Redigerer Woodrow Wilson (avsnitt)

== Internasjonal politisk teori ==
Wilson dro opp hovedlinjene for sin [[idealisme|idealistiske]] tenkning i sin tale om rikets tilstand den 2. desember 1913. Wilsons idealisme kan karakteriseres som [[internasjonalisme|internasjonalistisk]] og [[humanitær intervensjon|intervensjonistisk]].<ref>{{Kilde bok|forfatter=Steigerwald, David|år=1994|tittel=Wilsonian Idealism in America|utgivelsessted=Ithaca|forlag=Cornell University Press|språk=engelsk}}</ref> Dette til forskjell fra [[isolasjonisme|isolasjonistiske]] og ikke-intervensjonistiske strømninger, som hadde vært toneangivende i amerikansk utenrikspolitikk siden avslutningen på [[den amerikanske borgerkrigen|borgerkrigen]] i 1865. Slik må Wilsons idealisme forstås som et vendepunkt i amerikansk utenrikspolitikk. Sammenlignet med for eksempel Alexander Hamiltons «hamiltonianisme» la Wilson vekt på universelle verdier som menneskeretter og demokrati. Ifølge Walter Russell Mead har denne hovedretningen innenfor amerikansk utenrikspolitisk tenkning preget senere perioder blant annet fra 1990.<ref>Inn i førkrigstiden. ''Morgenbladet'', 1. desember 2017, s.4.</ref>

Idealismen skulle bygge på den [[universalisme|universalistiske]] tanken om [[naturrett]]en og troen på en amerikansk [[eksepsjonalisme]].<ref>{{Kilde bok|forfatter=Kissinger, Henry|år=1994|tittel=Diplomacy|utgivelsessted=New York|forlag=Simon & Schuster|side=43–45|språk=engelsk|isbn=0-671-51099-1}}</ref> Idealismen innebar en moralsk forpliktelse til å spre ideer om demokrati og [[markedsøkonomi]]. Dette ble begrunnet med [[folkesuverenitetsprinsippet]] og demokratiet som uttrykk for selve folkeviljen, noe som medførte at demokratiers utenrikspolitikk var moralsk overlegen. Idealismen kan leses som et uttrykk for Wilsons protestantiske tro,<ref name="Kissinger 29-30">{{Kilde bok|forfatter=Kissinger, Henry|år=1994|tittel=Diplomacy|utgivelsessted=New York|forlag=Simon & Schuster|side=29–30|språk=engelsk|isbn=0-671-51099-1}}</ref> og som et instrument for å realisere kristne idealer.<ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Babík, Milan|utgivelsesår=2011|tittel=George D. Herron and the Eschatological Foundations of Woodrow Wilson’s Foreign Policy, 1917–1919|publikasjon=Diplomatic History|nummer=5|side=835–857|språk=engelsk}}</ref> Det moralske aspektet, til forskjell fra [[realpolitikk]]ens egennytte, ble definert slik at «utenrikspolitikken skulle reflektere de samme moralske standardene som den personlige etikken.»<ref>{{Kilde bok|forfatter=Kissinger, Henry|år=1994|tittel=Diplomacy|utgivelsessted=New York|forlag=Simon & Schuster|side=46|språk=engelsk|isbn=0-671-51099-1}}</ref> Til forskjell fra [[Theodore Roosevelt]] så avviste Wilson [[maktbalanse]] som et utenrikspolitisk siktemål.<ref name="Kissinger 29-30" />

Den 8. januar 1918 presenterte han sine [[Wilsons 14 punkter|14 punkter for fred]] for Kongressen. Dette var idealisme anvendt som utgangspunkt for fredsforhandlinger i Europa etter den første verdenskrig. Varig fred skulle oppnås «gjennom statenes felles ansvar for den kollektive sikkerheten, bekreftet i Folkeforbundet og voktet over av den allmenne opinion.»<ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Åtland, Kristian|utgivelsesår=2008|tittel=Hva er sikkerhet? En drøfting av sikkerhetsbegrepets innhold og utvikling fra Antikken til det 21. århundre|publikasjon=Norsk statsvitenskapelig tidsskrift|nummer=1–2|side=118|språk=norsk}}</ref>