Redigerer Sulitjelma gruber (avsnitt)

=== Andre verdenskrig ===
[[File:Besichtigung von Hafenanlagen (Bodø) (6983623272).jpg|thumb|Rikskommissær [[Josef Terboven]] med følge på utskipningskaien til Sulitjelma gruber på [[Finneid]]. Terboven i sort frakk i senter av bildet.{{Byline|Riksarkivet}}]]

Kobberproduksjonen i Sulitjelma var blant de norske industribedrifter som hadde stor viktighet for tyskerne under andre verdenskrig. Allerede sommeren 1940 kom Rikskommissær [[Josef Terboven]] (1898-1945) med sine folk på befaring i Sulitjelma.<ref name="ORKS55" />

==== Omforent strategi om videre drift ====
Peder Rengård var formann i Samorganisasjonen i Sulitjelma, i et intervju fortalte han om hendelsene under krigen. Allerede mens det [[Angrepet på Norge i 1940|tyske felttoget]] var på vei oppover i Nordland ble en strategi diskutert. Rengård var med i en konferanse med direktør Quale og ingeniørene for å vurdere mulighetene de eventuelt hadde. De viste at kobberproduksjonen ville være krigsviktig, og diskutert derfor sabotasje av egen arbeidsplass. Blant annet ble det vurdert selv å sørge for at verket ble så ødelagt at det ville bli nedlagt.<ref name="JS" />

Ledelsen ville bare gå med på å sprenge kraftstasjonen i Fagerli, men dette ville for det første føre til at hele stedet ble mørklagt. For det andre fryktet direktøren å bli hard straffet om det ble oppdaget at det var utført med vilje. Drøftelsene ble avsluttet med at en konkluderte med at det beste var å la verket fortsette.<ref name="JS" />

Verket øke ikke produksjonen under krigen, selv etter press fra okkupasjonsmakten. De rikeste feltene ble ikke drevet under krigen, men bevisst spart. Rengård fikk også henvendelser fra tyskerne om økt arbeidsinnsatsen. Han besvart dette med at de ikke kunne forvente økt produksjon med de ernæringsforholdene som krigen hadde førte til. For å motivere gruvearbeiderne fant tyskerne på å øke tobbaksrasjonene,<ref name="JS" /> de ga julegratiale på to ukelønner i 1941 og innførte i 1943 et produksjonstillegg.<ref>[[#BE|Bjørg Evjen: ''Kobbereventyr'' side 220.]]</ref>

Bolaget fikk den 30. april 1943 pålegg fra Terboven om å øke produksjonen til 350 000 tonn råmalm i året. Nå hadde tyskerne bestemt at kobberkonsentrat (halvfabrikat) skulle fraktes til Tyskland for videre foredling. Smeltehytten ble derfor stoppet, slik at de som arbeidet der kunne overføres til gruvearbeid. Imidlertid ble ikke produksjonen dette året på mer enn 253 000 tonn.<ref name="BE221" />

Produksjonen i Sulitjelma gikk jevnt nedover under krigen, noe som også skjedde i gruveselskaper andre steder i landet. Arbeiderne satt nok ned tempoet med hensikt, men et stort ras i en av gruvene på Jakobsbakken hadde sannsynligvis enda større betydning.<ref name="BE221" />

Etter krigen kom det i et avhør av den tyske kommandøren i Bodø frem at en straffeaksjon i Sulitjelma ble planlagt. Aksjonen ble ikke gjennomført. Tyskerne innså at det bare ville føre til enda større reduksjon i produksjonen.<ref name="BE221" />

==== Gunstige avtaler med tyske selskaper ====
Under hele krigen fikk Grubene gunstige kontrakter med tyske selskaper. En spesiell ordning kom i gang fra høsten 1940 om varebytte med Tyskland. Avtalen gikk ut på at de norske bedriftene skulle få betalt så godt at alle økte driftsutgifter ble dekket, samt at det skulle være en rimelig fortjeneste. Ledelsen i Grubene benyttet da sjansen til å reforhandle avtalene, noe som førte til bedre priser. Slike forhandlinger ble gjort flere ganger gjennom krigen, den tyske motparten var positive til kravene.<ref>[[#HR|Harald Rinde: ''Nordlands historie'' side 185.]]</ref>

==== Kontroll og vakthold ==== 
Sulitjelma ligger bare noen titalls kilometer fra svenskegrensen, og det var mange som rømte over til Sverige via Sulitjelma. Okkupasjonsmakten satte i gang en omfattende veibygging samt bygging av [[Polarbanen]], og til dette brukte man krigsfanger. Den såkalte [[Blodveien]] er et av de mest kjente anleggsstrekkene fra denne tiden. Fra fangeleirene knyttet til disse anleggene lyktes en del fanger å flykte.

Fra 1942 fant okkupasjonsmakten ut at grensetrafikken over til Sverige var et så omfattende problem at den måtte stoppes. Soldater fra Wehrmacht fikk i oppdrag å bevokte grenseområdene. Samtidig var Sulitjelma et sabotasjemål som også av den grunn måtte beskyttes. Helt fra Vatnbygda i vest til Fagerli i Sulitjelma var det forlagt vaktstyrker. På det meste var det 100 mann som voktet området.<ref name="ORKS55" />

For å sikre fabrikkanleggene ble det satt opp et fire meter høyt gjerde rundt vaskeriet, flotasjonen, smeltehytten og kraftverket i Fagerli. Det var utplassert vaktsoldater på både inn- og utsiden av gjerdet og langs turbinrørene til kraftverket. På noen steder ble det lagt ut minefelt. Hunder og lyskastere ble også brukt.<ref name="ORKS55" />

I november 1942 fant de lokale okkupasjonsstyrkene det nødvendig å overlate selve grensekontrollen til [[Ordnungspolizei]] (Orpo). En Orpo-styrke på i underkant av 30 soldater ble  sendt til Sulitjelma, der de ble forlagt i direksjonsvillaen i Furulund. I 1943 var alle Wehrmacht-soldater erstattet med Orpo, slik at den totale styrken med Orpo-soldater var 50-60 mann. I tillegg ble to mann fra [[Sicherheitspolizei]] (Sipo) stasjonert i Sulitjelma. Sipo hadde ansvar for den overordnede sikkerheten, samt utførte forhørene og forføyninger.<ref name="ORKS55" />

I 1944 ble vaktholdet ytterligere skjerpet ved at det norske grensepolitiet (Grepo) opprettet en mindre avdeling på Finneid.<ref name="ORKS55" /> Grepo-avdelingen førte kontroll med alle som reiste til Sulitjelma. De som hadde lov til å reise til Sulitjelma måtte enten ha [[grenseboerbevis]] eller godkjent reisedokumentasjon.<ref name="ORKS56" />

==== Hjelp til flyktninger ====
Det ble gitt omfattende hjelp til flyktninger som ville over til Sverige. Verkets ledelse var positive til grenselosing og bidrog til deres virksomhet.<ref name="ORKS62" /> Spesielt var aktiviteten på [[Jakobsbakken]] stor. Her var folk ivrige skiløpere, i tillegg til at ski også var et dagligdags fremkomstmiddel, dermed var mange i svært god fysisk form. Mange hadde også vært på lange turer i fjellene og kjente derfor områdene langt unna godt.<ref name="ORKS61" /> Mens det illegale arbeidet andre steder i landet var godt organisert, var innsatsen på Jakobsbakken basert på impulsivitet. Den som hadde tid og følte at dagsformen var god tok på seg oppdrag.<ref name="ORKS62" />

Tyskerne fattet mistanke til at ansatte i verket var involvert i illegalt aktiviteter. Verkets ansatte ble dermed kontrollert av tyskerne ved at oppmøte på arbeidsplassene ble rapportert inn. Verksledelsen skulle månedlig, senere to ganger i måneden og til slutt ukentlig, levere inn rapporter om fravær. Om noen var borte fra arbeid uten grunn, ville tyskerne beordre stedets politimann til å foreta undersøkelser. Ledelsens bidrag i denne situasjonen var å ikke føre fravær for arbeidere som utførte losoppdrag. Samtidig bidro verkslegen med å skrive ut falske sykemeldinger.<ref name="ORKS63" />

Under krigen hadde [[XU]] en egen etterretningsgruppe i Sulitjelma, kjent som ''Sulitjelmagruppa''. Leder av denne var kontorsjef Bjarne Lie ved Grubene. Medlemmer i denne gruppen var både funksjonærer og arbeidere.<ref>{{Kilde bok| forfatter=Ola Sæter | tittel=XU – Etterretning i Salten under okkupasjonen | artikkel= | side=17-18| utgivelsesår=1995 | forlag= | isbn= | }}</ref>

==== Rinnan på befaring i Sulitjelma ====
NS-lagføreren i Fauske var en av ingeniørene i Grubene. Denne klaget over holdningen blant sine kollegaer, blant annet skyldte han på bedriftens «frimureringeniører». [[Ivar Grande]] (1911-1944) og Arild Hjulstad-Østby fra [[Sonderabteilung Lola]] (kjent som «Rinnanbanden») reiste da opp til Sulitjelma for å kartlegge forholdene. En [[jøssing]]liste med 34 navn ble satt opp. Listen inneholdt navnet på direktøren, samt flere ingeniører og arbeidere. Senere ble ingeniørene Arne Forfang og Einar Trøften i 1941 angitt som jøssinger, arrestert og fengslet av [[Gestapo]]. Disse ble raskt sluppet fri da det ble kjent at de var sentrale fagpersoner. Uten disse fryktet en at produksjonen skulle synke ytterligere.<ref name="BE227" />

{{Sitat|...når vi ikke har slått til her, skyldes det utelukkende ene og alene det at Sulitjelma Gruber må gå hvis Tyskland skal seire.<ref name="BE228" />|''Gestaposjef Krause i Sulitjelma''|right}}

I mai 1942 reiste [[Henry Rinnan]] (1915-1947) til Sulitjelma som etterretningsmann. Han rapporterer om en meget tyskfiendtlig innstilling. I rapporten etter besøket står det at om direktør Kjell Lund og Forfang kunne skiftes ut med NS-folk ville situasjonen sett annerledes ut. Dette skjedde ikke. Imidlertid ble stedets politimann Leif Sannes forflyttet på grunn av sin dårlige holdning til okkupasjonsmakten.<ref name="BE228" />

Det tyske Sipo hadde mange opplysninger som kunne ført til harde straffer. Da de ikke foretok seg slike ting skyldes det produksjonens viktighet for den tyske krigsindustrien. Dette ble senere uttalt av blant annet gestaposjefen i Sulitjelma. Et eksempel som illustrerer forskjellsbehandlingen av personalet ved gruveselskapet, er at Forfang fikk to uker fengsel for å ha drevet anti-tysk virksomhet i lengre tid. Samtidig fikk en mann på Fauske et opphold på syv måneder i konsentrasjonsleir for å ha gitt sigaretter til krigsfanger.<ref name="BE228" />

==== Britisk aksjon mot verket ====
[[File:Sverre Granlund.jpg|thumb|[[Sverre Granlund]] var en av spesialagentene som var med [[«Uredd» (P 41)|«Uredd»]] i anledning [[Operasjon Seagull]]. Ubåten forliste i februar 1943. Dermed ble sabotasjeaksjonen mot Sulitjelma gruber avlyst.]]

Det britiske admiralitetet la planer for å stoppe produksjonen av kobber i Sulitjelma, som de visste ble eksportert til tysk krigsindustri. Det ble planlagt et slipp av fallskjermtropper i september 1942, men på grunn av mangel på fly ble dette ikke utført. [[Operasjon Seagull]] ble derfor isteden planlagt, der sabotasje på en rekke norske industrianlegg skulle utføres. Soldater fra [[Special Operations Executive]] (SOE) skulle settes i land fra ubåt, ta seg opp til Sulitjelma og sprenge kraftstasjonen i Fagerli.<ref name="JRH61" />

Den norske ubåten [[«Uredd» (P 41)|«Uredd»]] skulle utføre oppdragene med å sette sabotører i land på norsk jord. Ubåten skulle etter planen sette av soldater i Øvervatnet, herfra skulle de gå opp til kraftstasjonen, sprenge denne og forsvinne over grensen til Sverige. Imidlertid forliste «Uredd» i februar 1943. Det ble derfor ikke utført noe sabotasjeaksjon.<ref name="JRH61" />

En senere planlagt sabotasjeaksjon i 1944 hvor [[Torfinn Bjørnaas]] (1914-2009) var med ble stoppet rett før aksjonsgruppen skulle gjøre anslaget.<ref>{{Kilde bok|tittel=Fauskeboka 2003|forfatter=Torfinn Bjørnaas|forlag=Fauske kommune – kulturkontoret|isbn=82-990656-3-7|ignorer-isbn-feil=ja|side=67-70|artikkel=Sabotasjeforsøket i Sulitjelma|utgivelsesår=2003}}</ref>