Redigerer Slaget om Frankrike (avsnitt)

=== Krigsforbrytelser ===

{{Tekstboks
|overskrift=Angreps- og rasekrig
|Selv om Tysklands [[forbrytelse mot freden]], ved å angripe de nøytrale landene Luxembourg, Nederland og Belgia, både var den groveste og mest vidt virkende av tyske krigsforbrytelser under krigen i Vest-Europa, så var den [[rasisme|rasistiske]] nedskyting av fargede krigsfanger kanskje det som i ettertid synes mest frastøtende.

Den 9. juni ved elven [[Aisne (elv)|Aisne]] ble mange fargede fanger drept av tyske soldater. Ved Erquillers ble fargede soldater skilt fra sine hvite offiserer, og skutt. En tysk offiser forklarte en opprørt fransk offiser at «en mindreverdig rase fortjener ikke å få kjempe mot en så sivilisert rase som den tyske»<ref name="Forczyk2017_340">Forczyk 2017, s. 340</ref><ref group="note">«an inferior race does not deserve to do battle with such a civilized race as the Germans»</ref>

Ved Bois d'Eriaine, øst for [[Beauvais]], ble en fransk avdeling fanget, og 64 fargede soldater ble drept av soldater fra regimentet Großdeutschland. Da kommandant Henry Bouqet forsøkte å gripe inn, ble han og syv andre franske offiserer drept.<ref name="Forczyk2017_340"/>|align=right}}

Tyske styrker begikk en rekke krigsforbrytelser under invasjonen av Luxembourg, Nederland, Belgia og Frankrike. Fremst av de var [[forbrytelse mot freden]]. Ved det tyske angrepet 10. mai 1940 var Luxembourg, Nederland og Belgia nøytrale, og i henhold til [[Briand-Kellogg-pakten]] som Tyskland hadde undertegnet, var angrepskrig forbudt. Brudd på forbudet mot angrepskrig (engelsk: Crimes against peace) var én av tre punkter mot de tiltalte tyske lederne under [[Nürnbergprosessen]] i 1945.<ref group="note">{{Kilde www|url=https://encyclopedia.ushmm.org/content/en/article/war-crimes-trials|tittel=POSTWAR TRIALS|besøksdato=5. juli 2021|forlag=United States Holocaust Memorial Museum|sitat=In August 1945, Britain, France, the Soviet Union and the United States signed the London Agreement and Charter (also called the Nuremberg Charter). The Charter established an International Military Tribunal (IMT) in Nuremberg, Germany, to try major German war criminals. It assigned the IMT jurisdiction over crimes against peace, war crimes, and crimes against humanity, which include such crimes as "murder, extermination, enslavement, deportation...or persecutions on political, racial, or religious grounds."}}</ref><ref group="note">{{Kilde www|url=https://encyclopedia.ushmm.org/content/en/article/how-were-the-crimes-defined|tittel=HOW WERE THE CRIMES DEFINED?|besøksdato=5. juli 2021|forlag=United States Holocaust Memorial Museum|sitat=Defining the Crimes. The Nuremberg Charter (London Agreement and Charter) gave the IMT authority “to try and punish persons who, acting in the interest of the European Axis countries, whether as individuals or as members of organizations, committed any of the following crimes: Crimes against peace—which included planning, preparing, initiating and waging a war of aggression, as well as conspiring to commit any of those acts; War crimes—"violations of the laws or customs of war,"  including murder, ill-treatment, and deportation to slave labor of civilians, murder and ill-treatment of prisoners of war, and killing of hostages, as well as plunder and wanton destruction; Crimes against humanity—defined as murder, extermination, enslavement, deportation, or inhumane treatment of civilians, and persecution on political, racial or religious grounds.}}</ref><ref group="note">{{Kilde www|url=https://avalon.law.yale.edu/imt/count1.asp|tittel=Nuremberg Trial Proceedings Vol. 1 Indictment : Count One|besøksdato=5. juli 2021|forlag=The International Military Tribunal for Germany|sitat=5. Expansion of the war into a general war of aggression: planning and execution of attacks on Denmark, Norway, Belgium, the Netherlands, Luxembourg, Yugoslavia, and Greece: 1939 to April 1941. Thus the aggressive war prepared for by the Nazi conspirators through their attacks on Austria and Czechoslovakia was actively launched by their attack on Poland. After the total defeat of Poland, in order to facilitate the carrying out of their military operations against France and the United Kingdom, the Nazi conspirators made active preparations for an extension of the war in Europe. In accordance with those plans, they caused the German armed forces to invade Denmark and Norway on 9 April 1940; Belgium, the Netherlands, and Luxembourg on 10 May 1940; Yugoslavia and Greece on 6 April 1941. All these invasions had been specifically planned in advance, in violation of the terms of the Kellogg-Briand Pact of 1928.}}</ref> 

Blant andre tyske krigsforbrytelser var skyting av britiske fanger ved Le Paradis og Wormhoudt 27. og 28. mai av enheter tilknyttet [[Waffen SS]]. De ordinære tyske styrkene i Wehrmacht utførte også drap av franske krigsfanger.<ref>Forczyk 2017, s. 7, 223</ref><ref>Clark 2016, s. 300–302</ref> Tusenvis av franske soldater fra koloniene ble drept av tyske styrker, etter de hadde overgitt seg og var krigsfanger.<ref>Forczyk 2017, s. 223, 226, 286, 301, 340, 400</ref><ref>Neitzel 2012, s. 287</ref> Tyske offiserer, som general [[Erich von Manstein]], kom under felttoget med svært [[rasisme|rasistiske]] uttalelser om soldater fra koloniene, «fienden kjempet tappert - negrene {[[sic]]} med sin karakteristiske blodtørst og forakt for menneskeliv...».<ref>«the enemy fought bravely - the negroes with their characteristic bloodthirstiness and contempt for human life...», Forczyk 2017, s. 287</ref> 

Det var også en rekke tilfeller hvor Luftwaffe beskjøt grupper med sivile på flukt.<ref name="Clark2016_273–274">Clark 2016, s. 273–274</ref><ref>Clark 2016, s. 354–355</ref> Den franske regjeringen mente det var bevisst tysk taktikk for å hindre allierte troppeforflytninger og for å skape kaos, noe den britiske historikeren Lloyd Clark hevder var nær den faktiske situasjonen.<ref name="Clark2016_273–274"/> Luftwaffes beskytning av sivile og bombing av befolkningssentra fortsatte etter statsminister Philippe Pétains radiotale den 17. juni, hvor han erklærte at Frankrike ville søke våpenhvile.<ref name="Clark2016_369"/> Det var først i april 1942 at Luftwaffe opphevet forbudet mot målrettede «terrorangrep» mot sivile mål, men før dette var alt blitt mål, selv om det ikke var i samsvar med regelverket.<ref group="note">{{Kilde bok|tittel=Soldater: beretninger om krig, drap og død|etternavn=Neitzel|fornavn=Sönke|etternavn2=Welzer|fornavn2=Harald|utgiver=Press|år=2012|isbn=978-82-7547-497-9|utgivelsessted=Oslo|sider=93-94|sitat=I luftkrigen var det fra tysk side frem til april 1942 forbudt med målrettede "terrorangrep" mot desidert sivile mål. Men allerede før dette var skillet mellom militære og sivile mål for lengst opphevet hos besetningen på bombefly,  som vi allerede har sett. Alt var blitt mål, selv om dette ennå ikke var i samsvar med de offisielle handlingsinstruksene fra flyvåpenets ledelse. Her ser man hvordan bruken av vold selv modifiserer reglene, og suksessivt utvider grensene for hva som er tillatt.}}</ref>

{{sitat|En desillusjonert Johnny sa nesten motvillig, 'De ''er'' tross alt drittsekker.' Fra dette øyeblikket av var forestillingen vår om en chevaleresk motstander død.|Britiske flygere, sjokkert etter å ha sett tyske jagerflygere skyte mot flyktninger i Frankrike.<ref>Hastings 2012, s. 85</ref>}}

Ved våpenhvilen i juni 1940 var {{formatnum:24270}} afrikanske soldater i fransk tjeneste savnet (hovedsakelig ''[[Tirailleurs Sénégalais]]''). Av disse var omtrent {{formatnum:15000}} krigsfanger hos motparten og omkring {{formatnum:10000}} falt på slagmarken.<ref name="Echenberg" /> Tyske styrker respekterte i mindre grad [[Genève-konvensjonen]] for afrikanske soldater. Et vesentlig antall krigsfanger ble henrettet eller så dårlig behandlet at de ikke overlevde fangenskap. For eksempel ble 150 til 600 henrettet og dumpet i massegrav i  [[Oise]]-distriktet. Massakrene ble i liten grad forfulgt rettslig under og etter krigen. De mer lyshudete soldatene fra Nord-Afrika fikk bedre behandling.<ref>Scheck, R. (2006). ''Hitler's African victims: the German army massacres of Black French soldiers in 1940''. Cambridge University Press.</ref> Den britiske forfatteren [[Antony Beevor]] oppga at anslagsvis 3000 soldater fra koloniene ble skutt av enhetene [[3. SS-Panzergrenadier-Division «Totenkopf»|SS Totenkopf]], 10. panserdivisjon og regimentet Grossdeutschland, etter overgivelse.<ref>Beevor 2012, s. 123</ref> Historikeren Raffael Scheck har dokumentert at mellom 1000 og 1500 afrikanske soldater ble massakrert, og hevder antallet drept etter de overga seg var i størrelsesorden det dobbelte, altså rundt 3000 afrikanske soldater.<ref group="note">{{Kilde www|url=https://muse.jhu.edu/article/213506|tittel=Hitler's African Victims: The German Army Massacres of Black French Soldiers in 1940 (review)|besøksdato=2. august 2021|forfattere=Joe Lunn|dato=18.  april 2007|forlag=The Journal of Military History Society for Military History|sitat=Scheck's book is organized into three major sections. In the first, he painstakingly reconstructs the role of African units in the Battle of France. Drawing on operational reports from French and German military archives, he chronicles the character of the fighting, which resulted in unusually high African casualties. Furthermore, among the nearly 17,000 Africans who lost their lives as a result of this campaign, the author documents the massacre of between 1,000 and 1,500 soldiers and argues that the actual number of post-surrender murders committed by German troops was more likely on the order of 3,000 men.}}</ref>