Redigerer Europas historie 1789–1914 (avsnitt)

==Stille før stormen (1900–1914)==
{{Utdypende|Bakgrunn til første verdenskrig}}
De fjorten årene fra århundreskiftet og frem til første verdenskrig handlet i stor grad om opprustning og allianser. Samtidig var det også flere andre poeng som dukket opp. Revolusjoner, selvstendighet, kvinnekamp og en mentalitet som gikk bort fra det viktorianske britiske, det strenge franske i den tidlige tredje republikk og det forsiktige Tyskland, skapte en periode som handlet om mer enn frykten for krig. Perioden i Frankrike kalles [[la belle époque]] på grunn av optimismen og fremtidstroen som dominerte.<ref>[https://snl.no/la_belle_époque La belle époque] - Store norske leksikon</ref> Også i Storbritannia ble [[edvardiansk tid]] knyttet til optimisme.

Kampen om universell stemmerett var på ingen måte klart vunnet, ei heller parlamentarismen. Da første verdenskrig brøt ut, var det bare Sveits, Frankrike, Norge, Sverige og Storbritannia som hadde en regjering som måtte svare til parlamentet, og bare Belgia, Finland og Sverige hadde [[forholdstallsvalg]].<ref>Side 598–600, Osterhammel</ref>

===Kampen for selvstendighet===
Fra 1815, da Europa ble oppdelt igjen, til 1900 hadde flere land oppnådd selvstendighet og/eller blitt samlet. Hellas i 1829, Belgia i 1831, Italia i 1861, Luxembourg i 1867, Tyskland i 1871 og Serbia, Montenegro og Romania i 1878. Andre land hadde opplevd delvis frihet, som Norge, Bulgaria, Bosnia, Ungarn, Bøhmen og Kroatia. Det fortsatte i samme retning også etter århundreskiftet. Enkelte av disse foregikk fredelig, andre involverte krigshandlinger.

====Norden: Fredelig uavhengighet (1905–1914)====
Norge hadde i lengre tid hatt et anstrengt forhold til Sverige. Kritikken lå delvis i at Norge hadde satset mange penger på handelsflåten, og betalte mye mer enn Sverige for konsulatvesenet, men opplevde at konsulatvesenet fulgte svensk utenrikspolitikk, var uinteressert i norsk handels interesseområder, brukte uerfarne diplomater med mer politisk enn kommersiell fokus som konsuler og ikke måtte svare for dette politiske fokuset i Stortinget.<ref>[[Narve Bjørgo]], [[Øystein Rian]] og [[Alf Kaartvedt]]: ''[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014032406025#347 Selvstendighet og union : fra middelalderen til 1905]''. Kapitlet «Eget konsulatvesen», side 347–48. (Norsk utenrikspolitikks historie, bind 1), Universitetsforlaget, 1995. ISBN 82-00-22393-0</ref> Konsulatsaken ble drevet frem som et vikarierende motiv for å sikre selvstendighet i 1905, og da [[Carl Berner]] den 7. juni 1905 oppløste unionen<ref>Side 336, Yngvar Nielsen: «Norge i 1905», C. Andersens forlag, Horten, 1906</ref> – i strid med [[Riksakten]]<ref>[http://www.nb.no/baser/1905/tema/june_4b.html 24. Kong Oscars protestskrivelse af 10de juni 1905] - Nasjonalbiblioteket (udatert), hentet 11. november 2017</ref> – var mange svensker mer opptatt av måten det ble gjort på enn uavhengigheten i seg selv.<ref>[http://uu.diva-portal.org/smash/get/diva2:173415/FULLTEXT01 Evert Vedung «Unionsdebatten 1905 - en argumentationsanalys»], licenciatavhandling 3. juni 1966 Uppsala, hentet 1. februar 2013</ref> Etter [[Karlstadforhandlingene|forhandlinger i september]], skilte de to unionspartnerne fredelig lag i oktober 1905, og Norge var dermed fritt.<ref>[https://snl.no/Unionsoppløsningen_i_1905 Unionsoppløsningen i 1905] - SNL.no</ref> Oppløsningen ble observert av stormaktene, men bortsett fra noe involvering av Wilhelm II og at Frankrike og Russland leverte hver sin formelle, men ikke-bindene anmodning om forsiktighet, var deres inngripen svært beskjeden. Selve forhandlingene ble observert av en ikke navngitt diplomat med ordene «Det er ikke annet enn en stor komedie».<ref>«Ce n'est qu' une grande comedie!», Auswärtiges Amt/Politisches Archiw R8353, von Müller til Bülow, 4. september 1905. Dette ble understreket av Keiser Wilhelm II</ref>

Finland var på sin side under russisk styre. Dette var mindre åpent enn den rent formelle unionen mellom Norge og Sverige. Likevel fikk de holde på stort sett som de ønsket internt. Finnene lyktes i å kombinere finskspråklighet og nasjonalisme i 1880-årene som svar på en russifiseringsprosess i hele Russland.<ref>Side 106, Eric Hobsbawm: ''Nations and Nationalism since 1780 - Programme, Myth, Reality'', Cambridge University Press, Cambridge, 1990</ref> Det kom også forandringer i 1905, som følge av at russiske tropper hadde skutt mange hundre fredelig protesterende og syngende russere i St. Petersburg.<ref>Side 742–44, Palmer, Colton</ref> Finland ga stemmerett til menn og kvinner samtidig da Russland innførte friheter som lot finnene forandre [[Finlands riksdag|sitt parlament]] fra [[Lantdagsordningen 1906|stendersamfunn til enkammersystem]].<ref>Side 547, Evans</ref> Finland hadde da hatt en seks års konflikt med Russland om administrasjon bak seg. De første valgene fant sted i 1907, og de tradisjonelle [[Fennomani]]-partiet satset på en populistisk linje for å kjempe for full frihet for Finland og enspråklighet på bekostning av svensk. Imidlertid var dette et middelklassefenomen, og flesteparten av Finlands innbyggere stemte sosialistisk. Finskhetslinjen gikk derfor kraftig tilbake før første verdenskrig.<ref>Side 329–330, Klinge</ref>

====Balkan: Krig om selvstendighet (1908–1914)====
[[Fil:Yaroslav Veshin - Na nozh.jpg|miniatyr|Bulgarerne overmanner de tyrkiske stillingene under den første balkankrigen. {{Byline|Jaroslav Věšín (1860–1915)|type = Malt av}}]]

{{Utdypende|Den italiensk-tyrkiske krig|Den første balkankrig|Den andre balkankrig}}
Ved århundreskiftet hadde panslavister konkludert med at like rettigheter innen Østerrike-Ungarn var en umulighet, og dermed var de klare for å samarbeide med Serbia. Ser man bort ifra problemene med å komme ut av Østerrike, lå det en kulturkonflikt der også. Kroatene og slovenerne brukte det latinske alfabetet, var vestvendte og romersk-katolske, mens serberne og bosnierne var ortodokse, skrev med det kyrilliske alfabetet og var russiskvendte. Likevel ble Serbia sentrum for sørslavisk agitasjon.{{#tag:ref|Det slaviske ordet for sørslavisk er «jugoslav», ref. [https://www.etymonline.com/word/yugoslav Yugoslav] - Etymology online.|group=n}} Dette involverte også bulgarerne. I 1908 gjennomførte ungtyrkerne en revolusjon i Det osmanske rike, og igangsatte en fornying av riket. De krevde tilbake den kortlivede liberale grunnloven fra 1876 og bestemte seg for å la bosnierne og bulgarerne få representanter til det nye parlamentet.<ref>Side 700, Palmer, Colton</ref>

I seg selv var dette uproblematisk, men Østerrike-Ungarn regnet med at å få total kontroll over Bosnia var umulig om Det osmanske rike fornyet seg nok, og Russland, som hadde [[Den russisk-japanske krig|tapt mot Japan i 1905]], valgte å fokusere på Konstantinopel igjen. Dette medførte at Russland og Østerrike-Ungarns utenriksministre møttes i hemmelighet for å planlegge en politisk fremgangsmåte. De ville innkalle til en internasjonal konferanse der Russland ville støtte Østerrikes krav til Bosnia, og Østerrike-Ungarn Russlands krav om å åpne [[Bosporos]] for russiske krigsskip. Østerrike-Ungarn ventet imidlertid ikke på konferansen, og annekterte Bosnia. Dette gjorde serberne rasende, siden de ville samle sør-slaverne i ett rike. Russland på sin side kunne ikke gjennomføre noen åpning av Bosporos ettersom de var alliert med de to stormaktene som mest var imot at dette skulle skje, nemlig Storbritannia og Frankrike. Det var et slag i ansiktet på Russland, og opinionen var opptatt av at Russlands «lillebror» Serbia hadde blitt forbigått. Russland hadde imidlertid blitt svekket av revolusjonen i kjølvannet av massakreringen av de protesterende i St. Petersburg, og av Japan i krigen. De hadde derfor lite å gjøre utover å akseptere Østerrike-Ungarns trekk.<ref name="bulgarsk">Side 700–701, Colton, Palmer</ref>

I 1911 bestemte Italia seg for å gå til krig mot Det osmanske rike, og de vant Tripoli og [[Dodekanesene]], inkludert [[Rhodos]]. Denne tyrkiske ydmykelsen ga slaverne og grekerne vann på mølla, og i 1912 erklærte Bulgaria, Hellas og Serbia sin egen krig mot Det osmanske rike. De vant, men Bulgaria fremsto som grådig for de andre, og i stedet samarbeidet Hellas, Serbia, Romania og Tyrkia mot Bulgaria i en påfølgende krig der Bulgaria ble beseiret. På tross av beseiringen, ble Bulgaria selvstendig. Det ble også Albania som et kompromiss ettersom både Hellas, Østerrike-Ungarn og Serbia ville det slik. Til tross for at Serbia fikk utvidet området sitt, ble de provosert av at Albania ble selvstendige. Det hindret Serbia i å ha kontakt med havet. Også Russland ble provosert, men de var fortsatt ikke i stand til å gjøre noe med situasjonen.<ref name="bulgarsk" />

===Allianser og maktkamp===
I 1900 var Storbritannia på slutten av sin isolasjonisme, Frankrike var alliert med Russland, til tross for store forskjeller politisk, og Tyskland hadde [[Trippelalliansen (1882)|Trippelalliansen]] med Italia og Østerrike-Ungarn. Tyskland og Russland hadde under Bismarck gode forhold, men da Bismarck valgte ikke å prioritere økonomiske intensiver, surnet det noe. Heller ikke Wilhelm II tok initiativ til å hjelpe Russland økonomisk eller teknologisk. Likevel var det klart at allianser kunne forandre seg raskt, slik at Russland kunne skifte allianse om det lå  gode grunner til  det.<ref name="allianser" />

====Tysklands vindu: Boerkrigen og Bokseropprøret (1899–1901)====
[[Fil:Boercamp1.jpg|miniatyr|Britisk konsentrasjonsleir med boere. En fjerdedel av alle som havnet her, døde av feilernæring, sykdom eller å ha vært utsatt for det varme været.]]
{{Utdypende|Boerkrigen|Bokseropprøret}}
Sør-Afrika hadde fra tidlig på 1800-tallet vært i en kamp mellom boere, briter og zuluer. Zuluene ble beseiret i 1887, men boerne og britene fortsatte kampen. Boerne hadde mesteparten av kontrollen, men da gull ble oppdaget i 1884, og et gullrush startet to år senere, ble området relevant for britene igjen. Mange briter kom inn til Sør-Afrika for å finne gull og diamanter. Disse fikk ikke stemmerett, og i 1899 så Storbritannia dette som en grunn til å gå til krig mot boerne. Rhodes prøvde å gjennomføre et opprør, men det gikk galt for dem, og førte til at det i Europa ble store protester mot britisk involvering i små republikker. Wilhelm II sendte et telegram til Transvaals president Paul Kruger der han gratulerte ham med å ha blitt kvitt opprørerne «uten å ha bedt om støtte fra vennlige makter» – det vil si Tyskland.<ref>Side 668–69, Palmer, Colton</ref>

Krigen ble vunnet av britene, men mest oppmerksomhet fikk britenes måte å løse krigen på. At 25&nbsp;000 boere ble tvangsflyttet var i seg selv uvanlig, men det ble satt opp 45 [[konsentrasjonsleir]]er for boere, i hovedsak kvinner og barn. Senere ble 64 konsentrasjonsleirer satt opp for sorte familier. Av de sorte døde 14&nbsp;000 av 107&nbsp;000 i konsentrasjonsleir av sykdom og feilernæring, det vil si 13 prosent. Blant boerne var tallet høyere. Av omtrent like mange boere døde hele 28&nbsp;000 i konsentrasjonsleir, for det meste barn, av samme årsaker.<ref>Side 660–61, Evans</ref>

I Kina hadde et hemmelig selskap som var skeptisk både til den svake kinesiske regjeringen og til alt vestlig slått seg frem. Det het [[Bokserne|Selskapet for de rettskafne og harmoniske knyttnever]], men ble av vestlige forkortet til «bokserne» med hensyn på knyttnevene.<ref>Side 680–81, Palmer, Colton</ref> Opprøret ble bekjempet av [[Åttenasjonsalliansen|en internasjonal styrke]] der Frankrike sendte soldater til å kjempe under en tysk general. Ettersom britene satset på isolasjonisme og uansett hadde irritert russerne i Kina og franskmenn i Afrika, fremsto Tyskland nå som mer fristende enn Storbritannia. Britene måtte derfor på begynnelsen av 1900-tallet revurdere sin isolasjonisme.<ref>Side 49, Joll</ref>

====Fra isolasjonisme til entente cordiale (1901–1904)====
[[Fil:Germany GB France.gif|miniatyr|I denne karikaturen fra ''Punch'' tar [[John Bull]] (England personifisert) med seg Marianne (Frankrike personifisert) kledd som en prostituert, mens [[Keiser Wilhelm II]] later som om han ikke bryr seg. {{Byline|Bernard Partridge (1861–1945)|type = Tegnet av}}]]
Det var snakk om en allianse mellom Storbritannia og Tyskland i 1898 og igjen i 1901, men i begge tilfellene viste det seg at interessene var forskjellige.  Storbritannia utviste fortsatt stor forsiktighet og skepsis på vei ut av isolasjonismen, spesielt gjennomført av utenriksminister [[Henry Petty-Fitzmaurice, 5. marki av Lansdowne|Lord Lansdowne]], [[Joseph Chamberlain]] og hertugen av Devonshire. Tyskland, på sin side, viste skiftende tendenser ved utskifting av representanter og å bytte avtaler fra å handle om bare Storbritannia og Tyskland, til å gjelde hele det britiske imperiet og hele Trippelalliansen.<ref name="noodles">Side 304–305, Robert K. Massie: ''Dreadnought'', Pimlico, London, 2004 (første utgivelse 1991)</ref>

Selv om situasjonen var slik at man hadde to allianser som var skeptiske til hverandre, hadde situasjonen som bokseropprøret vist at samarbeid på tross av allianser gikk fint. Storbritannia på sin side var utenfor alliansen, men mye gikk i retning av at de måtte velge. Siden 1898 hadde de vært i et marinekappløp mot Tyskland.<ref name="marine" /> I tillegg begynte keiser Wilhelm II å vise seg som en belastning for tysk diplomati. I tillegg til telegrammet til Kruger, hadde han kommentert i et personlig brev til kong [[Edvard VII av Storbritannia]] at han så på britiske ministre som «rendyrkede idioter» («unmitigated noodles»). Da det tyske sendebud måtte svare for denne kommentaren til kongen, prøvde han å anse det hele som en spøk, til hvilket Edward VII var enig, men han hadde allerede måttet leve med ganske mange av disse spøkene til Wilhelm II. Det, kombinert med utvidelsen av alliansen slik at britene var redde for å ble trukket inn i en krig på fastlandet igjen, gjorde at Storbritannias statsminister [[Arthur Balfour]] trakk seg fra videre samtaler om allianse.<ref name="noodles" /> I 1902 ble Storbritannia alliert for første gang, da med Japan. Målet for begge parter var å redusere den felles fienden Russland.<ref name="marine">Side 697, Palmer, Colton</ref><ref>Side 50, Joll</ref>

For Frankrikes del var alliansen med Russland ikke trygg. [[Théophile Delcassé]] anså at Russland ikke kom til å hjelpe Frankrike i Afrika. I tillegg var Frankrike sårbart i en tid fortsatt preget av den dype splittelsen som Dreyfus-saken hadde skapt. Storbritannia på sin side var bekymret for tysk marinesatsing. Begge hadde noe den andre ønsket; Frankrike ville ha kontroll over Marokko uten britisk innblanding, mens britene visste at Frankrike satt i en nøkkelposisjon i gjeldskommisjonen i Egypt. Siam (dagens Thailand) var presset mellom Fransk Indokina og engelsk Burma, og de ble enige om å la området være nøytralt og selvstendig. I 1904 ble de enige om en entente, altså en avtale, som ble viden kjent.<ref>Side 51–52, Joll</ref>

====Provokasjoner og Dreadnaughts – britene velger side (1905–1907)====
Tyskland tok ententen relativt rolig, ettersom de anså både den fransk-russiske og den britisk-franske avtalen som overfladisk gitt den store politiske forskjellen mellom de to. Fra 1904 til 1906 prøvde derfor Tyskland å bryte ned ententen ved å fremprovosere en handling som viste hulheten. De fikk flere muligheter. Først da Russland og Japan var i krig og den russiske flåten dro fra Østersjøen mot Japan og skjøt og senket britiske fiskeskøyter de trodde var japanske ubåter. Imidlertid valgte Tyskland å appellere til Russland og Frankrike i stedet for Storbritannia. Delcassé lyktes å megle i avtalen. Verre ble det da Tyskland prøvde å presse frem et brudd i den løse avtalen mellom Frankrike og Storbritannia da det tyske utenriksdepartementet insisterte på at keiser Wilhelm II skulle besøke Marokko og tale varmt om det selvstendige landet. Dette medførte nye diskusjoner om hva avtalen inneholdt, og enda Delcassé måtte gå av, ble det gjennomført en avtale i spanske Algeciras i januar 1906 der det var klart at Storbritannia ville støtte Frankrike. Sir Edward Grey sa i februar 1906 at i en krig mellom Frankrike og Tyskland vil det bli vanskelig for Storbritannia ikke å delta.<ref>Side 52–54, Joll</ref>

I 1905 hadde også Wilhelm II prøvd å fri til Russland ved å blande seg inn i [[unionsoppløsningen]] mellom Norge og Sverige. Keiseren hadde frarådet krig mellom Sverige og sitt foretrukne ferieland Norge, men han hadde også prøvd å få Norge til å velge [[Valdemar av Danmark]] som konge. Favoritten til den eventuelt ledige norske tronen var [[Haakon VII av Norge|Prins Carl av Danmark]], men Valdemar hadde russiske bånd som bror av [[Maria Fjodorovna|enkekeiserinne Dagmar]] av Russland.<ref>Kolle, side 76–77</ref> I et møte med Nikolai II ved [[Primorsk (Leningrad oblast)|Björkö]] i daværende Finland foreslo Wilhelm II et tettere tysk-russisk samarbeid med motstand mot britene og spesielt Edvard VII, og å få Skandinavia til å gravitere mot sentraleuropeisk/russisk sympati, der det forestående kongevalget var en viktig del av planen. Nikolai II var i stor grad enig, og ble med på avtalen. Også dette endte i nederlag, da både Russlands og Tysklands utenriksministre anså avtalen som ugyldig.<ref>Side 455–460 i ''Die Grosse Politik der Europäischen Kabinette 1871-1914: Sammlung der Diplomatischen Akten des Auswärtiges Amtes, Deutsche Verlagsgesellschaft für Politik und Geschichte'', Berlin, 1925</ref> For Norge og Sveriges del ble unionsoppløsningen fredelig, og begge land valgte en nøytral utenrikspolitikk.

[[Fil:HMS Dreadnought 1906 H61017.jpg|miniatyr|300px|Det britiske skipet [[HMS «Dreadnought» (1906)|HMS «Dreadnought»]] var det første i sin klasse. Den satte en ny standard for krigsskip fordi den var raskere, skjøt mer presist, hadde lengre rekkevidde og bedre panser enn sine forgjengere.]]

Tyskland hadde i 1898 tatt et byks for å ta igjen Storbritannia i marinekampen, ledet an av admiral [[Alfred von Tirpitz]]. Han tok en beskjeden marine opp til å rivalisere selv Storbritannias. I 1906 lagde imidlertid britene et krigsskip som forandret balansen. I 1906 ble [[slagskip]]et [[HMS «Dreadnought» (1906)|HMS «Dreadnought»]] sjøsatt. Skipet skilte seg ut fra de tidligere slagskipene av flere grunner. Til å begynne med, hadde den ti 12-tommers kanoner, de til da største kanonene noen gang bygget. Standard krigsskip før «Dreadnought» hadde fire slike kanoner, samt mindre kanoner med lang rekkevidde. Den italienske båtingeniøren Vittorio Cuniberti sto bak tankene om et tilsvarende skip, som han skrev i den prestisjetunge ''Jane's Fighting Ships''. Også japanske og amerikanske modeller med større kanoner var på gang.<ref>Side 468–69, Massie</ref>

Dreadnought trengte ikke mindre kanoner, ettersom farten og rekkevidden til kanonene gjorde at den ville kunne angripe skip på lang avstand, og mindre kanoner handlet mer om nærkamp. Britene hadde lært mye av den russisk-japanske krigen, og konkluderte med at Japan vant i stor grad på grunn av fart. For at fart skulle kunne fungere, måtte en nyvinning til. Nyvinningen ble en [[dampturbin]], noe som gjorde at HMS «Dreadnought» kunne gå mye raskere. Også panser ble lagt til i større antall enn tidligere.<ref>Side 474–76, Massie</ref> Skipet, som kommuniserte elektrisk til kanonene og dermed gjorde avfyringen langt mer presis, omdefinerte marinen slik at alle tidligere skip ble utdatert og omtalt som «før-Dreadnoughter». Det startet også en Dreadnought-feber som sterkt påvirket den liberale regjeringen, som ønsket å kutte i pengebruken til marinen. Det ble oppsummert av daværende innenriksminister [[Winston Churchill]] da han sa at «Marinen forlangte seks skip, økonomene tilbød fire, så vi gjorde et kompromiss på åtte».<ref>Giles Edwards: [http://www.bbc.com/news/magazine-27641717 How the Dreadnought sparked the 20th Century's first arms race] - BBC 2. juni 2014, hentet 12. november 2017</ref>

Tysklands klossete diplomati og økende militarisme gjorde at Storbritannia også valgte å signere en avtale med Russland i 1907, noe som gjorde at Frankrike, Russland og Storbritannia hadde inngått en trippelallianse.<ref>Side 54–55, Joll</ref>

===Kvinnesak og stemmerett===
[[Fil:Cat and Mouse Act Poster - 1914.jpg|miniatyr|Den såkalte Cat and Mouse Act ble ikke populær. Plakat fra 1914.]]
{{Utdypende|Kvinnelig stemmerett}}
Kvinnekamp hadde eksistert i lang tid i Europa, men på 1800-tallet begynte den å få økt oppmerksomhet. Feminister som [[Olympe de Gouges]] og [[Mary Wollstonecraft]] skrev tekster som vektla kvinners rettigheter allerede i 1791 og 1792 respektive. John Stuart Mill argumenterte også kraftig for kvinners rettigheter. Mill argumenterte fra et liberalistisk standpunkt at markedet ville holde kvinner ute av studier og arbeid dersom de ikke var egnede, men at det var kvinners rett til å finne ut hvor vidt de var det. Imidlertid begrenset Mill seg til borgerlige kvinner, arbeiderklassen ble holdt utenfor. I 1859 ble Selskapet for fremming av ansettelse for kvinner{{#tag:ref|Society for Promoting the Employment of Women|group=n}} dannet. Mill ble lest på dansk, fransk, tysk og svensk. I 1867 ble den første bevegelsen for stemmerett for kvinner i Storbritannia stiftet. For britenes del økte sympatien, og etter hvert på tidlig 1900-tall ble også det britiske underhuset positive til stemmerett for kvinner. Overhuset ble imidlertid ikke overbevist før første verdenskrig brøt ut. I Storbritannia var det også et svært aktivt korps av stemmerettsforkjempere av begge kjønn som arrangerte protester og var aktive på andre måter, med særlig [[Emmeline Pankhurst]] som en markant skikkelse.<ref>Side 537–41, Evans</ref>

Kvinnesaken ble et stort problem for regjeringen. Mange kvinner brøt loven ved å sette fyr på kirker eller å knuse butikkvinduer. De ble arrestert og gikk da til sultestreik. Regjeringen innførte det de kalte «Cat and Mouse Act», der de lot kvinnene fortsette streiken til de var svært svake. Da ble de sluppet ut, og så fort de fikk tilbake kreftene, ville de bli arrestert igjen, uansett hvor triviell forbrytelsen var. Ideen var at dette skulle svekke kvinnene. Den fungerte imidlertid ikke, og kvinnebevegelsen – og sympatien – bare vokste.<ref>[http://www.historylearningsite.co.uk/the-role-of-british-women-in-the-twentieth-century/suffragettes/ Suffragettes] - History Learning Site</ref>

I Frankrike var ikke Overhuset, men kirken, bøygen. Kirken ønsket ikke like rettigheter for kvinner, og kjempet mot dette der de kunne. Likevel ble det i 1876 dannet en fransk stemmerettighetsgruppe. Sju år senere var denne langt mer radikal enn bare en kamp for stemmerett. Den krevde like rettigheter for loven, utdannelse, yrkesvalg og lønn i tillegg. Gruppen arrangerte også valg for kvinner samtidig som et valg for herrer foregikk. Dette ga ingen direkte effekt, men det ga mye publisitet. Det var [[Hubertine Auclert]] som var den ledende feministen i Frankrike, og hun gjennomførte også en rekke protester og marsjer. Til tross for hennes demonstrasjoner gjennom å slippe ballonger med slagord under jubileet for [[Code civil des français|Code Napoléon]] i 1904, å kaste propagandabrosjyrer i det franske underhuset og å lage bråk under et kommunalt valg, fikk hennes bevegelse aldri i nærheten av den samme støtten som i Storbritannia, og ved utbruddet av første verdenskrig var det bare 10&nbsp;000 medlemmer i hennes organisasjon, flere via søsterorganisasjoner.<ref>Side 542, Evans</ref>

I Tyskland var det mange små organisasjoner, men i 1893 ble de samlet, og organisasjonen vokste til 250&nbsp;000 medlemmer i 1914, bare Storbritannia hadde flere. Problemet I Tyskland lå imidlertid delvis i et svakere liberalt parti som kunne støtte dem, delvis i intern fiendskap, sladder og manipulering i de enkelte gruppene og delvis i forskjellige politiske prioriteringer. De fremsto utad som sterke, men internt var de ikke i stand til å kunne stå samlet.<ref>Side 542–43, Evans</ref>

I andre land var imidlertid ting ikke nødvendigvis så konservativt. Russisk feminisme falt på stengrunn, men i Böhmen var kvinnesaken sterk. I Finland fikk kvinner stemmerett på lokalnivå allerede i 1872, og i 1906, da tsar Nikolai II tillot Finland å ha et eget parlament, ble stemmerett til parlamentet gitt til begge kjønn samtidig.<ref>Side 544–547, Evans</ref> I Norge var kvinnesaken særlig aktuell fra 1880-årene, og i 1901 fikk formuende kvinner stemmerett i lokalvalg. I 1907 fikk de stemmerett også på landsnivå, i 1910 fikk kvinner lik stemmerett som menn (som kom i 1898) i kommunale valg, og i 1913 kom allmenn stemmerett for kvinner også i stortingsvalg.<ref>[https://snl.no/stemmerett_for_kvinner_i_Norge Stemmerett for kvinner i Norge] - Store norske leksikon</ref> I Danmark og Sverige gikk kvinners stemmerett gjennom i underhuset, men ble stoppet i overhuset.

===Mot krig (1911–1914)===
{{Utdypende|Første verdenskrig}}
[[Fil:Cameroun 1901-1916.png|miniatyr|Kamerun før og etter [[Agadirkrisen]].]]
Tysklands manøvre for å bevise hulheten til ententen hadde lyktes bare i å styrke den. I tillegg hadde en mindre skandale utspilt seg i 1907. To regjeringsmedlemmer ble funnet skyldige i homofili, og dette bekymret keiser Wilhelm II, som var på vei til Storbritannia på statsbesøk og lurte på hvordan mottakelsen etter nyhetene kom til å være. Besøket gikk imidlertid godt, og det så ut til at keiser Wilhelm IIs besøk gjorde mye for å roe forholdet mellom Storbritannia og Tyskland. Året etter, i 1908, ga Wilhelm II et intervju med avisen ''[[Daily Telegraph]]''. Både rikskansler [[Bernhard von Bülow]]  og det tyske utenriksdepartementet fikk sett intervjuet før publikasjon, men ingen rettet det. Det ble derfor en sterkt pinlig affære for Tyskland da det kom ut. Wilhelm II gikk langt i å anklage Storbritannia for en form for paranoid antityskhet, og Wilhelm II sa også at han selv hadde intervenert på britenes vegne da de hadde mulighet til å påføre britene skade. Intervjuet provoserte både tyskere og briter og satte forholdet dem imellom tilbake.<ref>674–86, Massie</ref>

I 1911 valgte Tyskland å sende ned en kanonbåt til Marokko, og lovet å forlate området forutsatt at de fikk områder i Fransk Kongo slik at de utvidet Kamerun. De fikk noen beskjedne områder, men de fikk også dårlig rykte, spesielt da [[David Lloyd George]] holdt et flammende innlegg i Underhuset i Storbritannia. Tyskland hadde forsterket inntrykket av dem selv som et krigshissende land – og de fikk liten støtte av Østerrike-Ungarn.<ref name="bulgarsk" /> Da Balkan også ble fordelt slik Østerrike-Ungarn ønsket det, hadde Russland, Frankrike og Storbritannia grunn til å vise irritasjon på sentralmaktene. Etter at Balkankrigene hadde foregått, inngikk også Italia, Tyskland og Østerrike-Ungarn en fornyelse av Trippelalliansen. Det var imidlertid bekymring fra tysk side om de kunne regne med Østerrike-Ungarn om de ble angrepet og Italia i det hele tatt.<ref>Side 58–61, Joll</ref>

Dette var ikke spesielt for Tyskland. Balkankrigene hadde gitt Østerrike-Ungarn tvil om de kunne regne med Tyskland. Italia var det usikkerhet med, og det var det også med Romania, som i 1913 fornyet sin allianse med Tyskland, Østerrike-Ungarn og Italia. Både Italia og Romania byttet side etter at [[første verdenskrig]] brøt ut. Russland var på sin side verken imponert over Storbritannias eller Frankrikes lojalitet. Før første verdenskrig brøt ut, var det to allianser som virket svært usikre.<ref>Side 64–66, Joll</ref>