Redigerer Zimbabwe (avsnitt)

=== Selverklært uavhengighet ===

I respons til dette erklærte [[statsminister]] [[Ian Smith]] Rhodesia uavhengig [[11. november]] [[1965]]. Storbritannia kalte erklæringen en opprørshandling og [[Samveldet av nasjoner]] innførte økonomiske sanksjoner. I [[1968]] stemte [[FN]] for å gjøre sanksjonene obligatoriske, men de var stort sett lite effektive. I et forsøk på å distansere landet fra Storbritannia, erklærte Smith Rhodesia for [[republikk]] i [[1970]], men dette førte ikke til internasjonal anerkjennelse. Smith fortsatte å administrere et stort sett segregert sosialt samfunn som i prinsippet var et [[apartheid]]-regime. Uavhengigheten ble aldri godkjent av andre land enn apartheid-regimet i [[Sør-Afrika]], da det hvite mindretallet kun erklærte selvstendighet for å holde på et hvitt, rasistisk mindretallsstyre ikke ulikt [[Sør-Afrika]]s. I motsetning til Sør-Afrika, der hvite hadde levd i flere hundre år og utgjorde en betydelig folkegruppe, var de hvite i Rhodesia forholdsvis nyankomne og utgjorde under en prosent av befolkningen. 

Motstanden mot det hvite styret vokste seg sterkere, og begynte med en trefning ved [[Chinhoyi]] hvor seks krigere fra [[Zimbabwe African National Liberation Army|''Zimbabwe African National Liberation Army'']] (ZANLA) kjempet mot regjeringsstyrker. ZANLA og [[Zimbabwe People's Revolutionary Army|''Zimbabwe People's Revolutionary Army'']] (ZIPRA) brukte [[gerilja]]taktikker som minnet om [[Viet Cong]] under [[Vietnamkrigen]].

Bevegelsen for like rettigheter for afrikanere i Afrika og i [[diaspora]]en ble intensivert i den andre halvdel av det [[20. århundre]] verden over. Med slutten på [[Portugal|portugisernes]] styre i nabolandet [[Mosambik]] i [[1975]], gav frigjøringsfronten i Mosambik ([[Frelimo]]) ledet av president [[Samora Machel]] støtte til ZANLA, og motstanden ble intensivert til et opprør i stor skala som ble kalt [[den andre Chimurenga]].

De rhodesiske sikkerhetsstyrkene hadde operasjonelle suksesser mot de kommuniststøttede geriljaene. Selv under presset av de økonomiske og militære sanksjonene, utførte rhodesiske styrker svært effektive angrep på geriljabaser i Zambia og Mosambik.
[[File:Internal Settlement.jpg|thumb|Fra signeringen av [[Rhodesian Internal Settlement]], fra venstre [[Abel Muzorewa]], [[Ian Smith]], [[Jeremiah Chirau]] and [[Ndabaningi Sithole]]. Avtalen kom etter 15 år med «Rhodesian Bush War» ([[Den andre Chimurenga]]).]]
Opp gjennom 1970-årene ble [[gerilja]]krigføringen mot Ian Smiths UDI-regjering intensivert. Som resultat av dette åpnet Smith-regjeringen for forhandlinger med lederne av [[Patriotic Front]]s &mdash; henholdsvis ZANU som var ledet av [[Robert Mugabe]] og ZAPU som var ledet av [[Joshua Nkomo]].

I mars [[1978]], da Smith-regimet var på sammenbruddets rand, signerte Ian Smith en avtale med tre svarte ledere, med biskop [[Abel Muzorewa]] i spissen. Disse lovte sikkerhet for den hvite delen av befolkningen. Som en følge av avtalen ble det avholdt valg i april [[1979]]. Partiet [[United African National Council|''United African National Council'']] (UANC) vant valget, og [[1. juni]] [[1979]] ble partileder Abel Muzorewa innsatt som statsminister, og landet skiftet navn til [[Zimbabwe-Rhodesia]]. Avtalen lot de hvite fortsette å ha kontroll over landets politi, sikkerhets-styrker, embetsverket og rettsvesenet, samt sikret de hvite omkring en tredjedel av setene i parlamentet.  

Muzorewa hadde støtten til Smith og den sørafrikanske regjeringen, men manglet troverdighet blant betydelige deler av landets egen befolkning. Muzorewa–regjeringen fikk raskt problemer. Mot slutten av [[1979]] ba den britiske regjeringen alle parter om å komme til [[Lancaster House-avtalen|''Lancaster House'']] i [[London]] for å forhandle frem en avslutning av [[borgerkrig]]en.