinook» bygd i Seattle i 1947 for Puget Sound Navigation Company. Den strømlinjede bilferjen fra 1936 inspirerte ferjerederier i Skandinavia mens «Chinook» var viktig for den internasjonale bilferjeutviklingen med en rekke innovative løsninger.<ref>The Ferry a design voyage, s. 40–41, s. 51–52</ref>

Skovlhjulferjen vedvart inn i mellomkrigstiden som et pendelfartøy, men den første jernbaneferjen med propell, «Express», kom i tjeneste mellom Wilson Point og Manhattan i 1889.<ref>Train Ferries of The Americas, Asia & Africa, s. 22, 24</ref> På Detroitelven som bli islagt hver vinter, var en jernbaneferje med sidehjul og en propell tatt i bruk allerede i 1888, «Transfer». Propellen benyttes for vinterferd ettersom skovlhjulene kunne skades i møte med tykkere islag. Togselskapet Michigan Central valgt å sette inn en revolusjonerende ferje på den samme elven, «Detroit» i 1904 - som hadde fire propeller, to akterut og to forut. Dermed var den moderne pendelferjen med propelldrift kommet til Nord-Amerika.<ref>Train Ferries of The Americas, Asia & Africa, s. 50–51</ref>

I etterkrigstiden dro de europeiske ferjerederiene fra de nordamerikanske ferjerederiene innenfor innovasjonsevnen, først og fremst fordi landfaste jernbaneruter og motorveier med brobygging hadde overtatt samtidig som ferjene i storbyområdene integreres i kollektivtrafikken. Det er for få ferjeruter på åpen sjø, stort sett på nordre Stillehavskysten mellom Seattle og Alaska.

Den atlantiske ferjeruten mellom Cape Tormentine på det canadiske fastlandet og Borden på Prince Edward Island, med kombinerte bil- og jernbaneferjer så en rekke interessante nyheter. Som den dieselelektriske «Abegweit» som den sterkeste isbryterferje i sin samtid i 1947 og den meget originale «Abegweit» (III) på 13,105 grt levert til ruten i 1982. Den siste kunne frakte 974 passasjerer og 250 biler eller 40 trailer og 20 togvogner, og hadde to baugpropell og en propell i akterskipet. Ruten ble nedlagt i 1990.<ref>Train Ferries of The Americas, Asia & Africa, s. 28–31</ref>

Den canadiske B.C Ferries som blir det største ferjerederiet i Nord-Amerika, dominerte ferjetrafikken langs Stillehavskysten i [[British Columbia]] inn i det tjueførste århundret mens det største ferjerederiet i USA er Washington State Ferries omkring Puget Sound utenfor Seattle. Det var blitt en fast regel om å ha store pendelferjer med flere propeller, med store åpninger til bildekket som kan forbli åpent eller lukket.

Verdens største ferjesamband bare for passasjerfrakt er ''Staten Island Ferry'' mellom New York Harbour og [[Staten Island]] med åtte flerdekks ferjer. De største i flåten er MV «Andrew J. Barberi» og MV «Samuel I. Newhouse» av ''Barberi''-klassen på 94 meter lengde med plass for {{formatnum:6500}} passasjerene fra 1981 til 1982. De vil erstattes med den nye ''Ollis''-klassen fra sommeren 2021 som er 97 meter lang, ennå med «bare» {{formatnum:4500}} passasjerer.<ref>[https://www.silive.com/news/2016/04/the_staten_island_ferry_boats.html Staten Island Ferry: A look back at the various boats]</ref><ref>[https://www.bairdmaritime.com/work-boat-world/passenger-vessel-world/ferries/staten-island-ferry-takes-delivery-of-first-ollis-class-vessel/ STATEN ISLAND FERRY TAKES DELIVERY OF FIRST OLLIS-CLASS VESSEL]</ref>