Redigerer Kinesisk kirkehistorie (avsnitt)

=====Berøringsproblemet=====
Misjonærene måtte tilpasse liturgiene til det strikte ''nei/wai''-skillet. I liturgien krevde både [[dåp]]en og særlig [[sykesalving|den siste olje]] at presten berørte den troende. Misjonærene innhentet tillatelser som reduserte berøringene til et minimum, og fikk også fritak fra en rekke av dem.  Datidens ritualer foreskrev egentlig en rekke berøringer: Ved dåp var det i tillegg til overøsning av vann også plassering av salt på dåpskandidatens lepper, berøring med finger vætet med spytt på hans/hennes ører, og salving med olje på panne og bryst; for den siste olje ble det lett oljing av panne, ører, øyelokk, munn, håndflate, osv.<ref>Problematikken om kvinners dåp er mer detaljert behandlet hos Johannes Bettray: ''Die Akkomodationsmethode des P. Matteo Riccis S.J. in China'', Roma: Gregoriana 1955, s. 335-340.</ref>  Et annet aspekt var segregeringen av kjønnene i det vanlige gudstjenestelige liv.

Ikke alltid fungerte tillempningene etter intensjonen. Ettersom kroppssalvingene ved dåp ble redusert eller bortfalt ble det åpenbart fra enkelte presters side «kompensert» med desto grundigere salving på hodet. Dominikanerpater [[Domingo Fernandez Navarrete]] anklaget noen jesuitter for «å gni og frottere kvinnenes ansikter med sine hender», og det var ikke det minste overraskende at vakte mistanker hos deres kinesiske ektemenn, mente han.<ref>James Sylvester Cummins: A Question of Rites: Friar Domingo Navarrete and the Jesuits in China, Aldershot: Scolar Press, 1993, s. 149</ref> Det kan dog se ut til at dette problemet ikke kan ha vært så stort; det kan rett og slett ha dreid seg om skruppuløsitet hos helt nyordinerte prester som aldri hadde foretatt noen dåp før de var i Kina. Med veiledning rettet den slags seg.