Redigerer Norges petroleumshistorie (avsnitt)

== Oppturer og nedturer på 2000-tallet ==

=== Ny konsesjonsordning ===

Ordningen med nummererte konsesjonsrunder var blitt innført så tidlig som i 1965. Før tildeling av konsesjon kan bli gitt i et område, må Stortinget ha åpnet området for petroleumsvirksomhet. Etter petroleumsloven av 1985 skal nye områder konsekvensutredes før en åpning kan gjennomføres.  
I 2002 var omtrent 60 % av norsk kontinentalsokkel åpnet for letevirksomhet, mens 9 % av åpne områder var omfattet av utvinningstillatelser.<ref name=SM02A>[[#SM02|Stortingmelding nr. 38 (2001-02)]]</ref>  

I 2003 ble konsesjonsreglene for letevirksomheten endret:<ref name=NP/>  I tillegg til de nummererte konsesjonsrundene ble det nå etablert en ordning med tildeling i forhåndsdefinerte områder, kalt TFO-runder. TFO-runder ble gjort årlige og skulle omfatte ''modne'' områder, der kunnskap, erfaring og infrastruktur er godt etablert gjennom tidligere virksomhet.
En hensikt med nyordningen skulle være å utnytte eksisterende infrastruktur i kjente områder, før virksomheten her ble stengt ned. Hva som defineres som modent område, utvides gradvis med tiden, basert på et etablert rammeverk og petroleumsfaglige vurderinger.  

De nummererte konsesjonsrundene skulle nå være for ''umodne'' områder, der risiko og utfordringer i leteprosessen er størst.  I konsesjonsrundene skulle aktørene kunne søke individuelt eller samme med andre i en gruppe.  

I 2021 er store deler av både Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet definert som TFO-områder. Norsk kontinentalsokkel har fremdeles store områder som ''ikke'' er åpnet for petroleumsvirksomhet.  

=== Nye skatteregler gir flere aktører og flere funn ===

I starten av 2000-tallet ble det boret få brønner på norsk sokkel, og virksomheten var dominert av et fåtall store aktører.
For gjøre det mer gunstig å lete, endret regjeringen i 2005 skattereglene: 78 % av leteutgiftene skulle nå kunne trekkes fra skatten, mens inntekter ble skattlagt med samme prosentsats.<ref name=SM04A>[[#SM04|Stortingmelding nr. 38 (2003-2004)]]</ref>
Selskap som gikk med underskudd, fikk dermed penger av staten for å lete.  Kombinert med en jamn stigning i oljeprisen, bidro dette til 
en stor økning i letevirksomheten. Mens tallet på letebrønner i 2005 var 13, steg antallet til 65 i rekordåret 2009. En rekke mindre selskap kom på banen.  
Antall selskap som fikk utbetalt skatteverdien av letekostnadene, økte fra 13 i 2005 til 38 i 2010.
Skatteinntektene fra oljeselskapene som tjente penger, var i 2010 183,6 milliarder kroner, mens selskapene som gikk med underskudd, fikk utbetalt til sammen 10,2 milliarder.  
Tabellen under viser utbetaling til de ti selskapene som fikk mest fra staten i 2010.<ref name=SA120302>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=10,2 milliardar til oljemyggane |avis=Stavanger Aftenblad |url-tilgang=abonnement |dato=2. mars 2012 |besøksdato=2021-01-03 }}</ref>

{| class="wikitable"
|-
! Selskap
! Utbetalt letekostnad (milliarder kroner)
|-
| Det norske oljeselskap ASA
| 2,3
|-
| BG Norge Limited
| 1,2
|-
| Norwegian Energy Company ASA
| 0,708
|-
| Suncor Energy Norge AS
| 0,659
|-
| Wintershall Norge ASA
| 0,582
|-
| Bayerngas Norge AS
| 0,534
|-
| PGNING Norway AS
| 0,403
|-
| Spring Energy Norway AS
| 0,358
|-
| Maersk Oil Norway AS
| 0,344
|-
| North Energy ASA
| 0,341
|}
 
=== Johan Sverdrup ===
{{Utdypende|Johan Sverdrup-feltet}}

Det svenske selskapet Lundin markerte seg med flere nye funn, inkludert [[Brynhild-feltet]] i 1992 og [[Edvard Grieg-feltet]] i 2007.  Edvard Grieg var funnet i den geologiske formasjonen [[Utsirahøyden]]
i midtre del av Nordsjøen, der flere selskap hadde boret og gitt opp. Journalisten og forfatteren Arnt Even Bøe hevdet i en bok om Lundin at suksessen til selskapet i stor grad bygget på arven 
fra Saga, både i form av medarbeidere, geologisk forståelse og arbeidsformer.<ref name=SA140620>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=Lundins magiske medisin |avis=Stavanger Aftenblad |url-tilgang=abonnement |dato=20. juni 2014 |besøksdato=2020-03-10 }}</ref>    
Høsten 2010 var selskapet også operatør for den første brønnen i Johan Sverdrup-feltet, også dette på Utsirahøyden.<ref name=NPDFAKTA/>

Funnet viste seg raskt å være stort og omfattet både Lundins lisens og nabolisensen, der Statoil var operatør. Lundin kalte sin del Avaldsnes og Statoil omtalte sin del som Aldous. De to selskapene konkurrerte både om hvem som hadde funnet feltet og om hvem som skulle få operatøransvaret for det nye «elefantfunnet».<ref name=SA110818>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=Kampen om oljen starter nå |avis=Stavanger Aftenblad |url-tilgang=abonnement |dato=18. august 2011 |besøksdato=2021-01-03 }}</ref> 
I tråd med ny navnepolitikk kunngjorde olje- og energiminister Ola Borten Moe i januar 2012 at navnet skulle være Johan Sverdrup-feltet.  Statoil trakk det lengste strået i kampen om operatøroppgaven,
først for planleggings- og utbyggingsfasen, deretter for driftsfasen.

Feltet er det tredje største norske oljefeltet, målt etter opprinnelig utvinnbar oljevolum.<ref name=NPDFAKTA/>  At det fremdeles var mulig å gjøre store funn på norsk sokkel, skapte optimisme både hos
myndigheter og private aktører.  Ett resultat var at Oljedirektoratets i 2012 økte anslaget over hvor mye olje og gass en trodde var å finne på norsk sokkel.<ref name=SA130112>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=Mer olje og gass |avis=Stavanger Aftenblad |url-tilgang=abonnement |dato=12. januar 2013 |besøksdato=2020-03-10 }}</ref>

I tråd med økt fokus på klimaendringer, stilte [[Jens Stoltenbergs andre regjering]] krav om at alle feltene på Utsirahøyden skulle få levert elektrisk strøm fra land og ikke bruke gassturbiner montert på
plattformene. Dette ville omfatte feltene Johan Sverdrup, Edvard Grieg, Ivar Aasen og Gina Krog.
Strømmen kunne leveres via elektrisk kabel fra Kårstø, men dette ville gi en merkostnad på 10 milliarder samlet for alle feltene.<ref name=SA131220>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=Griper ikke inn |avis=Stavanger Aftenblad |url-tilgang=abonnement |dato=20. desember 2013 |besøksdato=2020-03-10 }}</ref>    
Da [[Erna Solbergs regjering]] overtok i oktober 2013, fulgte det en del usikkerhet om kravet ville bli opprettholdt. Statoil holdt fast på en løsning med elektrifisering fra land for Johan Sverdrup, men Høyre ville ikke kreve at dette skulle gjelde for en 
hver pris for alle feltene på Utsirahøyden.<ref name=SA140114>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=Politikere frykter ny Statoil-finte |avis=Stavanger Aftenblad |url-tilgang=abonnement |dato=14. januar 2014 |besøksdato=2020-03-10 }}</ref>    
De tre andre feltene kunne bli bygget ut slik at de hadde mulighet til å koble seg på en fase 2 i elektrifiseringen, i 2022.<ref name=SA140320>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=El-toget gikk i 2012 |avis=Stavanger Aftenblad |url-tilgang=abonnement |dato=20. mars 2014 |besøksdato=2020-03-10 }}</ref>    
I mai 2014 holdt de seks partiene Ap, KrF, Miljøpartiet De Grønne, Sp, SV og Venstre en samlet pressekonferanse, der de krevde at samtlige plattformer på Utsirahøyden måtte forsynes med strøm fra land alt fra 
«oppstartsfasen av Johan Sverdrup». I industrien og i LO var det stor motstand mot dette kravet, fordi en var redd for at dette ville forsinke utbyggingene og også utsette oppstart av Johan Sverdrup.  
I et brev til Stortinget skrev oljeminister [[Tord Lien]] at en tilkobling for de andre feltene i fase 2, etter departementets vurdering ikke ville forsinke Johan Sverdrup. Ved samtidig å tøye begrepet 
«oppstartsfasen» ga dette Arbeiderpartiet en redningsplanke som gjorde at partiet unngikk konflikt med LO.<ref name=SA140628>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=FrP og LO tvang Ap i kne |avis=Stavanger Aftenblad |url-tilgang=abonnement |dato=28. juni 2014 |besøksdato=2020-03-10 }}</ref>

PUD for Johan Sverdrup ble godkjent i 2015, og produksjonen startet oktober 2019.  Oljen føres i land via rørledning til Mongstad, og gassen føres til Kårstø.

=== Strid om Lofoten og Barentshavet ===
{{Utdypende|Oljeutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja}}
[[Fil:Frederic Hauge2.jpg|thumb|Frederic Hauge og Bellona kjempet sterkt mot petroleumsvirksomheten i nordområdene.]] 
Striden om petroleumsvirksomhet i kystnære områder ved Lofoten, Vesterålen og Senja har røtter tilbake til 1990-årene. Sammen med en strid om utvinning i Barentshavet kom den til å sette sterkt
preg på norsk politikk i store deler av tiden etter årtusenskiftet.

Da Stortinget åpnet for oljeleting i Barentshavet i 1988, ble området Troms II nordvest for Senja holdt utenfor.<ref name=SM89A>[[#SM89|Stortingmelding nr. 40 (1988-89)]]</ref> 
I tillegg foreslo regjeringen Brundtland i stortingsmelding nr. 24 fra 1994 å verne området Nordland VIII vest for Lofoten.  Også Nordland VI, sørvest for Lofoten, ble foreslått vernet 
nær kysten, men Brundtland-regjeringen gikk inn for å bore opp til seks brønner i den ytre delen av dette området.
Spesielle restriksjoner skulle gjelde, slik at seismikk og boring ikke skulle være tillatt i perioder av året der miljøet var spesielt sårbart.<ref name=SM94A>[[#SM94|Stortingmelding nr. 26 (1993-94)]]</ref> 
Regjeringen hadde et flertall i Stortinget med seg i dette synet.  Et mindretall bestående av Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og SV ba i Stortinget om at konsekvensanalysen for de nye områdene måtte utvides 
fra å omfatte bare letevirksomheten til også å inkludere konsekvenser av utbygging og drift. Senterpartiet og SV ville også at meldingen skulle sendes tilbake til regjeringen for en ny framlegging med større vekt på miljøhensyn.  
Alle disse tre partiene gikk mot åpning av Nordland VI.

I tråd med regjeringens politikken ble det i 15. konsesjonsrunde i 1999 gitt lisenser i Nordland VI. Aktiviteten kom imidlertid ikke i gang før i oktober 2000, da Statoil startet boring i lisens PL220.<ref name=SA001007>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=Borer ved Røst |avis=Stavanger Aftenblad |url-tilgang=abonnement |dato=7. oktober 2000 |besøksdato=2021-01-14 }}</ref>
Da Norsk Hydro ville bore en brønn i lisens PL219 i samme område, stoppet miljøvernminister [[Siri Bjerke]] i august 2001 aktivitetene på vegne av regjeringen. 
Virksomhet i Barentshavet ble også midlertidig stanset.  Begrunnelsen var at ny forskning viste at kjemikalieutslipp kunne være miljøskadelig for fisk og sjøfugl.<ref name=SA010830>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=Miljøvernere jubler for stans i Røst-boring |avis=Stavanger Aftenblad |url-tilgang=abonnement |dato=30. august 2001 |besøksdato=2021-01-14 }}</ref> 
Regjeringen besluttet å lage en konsekvensanalyse for helårlig petroleumsvirksomhet i området fra Lofoten og nordover til Barentshavet.

I et programutkast for Arbeiderpartiet før kommunevalget i 2003 ble det foreslått petroleumsfrie soner langs kysten, i spesielt sårbare områder. Programkomitéen var ledet av Jens Stoltenberg.
Forslaget vekte stor motstand, både internt i Arbeiderpartiet, i oljenæringen og i NOPEF.<ref name=SA021105>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=Oljekrangel lager splid i Arbeiderpartiet |avis=Stavanger Aftenblad |url-tilgang=abonnement |dato=5. november 2002 |besøksdato=2021-01-14 }}</ref> 
Landsmøtet i partiet i november 2002 samlet seg om et kompromiss:  Drøfting av petroleumsfrie soner skulle utsettes inntil «en helhetlig konsekvensutredning vil avgjøre hvilke havområder som kan åpnes for petroleumsvirksomhet
og hvilke som skal være petroleumsfrie».<ref name=SA021111>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=Kompromiss om oljefrie soner |avis=Stavanger Aftenblad |url-tilgang=abonnement |dato=11. november 2002 |besøksdato=2021-01-14 }}</ref>

En utredning om helårlig petroleumsvirksomhet i Lofoten og Barenshavet (ULB) fulgte med stortingsmelding nr. 38 (2003-2004) fra regjeringen Bondevik.  I meldingen ble det foreslått å gjenåpne helårsvirksomhet i midlertidig stengte deler av 
Barentshavet. Miljøhensyn gjorde at regjeringen gikk inn for at Nordland VI fortsatt skulle være stengt, inntil en helhetlig forvaltningsplan for Barentshavet var etablert.<ref name=SM04A/>
Avgjørelsen var igjen et kompromiss, denne gangen mellom de tre regjeringspartiene: Høyre ønsket utbygging, og Venstre og Kristelig Folkeparti ønsket vern.

Fallende produksjon på mange felt gjorde at oljeselskapene argumenterte hardt for tilgang til nye leteareal. 
Nye områder og funn var viktig for å opprettholde aktivitetsnivå, investeringer og sysselsetting.  Synspunktet i næringen var at risikoen for ulykker med miljøkonsekvenser var liten. 
For mange riks- og lokalpolitikere var det også viktig å skape aktivitet og arbeidsplasser nordpå.  Miljøinteresser og fiskeri-interesser gikk tilsvarende hardt inn for vern og fryktet at virksomheten ville skade
fiskebestand, fugleliv og annet kystmiljø.  Lofoten som turistmål var også brukt som argument for vern.

Ved stortingsvalget høsten 2005 sto Lofoten sentralt.  Høyre og Fremskritspartiet ville ha utbygging.  
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, SV og Venstre markerte seg som motstandere. Arbeiderpartiet henviste til landsmøtevedtaket om å vente på en samlet 
forvaltningsplan.<ref name=AP050818>{{kilde avis|url=http://lisa.aftenposten.no/mobil/device/arkivprod.php |tittel=SV tror på enighet om olje |avis=Aftenposten |url-tilgang=abonnement |dato=18. august 2005 |besøksdato=2021-01-14 }}</ref>
Valgresultatet førte til at «den rødgrønne regjeringen» av disse tre partiene tok over, Jens Stoltenbergs andre regjering.

Miljøverdepartementet la fram forvaltningsplanen for nord-områdene i 2006, men denne ga ingen avklaring for Lofoten.<ref name=SM06A>[[#SM06|Stortingmelding nr. 8 (2005-2006)]]</ref> 
Forvaltningsplanen skulle heller ikke endre planer for funn som alt var gjort, og dette omfattet [[Goliatfeltet]], som var oppdaget i Barentshavet i 2000. Nærhet til kysten var én årsak til miljøverninteresser gikk sterkt i mot
utbygging av dette feltet. Stortinget godkjente PUD for Goliatfeltet i 2009.

Ved stortingsvalget i 2009 var Lofoten igjen en viktig stridssak.  Striden skapte splittelse både mellom de sittende regjeringspartnerne og i et mulig regjeringssamarbeid mellom Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre.
Arbeiderpartiet utsatte igjen en avgjørelse, i påvente av en revisjon av forvaltningsplanen, planlagt til 2010.  Den rødgrønne regjeringen ble sittende og lovte etter valget fortsatt stans i leteaktivitetene i Lofoten og
Vesterålen i hele den nye stortingsperioden.<ref name=AP091008>{{kilde avis|url=http://lisa.aftenposten.no/mobil/device/arkivprod.php |tittel=Mange løfter fra valgkampen legges på is |avis=Aftenposten |url-tilgang=abonnement |dato=8. oktober 2009 |besøksdato=2021-01-14 }}</ref>

Både den oppdaterte forvaltningsplanen, som kom våren 2010, og stortingmelding nr. 28 fra 2011 konkluderte nok en gang med at ytterligere kunnskapsinnhenting var nødvendig for de uåpnede områdene.  Slik kunnskap skulle inngå i en eventuell
konsekvensutredning for områdene.<ref name=SM11A/><ref name=SM112A>[[#SM112|Stortingmelding nr. 8 (2010-2011)]]</ref>  
Mange motstandere av utbygging fryktet at en konskevensutredning automatisk ville føre til at virksomheten ble startet, og spørsmålet om en slik utredning skapte strid både i og utenfor regjeringen.  
SV og Sp hadde landsmøtevedtak mot konsekvensutredning.  LO var for.  I Ap var det et internt flertall for utbygging, som inkluderte en sterk kystbastion. Partiet huset også mange motstandere, blant annet var AUF mot.<ref name=SA110129>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=Full mobilisering for Lofoten-ja |avis=Stavanger Aftenblad |url-tilgang=abonnement |dato=29. januar 2011 |besøksdato=2021-01-14 }}</ref>
I mars 2011 vedtok regjeringen at den ville utsette konsekvensutredning i den gjeldende stortingsperioden.<ref name=SA110312>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=Naturvernerne feirer halv seier |avis=Stavanger Aftenblad |url-tilgang=abonnement |dato=12. mars 2011 |besøksdato=2021-01-14 }}</ref>

Området tilgjengelig for petroleumsvirksomhet i Barentshavet ble ytterligere utvidet i 2013, da Barentshavet sørøst ble åpnet. Dette er et område som grenser mot russisk kontinentalsokkel.<ref name=SM13A>[[#SM13|Stortingmelding nr. 36 (2012-2013)]]</ref>

Før valget i 2013 var de politiske standpunktene relativt uendret, og skillelinjene om utbygging i nord gikk gjennom begge de to blokkene som var mulige regjeringskonstellasjoner.
Da [[Erna Solbergs regjering]] overtok høsten 2013, var det Venstre og Kristelig Folkeparti som krevde en blokkering av konsekvensutredning i hele den nye stortingsperioden.<ref name=SA131001>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=Historisk høyredreining |avis=Stavanger Aftenblad |url-tilgang=abonnement |dato=1. oktober 2013 |besøksdato=2021-01-14 }}</ref>
Det var et vedvarende paradoks at flertallet i Stortinget gjennom mange sesjoner hadde vært positiv til utbygging, uten at dette hade ført til vedtak.  Årsaken var både effekten av vippe-posisjonen til de mindre partiene og en oppfatning om at motstanden
i befolkningen var større enn på Stortinget.

=== Fall i oljeprisen ===

Oljeprisen steg jamnt og trutt i hele perioden 2000-2012, men falt de neste årene drastisk. For første gang siden børsnoteringen i 2001, gikk Statoil med underskudd i de to siste kvartalene i 2014.
Underskuddet var forårsaket både av prisfallet og av uheldige internasjonale investeringer.  For å spare penger ble bemanningen
i selskapet redusert med 8 % i 2014, svarende til 1900 stillinger.<ref name=SA150207>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=Satser alt på Johan Sverdrup |avis=Stavanger Aftenblad |url-tilgang=abonnement |dato=7. februar 2015 |besøksdato=2020-03-10 }}</ref>

I februar 2015 overtok [[Eldar Sætre]] som konsernsjef i Statoil.  Han varslet kraftig kostnadskutt, for å gjøre selskapet mer konkurransedyktig.