Redigerer Yes (avsnitt)

=== 1977&ndash;1979: ''Going for the One'' og ''Tormato'' ===
[[Fil:Chris squire 1978.jpg|thumb|right|[[Chris Squire]] i 1978]]
Dette materialet ble til albumet ''[[Going for the One]]'', som er regnet som et av bandets sterkeste album. Det kom ut midt under punkens store periode, men gikk likevel som tittelen skulle tilsi rett til førsteplass. Yes hadde nådd sin hittil høyeste salgsmessige popularitet og fikk sin største hit i [[England]] med singelen «Wondrous Stories». Sterke låter som tittelsporet «Going for the One», «Parallells», «Turn of the Century» og «[[Awaken (sang)|Awaken]]» gjør at albumet holder en god Yes-standard.

Albumet ble spilt inn i [[Montreux]] i [[Sveits]], og de brukte litt utradisjonelle måter å spille inn musikken på. Rick Wakeman var nå tilbake på tangenter og ville spille inn kirkeorgel på et par av låtene, og dette fikk de til ved å leie en telefonlinje fra kirken til studioet. Wakeman var ellers delaktig i å skape et mer moderne sound da han lot Hammond-orgelet og Mellotronen være og kun spilte på moderne synthesizere på de andre låtene. 
 
Moraz har lenge hevdet at han burde fått sin del av æren for flere av låtene på dette albumet.<ref>[http://nfte.org/archives.aspx#I241 Notes from the Edge, intervju med Moraz 14. desember 2000]</ref> Han fikk i det minste en «spesiell takk» på inner-coveret til albumet. «Awaken» regnes som Yes' siste store episke komposisjon fra storhetstiden på 1970-tallet, og Anderson har sagt at det er den innspillingen han er mest fornøyd med av alle fordi samtlige medlemmer bidro med sitt beste.<ref>Intervju med Anderson på videoen ''YesYears'' fra 1991</ref> Den påfølgende turneen ble en suksessfull affære i Europa og USA, og fremtiden så nå utrolig lys ut for bandet.

Albumet ''[[Tormato]]'' fra [[1978]] skulle dessverre ikke leve opp til disse forventningene. Det er ikke regnet som dårlig, men det var likevel en klar nedtur etter ''Going for the One''. Minimalistisk produksjon og lite inspirasjon må ta mesteparten av skylden for nedturen, men på låter som «Release, Release», «[[On the Silent Wings of Freedom]]» og «[[Onward (Yes-sang)|Onward]]» hører man fremdeles potensialet til noe som kunne blitt større. Her benyttet alle i bandet konvensjonelle rock-instrumenter, og det ble brukt minimalt med lydeffekter. I tillegg til en noe kjedelig lydmiks, mente fans av «det klassiske Yes» at det ble for spinkelt og albumet ble sett på som et forsøk på å gjøre Yes om til et vanlig rockeband.

Yes forberedte seg på å spille inn et nytt album i [[1979]], det uutgitte albumet som i ettertid er blitt kalt ''[[Golden Age]]'' eller ''Paris-innspillingene''. Med problemer som musikalsk uenighet og etter en rekke tilfeldigheter og uhell, blant annet brakk White beinet etter en tur på [[rulleskøyter]],<ref>Intervju med White på videoen ''YesYears'' i 1991</ref> gikk de lei, og innspillingene kom ikke lengre enn til demostadiet. Resultatet ble at Wakeman sluttet igjen &ndash; og det samme gjorde også frontfigur Jon Anderson. Dette så ut som en krise bandet ikke kunne overleve.

Flere av demoene som ble spilt inn kan høres i mikset versjon på [[samleboks]]en ''[[In a Word: Yes (1969 - )]]'' og på ny-utgivelsen av ''Tormato'' fra 2004 som ekstra-titler. Her er også demoen av låten «Everybody's Song», der det mest sannsynlig er Patrick Moraz som spiller keyboards. Denne låten ble spilt inn under forberedelsene til albumet ''Going for the One'', noe som underbygger Moraz' påstand om at han fortjente mere enn et «takk» for sin medvirkning der.

Men for Yes var det nå kritisk. Med både Anderson og Wakeman ute av bandet, hadde de færreste tro på at bandet skulle reise seg igjen.