Redigerer Wolfhart Pannenberg (avsnitt)

== Teologi ==
<!--===Teologi som vitenskap===-->
=== Åpenbaringssyn og historiesyn ===
Historiesynet er teologisk viktig for Pannenberg, fordi Gud åpenbarer seg gjennom historiens store hendelser.
Dette uttrykker han sammen med andre teologer fra Heidelberg i antologien ''«Offenbarung als Geschichte»'' (Åpenbaring som historie, 1961). Sentralt i boken er Pannenbergs essay «Dogmatiske teser til åpenbaringslæren», hvor han utfolder syv teser som forlater den barthianske ordteologi. Han samstemmer med Barth at Guds åpenbaring nødvendigvis er Guds [[selvåpenbaring]], men mener at historien – og ikke [[Guds ord|ordet]] (som dialektisk nærvær), er Guds selvåpenbaring.
Historien forstår Pannenberg som universalhistorie og det er hans overordnede åpenbaringsbegrep. «Til forskjell fra spesielle guddommelige tilsynekomster er den historiske åpenbaringen åpen for enhver som har øyne å se med. Den har universell karakter».<ref>{{Kilde bok|forfatter=Pannenberg, Wolfhart (red.)|utgivelsesår=1961|tittel=Offenbarung als Geschichte|side=3.These|forlag=Vandenhoeck & Ruprecht}}</ref> Gud kan bare erkjennes indirekte gjennom historiens handlinger.
Pannenberg forstår historien som en universalhistorie, historien er som helhet, som totalitet Guds selvåpenbaring. Flere kritikere ser her et slektskap mellom Pannenberg og [[Georg Wilhelm Friedrich Hegel|Hegel]] – og enkelte har kategorisert ham som [[Høyrehegelianisme|høyrehegelianer]]. Pannenberg blir kritisert for å begå den samme [[hybris]] som Hegel utviste, dvs. som skuer hele historien og forutsier dens gang (jf. ''Åndens fenomenologi'').
I denne universalhistorien, som da følgelig ikke bare er kristendommens historie, men alle [[religion]]er, må det erkjennes en berettiget uvitenhet. Alle religioner søker sannheten, men bare ved historiens slutt vil vi kjenne den helt.

=== [[Kristologi]] ===
Sentralt i universalhistorien står fortellingen om [[Jesus fra Nasareth|Jesus Kristus]]. Den er en prolaps – en [[eskatologi]]sk foregripelse av historiens slutt/ende (''telos'') som gir en foreløpig mulighet til å se historien som totalitet. Slik blir Jesu død og oppstandelse historiens målestokk (historiens slutt). Det historiske og faktiske ved hendelsen blir da viktig, han sier blant annet: «Ved Jesu oppstandelse har vi altså med den kristne tros bærende fundament å gjøre. Faller denne, så faller alt det som den kristne tro bekjenner seg til etter».<ref>{{Kilde bok|etternavn=Pannenberg|fornavn=Wolfhart |utgivelsesår=1972|tittel=Das Glaubensbekenntnis ausgelegt und verantwortet vor den Fragen der Gegenwart|forlag=Gütersloher Verlagshaus|side=106}}</ref> I motsetning til for eksempel [[Rudolf Bultmann|Bultmann]], som utraderer Jesusfortellingens historisitet, er det mulig og ønskelig, ifølge Pannenberg, å etterprøve Bibelens fortellinger historisk.

=== Gudsbegrep ===
Læren om Gud, hhv. hans selvåpenbaring i Jesus Kristus (1 Kor 3,11), er selv teologiens gjenstand (objekt).<ref>{{Kilde bok|etternavn=Pannenberg|fornavn=Wolfhart |utgivelsesår=1988|tittel=Systematische Theologie (b. I)|forlag= Vandenhoeck & Ruprecht|side=72}}</ref>
Oppstandelsen og Jesus-historien gir gudstanken et bibelsk innhold og en historisk konkretisering som overstiger enhver abstrakt [[filosofi]]sk gudslære: Verdens skaper blir i Jesus Kristus nærværende og åpenbar for menneskene. 
Pannenberg bestemmer Gud [[Nomial definisjon|nominalt]] til «die eine, alles umfassende und alles bestimmende Macht» (den ene, altomfattende og altbestemmende makt).<ref>{{Kilde bok|etternavn=Pannenberg|fornavn=Wolfhart |utgivelsesår=1988|tittel=Systematische Theologie (b. I)|forlag= Vandenhoeck & Ruprecht|side=207}}</ref> Forskjellen mellom Pannenberg og Hegel er tydelig. Hos Hegel er åndens selvutfoldelse en ren nødvendighet (forsynet er egentlig [[Sekularisering|sekularisert]]), mens hos Pannenberg understrekes den bibelske frihet og historiens kontingens.

Pannenberg understreker kontinuiteten mellom Abrahams, Isaks og Jakobs Gud ([[Det gamle testamente]]s Gud) og Jesu Gud. Jesu forhold til sin far er utgangspunktet for Pannenbergs forståelse av Gud som [[Treenighetslæren|treenig]] (''trinitet''). Denne relasjonen er grunnleggende for å forstå treenigheten som tre [[Person (teologi)|personer]] og samtidig som én. Gjensidighet i relasjonen definerer både mangfoldet (personene) og enheten (vesen): Uten Faderen er ikke Sønnen sønn og uten Sønnen er ikke Faderen far. Den hellige ånd er gjensidighetens vesen, samtidig som han er en person. Gud er den ene Gud som handler og er den levende Gud i Faderens, Sønnens og Åndens fellesskap.

=== Eskatologi ===
Pannenberg forstår Guds rike som det som kommer fra fremtiden, fra ''telos''. Guds rike kommer oss i møte fra fremtiden og  avdekkes gradvis som et rettferdig styre av kjærlighet og rettferdighet. I denne konteksten må menneskets frihet og åpenhet til verden forstås.
Unikt for Pannenberg er at han klarer å understreke skapningens frihet og Guds [[trancendens]] til noe temporalt (ikke romlig), samtidig som han klarer å understreke Guds enhet som trintitet i møte med historiens enhet i skapningens mangfoldighet. Dermed åpnes det samtidig en mulighet for at skapningenes erfaring og tolkning kan «smelte sammen» med den bibelske historie.

<!--==Teologisk betydning==

-->