Redigerer Norges geografi (avsnitt)

====Historisk bakgrunn====
{{utdypende|Norges historie}}
=====Riksgrensen før reformasjonen=====
Mot slutten av [[middelalderen|høymiddealderen]] gikk riksgrensen mellom Norge og Sverige slik at Jemtland, Herjedalen og Båhuslen lå under den norske kronen. Kirkelig sognet Jemtland til Sverige og var lite integrert i norsk samfunnsliv. [[Skåne]], [[Gotland]] og [[Saaremaa]] (Ösel) tilhørte Danmark til midten av 1600-tallet. Riksgrensen hadde blitt presset sørover til [[Göta elv]] under [[Harald Sigurdsson]]. På 1200-tallet ble det slutt på den åpne striden om territoriell kontroll i Sør-Norge. Langs kysten av Finnmark/Kolahalvøya og i de indre områdene nord for Jemtland var grensene uavklart.<ref>[[#Helle2013|Helle mfl (2013)]], s. 55</ref> Island, Grønland og andre øyer i Atlanterhavet lå under Norge og [[Nidaros erkebispedømme]]. Til år 1241 gjorde danske konger seg så sterkt gjeldende rundt Oslofjorden at området til dels var dansk i perioden.<ref>{{Kilde www|url=https://www.norgeshistorie.no/kirkestat/1124-noregs-grenser-det-historiske-malebord.html|tittel=Noregs grenser: det historiske målebord - Norgeshistorie|besøksdato=2021-12-07|fornavn=Om|etternavn=Norgeshistorie|fornavn2=konservering og historie (IAKH) ved UiO|etternavn2=Institutt for arkeologi|språk=no|verk=www.norgeshistorie.no}}</ref>

=====Forhistorisk tid=====
[[Fil:Oeyer IMG 6929 Haug gaard.jpg|miniatyr|Gården Haug i [[Øyer]], Gudbrandsdalen.]]
Norge har omkring {{formatnum:50000}} gårder med egne navn. Gårdsnavnene har holdt seg i lang tid, over {{formatnum:1000}} år, kanskje så mye som {{formatnum:2000}} år. Usammensatte landskapsnavn som Haug, Eid, Vik og Berg antas å være de eldste.<ref name="Lillehammer" /> Arkeologiske spor som [[gravhaug]]er tyder også på fast bosetning. For eksempel ble gravfeltet ved Svartelva i [[Løten]] brukt fra omkring år 0 til år 1000 da kristendommen tok over. De første bøndene brukte trolig store områder til innmark og utmark, og nye gårder ble trolig etablert med utgangspunkt i noen «modergårder».<ref name="Lillehammer">{{ Kilde bok | forfatter = Lillehammer, Arnvid | utgivelsesår = 1994 | tittel = Fra jeger til bonde: inntil 800 e.Kr | isbn = 8203220142 | isbn = 8203220290 | isbn = 8203220134 | isbn = 8203220282 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008013100089 | side = }} </ref>{{rp|159}} De største gravfeltene, de eldste arkeologiske funn og de eldste gårdsnavnene finnes der åkerjorden er rikest og romsligst.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Hagen, Anders (1921–2005) | utgivelsesår = 1962 | tittel = Forhistorisk tid og vikingtid | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007032801051 | side = 228}} </ref>

Det er uklart om bosetningsutvidelsen i romertid, folkevandringstid og jernalder skyldes innvandring eller indre utvikling og folkevekst. Bøndene hadde både åker (der det ble dyrket korn) og husdyr som beitet i utmark, men det er usikkert hvilke av disse som var viktigst. Folkeveksten fra rundt år 200 førte til mer utnyttelse av utmarka blant annet i form av setrer i fjellet.<ref name="Lillehammer" />{{rp|163; 167}}

=====Norsk ekspansjon nordover=====
[[Fil:Finnmark - no-nb krt 00728.jpg|miniatyr|[[Willem Barents]] kart over Nord-Norge fra og med Lofoten ([[Moskstraumen]] er angitt nede til venstre).]]
Rundt år 500 var det norsk bosetning til Malangsgapet. [[Malangen]] ble til rundt år 1400 regnet for grensen mellom Hålogaland og ''Finnmork''. Utover i vikingtiden og middelalderen pågikk det innvandring og bosetting av norskspråklige langs kysten nord for Malangen. I vikingtiden var det i tillegg enkelte norske bosettinger lenger nord og øst, også øst for Nordkapp.<ref name="stammer" /> Fjorder i Øst-Finnmark har navn på ''-anger'' som er et eldre norrønt navn for ''-fjord'' og som tyder på at området ble jevnlig besøkt av norrønttalende folk før ''-anger'' gikk ut av bruk. På Island er ''-fjord'' det vanlige.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1939 | tittel = Nordisk kultur: samlingsverk | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007011801001 | side = }}</ref><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Stemshaug, Ola | utgivelsesår = 1976 | tittel = Namn i Noreg: ei innføring i norsk stadnamngransking | isbn = 8252105289 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Samlaget | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014020406067 | side = }}</ref>

Omkring år 1050 fantes det norske bosettinger på den ytre kysten av Vest-Finnmark, men de neste 200-300 år er det uklart om det var norsk bosetning øst for Tromsø. I [[Hansaforbundet|hansatiden]] ble bosettingen i nord og øst for Tromsø utviklet til store [[Fiskevær|vær]] spesialisert på kommersielt fiske. I det indre av Finnmark var det lenge ingen riksgrense og Kautokeino og Karasjok var norsk-svensk fellesområde med hovedsakelig svensk påvirkning. Grensen mot Finland ble fastsatt i 1751 og mot Russland i 1826.<ref name="stammer">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1968 | tittel = De Tre stammers møte i Finnmark | utgivelsessted = Tromsø | forlag = Universitetsforlaget | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009030500003 | side = 16f}}</ref><ref>{{Kilde bok | forfatter = Niska, Gunnar | utgivelsesår = 1973 | tittel = Emner fra Finnmarks historie: lokalhistoriske emner i historiefaget ved Vadsø gymnas | utgivelsessted = Vadsø | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012051008066 | side = }}</ref> I de indre skog- og fjelltraktene langs den nåværende grensen mellom Norge og Sverige utnyttet samer ressursene helt ned til Hedmark.<ref name=":0" />

=====Bosetning og gårder i middelalderen=====
{{se også|Høy- og senmiddelalder i Norge}}
Ved gårddeling og nyrydding ble det før svartedauden stadig flere gårder i Norge. Bosetningen spredte seg til mer marginale jordbruksområder. Østlandet fikk mest befolkningsvekst mot høymiddelalderen. Langs kysten nord for [[Stad]] økte bosetningen trolig i takt med omfanget av fisket.<ref name=":0">[[#Helle2013|Helle mfl (2013)]], s. 64-65</ref>
[[Fil:Bergen-13ème.jpg|miniatyr|Kartskisse over et antatt Bergen omkring år 1300. Bergen vokste frem rundt området [[Bryggen]] til Norges klart største by, noe den forble til etter 1814.]]
Det er ingen manntall eller andre fortegnelser over befolkning og bosetning i middelalderen. Først i 1650 eller noe senere var folketallet på samme nivå som før [[svartedauden]].<ref name="Lunden" />{{rp|262–268 }}
<ref>{{cite web|url=http://snl.no/Norsk_historie_fra_1130_til_1537 |title=Norsk historie fra 1130 til 1537 – Store norske leksikon |publisher=Snl.no |date= |accessdate=2013-10-19}}</ref><ref>{{cite web|url=http://snl.no/Norsk_historie_fra_reformasjonen_1536_til_1814 |title=Norsk historie fra reformasjonen 1536 til 1814 – Store norske leksikon |publisher=Snl.no |date= |accessdate=2013-10-19}}</ref> Etter svartedauden ble mange gårder og bosetninger forlatt og lagt øde, i de mest marginale jordbruksområdene ble opp mot 80&nbsp;% av gårdene oppgitt. Steder som Skien, Veøy og Borgund (Ålesund) gikk ut av bruk som kjøpstader.<ref>Bjørkvik, Harald: ''Folketap og sammenbrudd 1350–1520''. Aschehougs Norgeshistorie. Oslo, 1996.</ref> Fra 1300 til 1660 skjedde en endring i næringsgrunnlaget slik at kystbygdene fikk en større andel av folketallet. De indre bygdene på Østlandet hadde relativt større befolkning i høymiddelalderen enn etter reformasjonen. I år 1660 var folketallet i Troms og Finnmark henholdsvis {{formatnum:6000}} og {{formatnum:3000}} (2&nbsp;% av samlet folketall), i 1300 hadde disse områdene enda mindre andel av landets bosetning.<ref name="Lunden" />{{rp|262–268 }}

=====Byenes fremvekst og utforming=====
{{se også|Urbaniseringen av Norge}}
Utviklingen av byene i Norge faller hovedsakelige i tre faser: Middelalderen, [[reformasjonen]] til 1850 og moderne byvekst ved industrialiseringen. Middelalderbyene er lite igjen av, bortsett fra gatemønsteret. De besto av tett trehusbebyggelse som ble offer for mange bybranner; i Bergen var det fem fra 1198 til 1702. De fleste norske byene oppsto etter 1500 og relativt sent sammenlignet med Vest-Europa ellers. De norske middelalderbyene var geistlige og administrative senter. Bergen var først bispesete og ble deretter senter for handel med fisk. Oslo, Bergen, Hamar, Stavanger og Nidaros ble bispeseter noe som stimulerte utviklingen i disse byene; kongen reiste kirker i [[Borg (by)|Borg]], [[Konghelle]] og Tønsberg. Byene som vokste frem etter 1500 var basert på internasjonale handel med fisk og trelast, ikke som handelssted for nærområdet. Halden, Moss, [[Bragernes]]/[[Strømsø]], Larvik, Risør, Arendal og Mandal begynte som [[Ladested|ladesteder]] med utskipningshavn for trelast. I Nord-Norge hadde ingen byer før etter 1789 da handelsprivilegiet for Bergen og Trondheim ble opphevet.<ref name="utdrag" />{{rp|202}}

I middelalderen var det små handelssteder på [[Veøy]] i Romsdal, [[Kaupanger]] i Sogn, i [[Borgundkaupangen|Borgund]] på Sunnmøre, og [[Vågan]] i Lofoten. Urbanisering i Norge skjedde på få steder sammenlignet med nabolandene, bare 14 steder fremstår som byer før 1350.<ref>[[#Helle2013|Helle mfl (2013)]], s. 65</ref>  

Byene hadde fra middelalderen av enerett på å drive handel med varer produsert i omlandet. For eksempel omfattet Skiens omland Grenland, Numedal og Øvre Telemark, mens [[Veøy]] hadde handelsretter i [[Romsdal]]. I middelalderen bodde opp mot 5 % av Norges befolkning i byene mot 20 % i England og 10 % i Skottland.<ref>Iversen, F. (2016). Oslo får et omland. ''En aktivist for Middelalderbyen Oslo. Festskrift til Petter B. Molaug i andledning hans'', Novus forlag, s. 243-260.</ref>

Ved utgangen av middelalderen hadde Norge 11 byer hvorav tre var i Båhuslen.<ref name="byhistorie" /><ref name="nordisk" /> I 1769 var det 21 byer i Norge og under 10&nbsp;% av befolkningen bodde i tettsteder med flere enn 700 innbyggere; Bergen var klart størst med {{formatnum:14000}} innbyggere, Kongsberg, Kristiania og Trondheim hadde rundt {{formatnum:8000}}, mens ingen andre byer/tettsteder hadde over {{formatnum:5000}} innbyggere.<ref name="garnisonsby">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1991 | tittel = Den norske garnisonsbyen | utgivelsessted = Oslo | forlag = Institutt for forsvarsstudier | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007111300059 | side = }}</ref> 

I 1814 hadde Norge omkring 30 byer. I [[Enevelde|enevoldstiden]] var Christiania, Bergen, Trondheim og Kristiansand administrasjonsbyer for hvert sitt stift; med unntak av Kristiansand var dette også landets største og eldste byer. Disse fire samt Fredrikstad og Fredrikshald var [[garnison]]sbyer (vertskap for en fast stasjonert militær styrke) der særlig Fredrikstad var preget av det militære nærværet. [[Christian IV]] anla Kristiansand hovedsakelig av militære hensyn etter at keiseren okkuperte [[Jylland]].<ref name="garnisonsby" /><ref name="nordisk" />

Trelasteksport sjøveien var historisk hovednæring for alle byene øst for Lindesnes. Trelast medvirket til bydannelse i større grad enn fisk og mineraler/metaller fordi det ga flere arbeidsplasser på stedet. Historisk har Bergen og Trondheim vært de viktigste eksporthavnene for fisk, mens fiske og fiskehandel var relativt viktigere for mindre byer som Kristiansund, Farsund og Haugesund. Mindre tettsteder i form av [[fiskevær]] fantes i et stort antall fra Lindesnes og nordover.<ref name="garnisonsby" /><ref name="nordisk" /><ref name="byhistorie" />{{rp|33–45}} 
[[Fil:Søndre Trondhjems amt nr 4- Drontheim, 1681.jpg|miniatyr|[[Johan Caspar de Cicignon|Cicignons]] plan for Trondheim etter brannen i 1681, godkjent av kong Christian i København, 10. mai 1681.]]
Den sterke folkeveksten i Christiania/Aker og Oslo 1850–1950 skjedde samtidig med industriveksten i byen. På det meste hadde byen en tredjedel av alle industriarbeidsplasser i Norge. Industrialiseringen skjedde ellers i gamle byer som Trondheim, Bergen, Stavanger, Skien/Porsgrunn og Drammen.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1992 | tittel = Nyere byhistorie i Norden: en seminarrapport | utgivelsessted = Tromsø | forlag = Institutt for samfunnsvitenskap, Universitetet i Tromsø | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007101800055 | side = }}</ref> Ved overgang fra treskip med seil til dampdrevne jernskip ble Christiania en sjøfartsby hele året og verftene der spilte en viktig rolle. Stedsbundet næringsvirksomhet bidro til fremvekst av mindre tettsteder: Gruvedrift på [[Senja]], [[Ytterøya]] og i [[Kåfjord]] førte til dannelse av midlertidige tettbebyggelser, mens Kongsberg og Røros har bestått etter at gruvedriften ble innstilt. Meierier og annen industri knyttet til landbruket skapte mindre tettsteder som [[Bryne]]. Rundt den kraftkrevende industrien etablert fra rundt 1900 vokste det opp større tettsteder i tildels ubebodde områder for eksempel [[Rjukan]], [[Tyssedal]] og [[Høyanger]].<ref name="nordisk" />

Bergen ble tettbebygd fra middelalderen av og ble med konsentrasjonen av eksporten der til Norges i særstilling største by i flere hundre år.<ref name="Lunden" />{{rp|319–325}}<ref>[[#Helle2013|Helle mfl (2013)]], s. 65</ref> [[Magnus Lagabøtes bylov]] erstattet [[bjarkøyretten]] og regulerte fra 1276 bosetningen i Bergen, Oslo, Nidaros og Tunsberg.<ref>{{Kilde bok | forfatter = Keller, Karl-Fredrik | utgivelsesår = 1994 | tittel = Middelalderbyen i Oslo: en rekonstruksjon | isbn = 8291455007 | utgivelsessted = Oslo | forlag = William Dall, Prosjekthuset produksjon AS | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014111407513 | side = }} </ref><ref>{{Kilde bok | forfatter = Hartvedt, Gunnar Hagen | utgivelsesår = 1999 | tittel = Bergen byleksikon | isbn = 8257310360 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Kunnskapsforl. | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008090104084 | side = }} </ref><ref name="Bratberg">{{Kilde bok | forfatter = Bratberg, Terje T.V. | utgivelsesår = 1996 | tittel = Trondheim byleksikon | isbn = 8257306428 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Kunnskapsforl. | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008080104041 | side = }} </ref><ref name="Lunden" />{{rp|319–325}}[[Fil:Kart over Kristiania (73), 1886.jpg|miniatyr|Kristiania i 1886 innenfor grensen mot [[Aker]], med [[Gamlebyen (Oslo)|gamle Oslo]] (overført fra Aker i 1878) nede til høyre.]]
Byloven og utfyllende bestemmelser fastsatte ofte hvor i byen forskjellige varer kunne omsettes og hvor forskjellige håndverkere skulle holde til.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1986 | tittel = Kjøpstad og rikssentrum | isbn = 8290289200 | utgivelsessted = [Bergen] | forlag = Bryggens museum | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011102808046 | side = }} </ref><ref name="Bratberg" /> Byloven forsøkte også å regulere tilstrømming av folk til byen. I bygårdene kunne det var husdyrhold med blant griser og kyr, mens beite og åker fantes i byens [[takmark]]. Mye av bebyggelsen i middelalderens Oslo, Trondheim og Tønsberg lignet på de avlange gårdene som er bevart på [[Bryggen i Bergen]]. Tomtegrensene i Oslo ser ut til å ha bestått i mange hundre år, i Bergen helt fra middelalderen til moderne tid.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Schia, Erik | utgivelsesår = 1991 | tittel = Oslo innerst i Viken: liv og virke i middelalderbyen | isbn = 8203165125 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007081600054 | side = }} </ref>

Etter at gamle Oslo brant ned i 1624 bestemt kongen at en ny by, [[Christiania]], skulle anlegges med rettvinklet gatemønster.<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Oslo – historie|url=http://snl.no/Oslo_-_historie|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2018-08-03|besøksdato=2020-06-06|språk=nb|fornavn=Tor Fr|etternavn=Rasmussen}}</ref> Kristiansand ble anlagt i 1641 på kongens befaling og fikk fra begynnelsen et planmessig rettvinklet gatemønster i [[Kvadraturen (Kristiansand)|kvadraturen]]. Gamlebyen i Fredrikstad ble også anlagt med et rektangulært gatemønster på 1600-tallet. Andre byer hadde et mer selvgrodd preg.<ref name="Nystad" />{{rp|156}} Trondheim fikk et regulert gatemønster med brede og rette hovedgater etter brannen i 1681.<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Trondheim|url=http://snl.no/Trondheim|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2020-05-10|besøksdato=2020-06-06|språk=nb|fornavn=Knut A.|etternavn=Rosvold}}</ref><ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Johan Caspar De Cicignon|url=http://nbl.snl.no/Johan_Caspar_De_Cicignon|oppslagsverk=Norsk biografisk leksikon|dato=2020-02-25|besøksdato=2020-06-06|språk=nb|fornavn=Rolf|etternavn=Grankvist}}</ref>

Kjøpstedene, ladestedene og uthavnene som ble etablert etter 1500 var basert på fjernhandel (fisk og trelast til utlandet) og ikke handel med omlandet. Halden, Moss, Bragernes/Strømsø, Larvik, Risør, Mandal og Arendal var basert på utskiping av trelast. Bergverk ga opphav til byene Kongsberg og Røros.<ref name="utdrag" />{{rp|202}}

=====Emigrasjon=====
''Se også: [[Norsk emigrasjon til USA]].'' 

Utvandringen til Amerika på 1800-tallet preget demografien i Norge lenge etter utvandringstoppen. Utvandringen foregikk særlig i perioden [[1825]]-[[1920]]; den begynte på landsbygda og fortsatte fra byene. Omtrent {{formatnum:800000}} nordmenn utvandret til Amerika. Noen distrikter og bygder ble særlig berør av utvandringen, spesielt de indre fjordbygdene på [[Vestlandet]], som [[Luster]] og Lærdal, og øvre fjellbygder på [[Østlandet]], som Valdres, Hallingdal og [[Gudbrandsdalen]]. Fra Gudbrandsdalen var det i årene 1866-1900 så stor utvandring at folketallet falt med 15 til 20 % tross høy fødselstall. I 1970 lå bygdene i [[Lesja]], Lom og Skjåk fortsatt under folketallet i 1865. Mange marginale gårder og boplasser Gudbrandsdalen ble nedlagt samtidig med fallet i folketallet.<ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012071205032|tittel=Nybyggere i nord|forlag=Tromsø museum|utgivelsessted=xx#|side=|utgivelsesår=1988}}</ref><ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007061101043|tittel=Frå Venabygd til Texas|forfatter=Hovdhaugen, Einar|forlag=Samlaget|isbn=8252104886|side=|utgivelsesår=1975}}</ref><ref name="amerika">{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2017011148064|tittel=Gudbrandsdal og Amerika|forlag=Dølaringen boklag|isbn=8290072058|side=|utgivelsesår=1975}}</ref>{{Sfn|Ramberg|1974|s=131}} Etter hvert ble det like stor utvandring fra byene som fra bygdene.

=====Bygdene før og etter utskiftingen=====
[[Fil:Ugland1-j.jpg|miniatyr|Utksiftingskart for gården Ugland i Grimstad med [[teigblanding]]en inntegnet.]]
Jordleie var utbredt fra middelalderen av. Stadig oppdeling av gårder og åkrer førte til den dyrkede jorda etter hvert besto av mange små teiger. Med den tids driftsmåter var ikke dette noen særlig ulempe.<ref>[[#Norge|''Norge'' (1971)]], s. 63.</ref>

[[Utskifting|Utskiftingene]] på 1800-tallet omorganiserte jorden til større sammenhengende teiger. Utskifting innebærer sammenslåing og ny grenser landbrukseiendommer for å få mer praktiske ordning av jorden. Dette skjedde etter utskiftingsloven av 1857 og det enkelte gårdsbruk ble ofte liggende hver for seg omgitt av sin egen jord (enkeltgårdsbebyggelse). Før utskiftingen var enkelgårdsbebyggelse vanligst på Østlandet og til dels de indre bygdene i Trøndelag. På Vestlandet, Sørlandet og i Nord-Norge var det vanlig med [[klyngetun]] der husene til alle gårdsbruk i grenden var samlet i ett tun. I selve klyngebebyggelsen kunne byggene være oppstilte tilsynelatende tilfeldig i forhold til hverandre (vanlig på Vestlandet) eller ordnet i rekker (vanligere på Sørlandet og Nordmøre). Enkeltgårdene i Trøndelag og på Østlandet har ofte gårdsbyggene ordnet i firkant rundt et tun.<ref name=":3">{{Kilde oppslagsverk|tittel=utskiftning|url=https://snl.no/utskiftning|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2023-01-25|besøksdato=2023-07-01|språk=no}}</ref><ref name="utdrag" /> 

I områder med slike klyngebebyggelse var jorden ofte delt i smale teiger der brukene hadde åkrer om hverandre ([[teigblanding]]), mens utmarken som regel var sameie. <ref name=":3" /><ref name="utdrag">{{Kilde bok | utgivelsesår = 1984 | tittel = Utdrag fra Norges geografi | isbn = 8200070565 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Universitetsforlaget | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012041008050 | side = }} </ref> I første del av 1900-tallet økte antallet små bruk (under 50 dekar), mens antallet store bruk (over 200 dekar) gikk ned. Fra 1950 snudde denne trenden og størrelsen på gårdsbrukene gikk opp.<ref>[[#Norge|''Norge'' (1971)]], s. 63.</ref>