Redigerer Rettssaken mot Adolf Eichmann (avsnitt)

====Ungarn og de andre kommunistlandene====
De kommunistiske regimene i Øst-Europa fremstilte andre verdenskrig som en kamp mellom to ideologiske motstandere: fascister og anti-fascister. Denne fremstillingen var motivert både av å passe til marxism-leninismen og til [[den kalde krigen]]. Innenfor denne store fortellingen var det vanskelig å plassere ikke-politiske ofre som jødene under holocaust. Rettssaken mot Eichmann ble et problem for propagandaen fordi rettssaken fremviste holocaust som nazistenes største forbrytelse. De østeuropeiske landene, særlig Ungarn, hadde fortsatt betydelig jødisk befolkning og for regimene var det svært lite ønskelig at den nære historien skulle fremstilles av israelske myndigheter. Redaktøren for ''[[Pravda]]'' formidlet regimets synspunkt til israelske diplomater: Sovjetiske myndigheter ville ikke medvirke til rettssaken dersom Israel ble fremstilt som det jødiske folks eneste forsvarer. Særlig etter [[Suezkrisen]] ble Israel ansett som vestlig imperialismes forlengelse i Midtøsten mens Sovjetunionen støttet araberlandene og sovjetiske relasjoner med Israel ble forverret etter krigen. Sovjetiske myndigheter ville bremse ønske om utvandring til Israel med en anti-israelsk kampanje. På grunn av Israels gode forbindelser med Vest-Tyskland så det ut til at Israel hadde gått i forbund med kommunistlandenes fremste motstander. Et sentralt spørsmål var bistand til gjennomføring av rettssaken og om rettssaken overhode skulle anerkjennes. For [[DDR]] var det en mulighet til å fordømme Vest-Tyskland som ble de gjerne fremstilte som Nazi-Tysklands direkte arvtaker og etterfølger; dette kunne være risikabelt fordi fremstående personer i DDR kunne bli trukket inn i rettssaken. Straks etter arrestasjonen av Eichmann innledet sovjetiske myndigheter angrep på Vest-Tyskland som propagandaen hevdet forsøkte å stanse rettssaken for å beskytte fremstående personer.<ref name="Bohus" /> 
{{sitat|Det er ikke en god idé å gjøre disse fryktelige fascistiske handlingen til et utelukkende jødisk spørsmål. Hvis vi gjør noe i denne saken, bør det avgjørende være at Eichmann myrdet hundretusenvis av ungarske borgere ... Eichmann myrdet ikke bare jøder, det var andre der også. Dette er ikke et jødisk spørsmål; dette er spørsmålet om fascisme og antifascisme.|[[János Kádár]]<ref name="Bohus" />|align=right}}
Ungarns regjering under [[János Kádár]] ønsket ikke oppmerksomhet om katastrofen for landets jøder. De ungarske kommunistpartiets utenrikskomite foreslo 24. juni 1960 å kreve Eichmann utlevert slik at han kunne stilles for retten i Ungarn; dette ville også gitt kontroll over mediadekningen. Etter drøfting med Sovjetunionen samt Polen og Tsjekkoslovakia ble forslaget om utleveringskrav lagt bort fordi det var lite mulighet for å lykkes, fordi det kunne bli møtt av tilsvarende krav fra Vest-Tyskland og fordi det i såfall ville være et prestisjenederlag. I stedet ville man unngå eksplisitt anerkjennelse av israelske domstolens jurisdiksjon. I stedet for å gi israelske etterforskere tilgang, ble dokumenter angående Eichmann overlevert indirekte gjennom halvoffisielle ideelle anti-fascistiske organisasjoner. Den ungarske publikasjonen ''Eichmann in Hungary: Documents'' var et forsøk fra myndighetene på å ta styringen med fremstillingen av krigen og å unngå at de ungarske ofrene primært ble fremstilt som jøder.<ref name="Bohus" /> 

Kritikk av Vest-Tyskland var prioritert i kommunistlandenes pressedekning. Det tsjekkoslovakiske nyhetsbyrået Ceteka understreket at saken var «ufullstendig» og fremholdt at Servatius fikk finansiell og moralsk støtte av fascistiske grupper i vest.<ref name="Bohus" /> 

Pressedekningen i Ungarn var fyldig og ideologisk ladet i tråd med partilinjne, samtidig viste pressedekningen tydelig frem at ofrene var jødiske og ikke bare borgere av Ungarn. Det spesifikt jødiske ved holocaust var særlig tydelig i reportasjer fra rettssaken mens den pågikk János Kádár ønsket i utgangspunktet at ofrene bare skulle omtales som ungarske borgere uten nærmere detaljering. Rettssaken ville ventelige synliggjøre ungarske myndigheters samarbeid med nazistene og den svake hjemlige motstanden (til forskjell fra Polen og Tsjekkoslovakia der det var betydelig motstandsbevegelse). Det var med myndighetenes tillatelse tre ungarske journalister i Jerusalem: fra en avis, fra ungarsk radio og fra det ungarske nyhetsbyrået (Magyar Távirati Iroda). Ungarsk media la i tråd med den sovjetiske linjen vekt på kritikk av Vest-Tyskland og at tjenestemenn fra nazitiden fortsatt hadde høye stillinger i forbundsrepublikken blant andre ble [[Hans Globke]] nevnt konkret. [[Gerhard Schröder (CDU)]] ble trukket frem på nytt. De ungarske journalistene skal ha fått klar instruks om å ikke tilskynde antisemittisme i befolkningen ved kritisk omtale av Israel. Pressedekningen gjorde til dels bruk av kjente antisemittiske fremstillinger. Før selve rettsforhandlingene begynte ble holocaust i Ungarn i form av gettoiseringen og deportasjoner til Auschwitz bredt og til dels detaljert omtalt, herunder Eichmanns rolle og hans forbindelser til ungarske myndigheter. Mye av dette var kjent for journalistene gjennom mange publiserte verk umiddelbart etter krigen. Ifølge en reportasje lovet Eichmann til [[László Endre]] at ikke en eneste levende jøde skulle være igjen i Ungarn, underforstått at deportasjonene var viktigere for Endre enn for Eichmann. De ungarske myndighetene mislykkes i forsøket på å bruke [[Rudolf Kastner]]-saken til å gi inntrykk av nære forbindelser mellom sionister og nazister. Vitner som hadde vært veldig engasjert i Kastner-saken ble ikke kallt inn som vitner i Eichmann-saken og ungarsk propaganda mistet påskudd til å angripe sionistene. Kádár-regimet var tilfreds med at ungarske vitner beskrev tyskernes grusomhet noe som sammenfalt med propagandaen.<ref name="Bohus">Bohus, K. (2015). Not a Jewish Question? ''The Hungarian historical review'', 4(3), 737-772.</ref>

Straks etter arrestasjonen sendte Israel forespørsel om bistand fra Sovjetunionen, Polen, Tsjekkoslovakia og Ungarn til å fremskaffe bevis i saken. Sovjetunionen og Tsjekkoslovakia unnlot å svare, mens Polen og Ungarn svarte etter lang betenkningstid. Utenriksministrene i det østeuropeiske kommunistlandene diskuterte saken på møte i juni 1960. De ønsket verken å gi inntrykk av å motarbeide rettssaken eller å endre sin politikk overfor Israel og Vest-Tyskland. De sovjetiske lederne var bekymret for Vest-Tysklands involvering i NATO og nære forbindelser med Israel, samtidig skulle det ikke være tvil om kommunistlandenes anti-fascistiske ståsted. Sovjetiske ledere var misfornøyde med at de vestallierte ikke ville etablere et forent, nøytralt og avmilitarisert Tyskland. Møtet mellom Adenauer og Ben Gurion i New York 14. mars 1960 var et tydelig tegn på gode relasjoner mellom landene. Fra slutten Kommunistlandene ønsket av politiske grunner å unngå en eksplisitt anerkjennelse av Israels jursidiksjon i saken.<ref name="Kovacs" />

Arrestasjonen ble omtalt disse fire landenes presse i fra mai 1960. Polen og Sovjetunionen var medlemmer av FNs sikkerhetsråd og under debatten om Israels brudd på Argentinas suverenitet fordømte de vestlige land (særlig Vest-Tyskland) for å beskytte krigsforbrytere og avsto fra å eksplisitt kritisere bortføringen av Eichmann.<ref name="Kovacs" />