Redigerer William McKinley (avsnitt)

== Fremadstormende politiker ==
=== Talsmann for tollvern ===
[[Fil:Mckin.jpg|thumb|Kongressrepresentant McKinley. {{Byline|Brady Handy}}]]

McKinley tok sete i Kongressen i oktober 1877. Republikanerne var i mindretall, så McKinley fikk uvesentlige komitéverv, men han skjøttet dem samvittighetsfullt likevel.<ref>[[#Leech|Leech (1959)]], s. 20.</ref> McKinleys vennskap med Hayes tjente ham sjelden i Kongressen; presidenten nøt ikke høy anseelse blant mange ledere der.<ref>[[#Leech|Leech (1959)]], s. 37.</ref> McKinley og Hayes skiltes i synet på pengepolitikken, men det påvirket ikke vennskapet deres.<ref>[[#Morgan|Morgan (2003)]], s. 47.</ref> USA hadde i praksis fulgt gullstandarden siden myntloven av 1873. Idet sølvprisene falt betydelig, ønsket mange å innføre [[dobbeltmyntfot]] med både gull og sølv. En slik pengepolitikk ville føre til inflasjon, men tilhengerne mente at de økonomiske fordelene ved den økte pengemengden ville oppveie for dette.<ref>[[#Horner|Horner (2010)]], s. 180–181.</ref> McKinley stemte i 1878 for å kjøpe store sølvmengder for å prege mynt. Hayes nedla veto mot forslaget, men McKinley tilhørte igjen et kongressflertall som overprøvde presidenten. Med dette stemte McKinley også på tvers av republikanernes leder i kammeret og sin venn, [[James Garfield]].<ref>[[#Morgan|Morgan (2003)]], s. 46–47 og [[#Horner|Horner (2010)]], s. 181–182.</ref>

McKinley var en sterk tilhenger av tollvern. Hensikten var ikke først og fremst å øke det offentliges inntekter, men å fremme amerikansk industri ved å gi den et konkurransefortrinn på hjemmemarkedet. Biograf [[Margaret Leech]] bemerket at Canton hadde bygd sin velstand på fremstilling av tollbeskyttede landbruksredskaper, og at dette kan ha påvirket McKinleys holdninger i den retning. McKinley skrev og støttet lovforslag som økte innførselstollen og stemte imot forslag om å senke den, men stemte også imot toll som kun var ment å øke det offentliges inntekter.<ref>[[#Leech|Leech (1959)]], s. 36–37 og [[#Phillips|Phillips (2003)]], s. 42–44.</ref> Da Garfield ble valgt til president i 1880, stod plassen hans i oppebørselskomiteen (engelsk: United States House Committee on Ways and Means) ledig. McKinley overtok den, og trådte dermed inn i den mektigste komiteen etter bare to perioder.<ref>[[#Morgan|Morgan (2003)]], s. 55.</ref>

McKinley tok en stadig større plass på den nasjonale scene. I 1880 representerte han Ohio i [[Republican National Committee]] (RNC). I 1884 var han delegat til partiets landsmøte, hvor han ledet resolusjonskomiteen og ble roset for sin møteledelse. Fra 1886 var McKinley, senator [[John Sherman]] og guvernør [[Joseph B. Foraker]] de ledende skikkelsene i Det republikanske parti i Ohio.<ref>[[#Phillips|Phillips (2003)]], s. 60–61.</ref> Mark Hanna støttet Sherman og Forakers politiske ambisjoner med kløkt og generøse pengebidrag. Sherman forsøkte å vinne republikanernes presidentnominasjon tre ganger. Den siste gangen, i 1888, var McKinley, Foraker og Hanna på landsmøtet som støttespillere for Sherman. Foraker ble overbevist om at Sherman var sjanseløs, og stemte på senator [[James G. Blaine]], republikanernes kandidat fire år tidligere. Blaine avstod fra å stille, og Foraker kom tilbake til Sherman, men tidligere senator [[Benjamin Harrison]] vant nominasjonen og presidentvalget. I forbitrelsen brøt de med Foraker; i resten av McKinleys liv var republikanerne i Ohio delt mellom McKinley, Sherman og Hannas fløy og Forakers fløy.<ref>[[#Horner|Horner (2010)]], s. 59–60 og 72–78.</ref>

Etter at republikanerne vant flertallet, forsøkte McKinley i 1889 å bli valgt til [[speaker i Representantenes hus i USA|ordfører i Representantenes hus]]. Han tapte mot [[Thomas Brackett Reed]] fra [[Maine]], som til gjengjeld oppnevnte McKinley til formann i oppebørselskomiteen. Fra denne plassen loset han McKinley-tollen av 1890 gjennom Kongressen. Lovforslaget ble påvirket av ulike særinteresser i [[USAs senat|Senatet]] underveis, men innførte mange tollrestriksjoner på utenlandske varer.<ref>[[#Phillips|Phillips (2003)]], s. 27 og 42–43.</ref>

=== Gerrymandering og tapt gjenvalg ===
[[Fil:Judge cover September 1890 - On to Ohio.png|thumb|McKinley har hjulpet med å bekjempe Thomas Brackett Reeds motstander i Maine, som avholdt valg tidlig. De haster avgårde til McKinleys valgkrets i Ohio, i en karikaturtegning fra september 1890.]]

Demokratene i Ohios lovgivende forsamling forsøkte å hindre McKinleys gjenvalg til Kongressen ved å endre valgkretsene; et fremstøt som i amerikansk politikk kalles «[[gerrymandering]]».<ref>[[#Phillips|Phillips (2003)]], s. 27.</ref> I 1878 greide de å endre valgkretsen hans, men han vant gjenvalg likevel.<ref>[[#Morgan|Morgan (2003)]], s. 54 og [[#Rove|Rove (2015)]], s. 54.</ref> I 1882 tapte han svært knepent. Han tok nederlaget tungt og vurderte å forlate politikken, men to år senere stilte han i en valgkrets som nok en gang var endret, og vant med stor margin.<ref>[[#Morgan|Morgan (2003)]], s. 59–62 og [[#Rove|Rove (2015)]], s. 55.</ref>

I 1890 skviset demokratene McKinley en siste gang, idet Stark County ble innlemmet i samme valgkrets som [[Holmes County (Ohio)|Holmes County]], befolket av sterkt demokratiske [[pennsylvaniatysk]]ere. Demokratenes kandidat, tidligere viseguvernør [[John G. Warwick]], kunne regne med å vinne med 2&nbsp;000–3&nbsp;000 stemmers margin. Demokratene drev valgkamp mot McKinley-tollen over hele landet, og kampen på McKinleys hjemtrakter vakte stor interesse. Republikanerne sendte sine fremste talere til Canton, deriblant utenriksminister Blaine, ordfører Reed og president Harrison. Demokratene svarte med sine beste talsmenn i tollspørsmål. Demokratene sendte også ut unge menn, forkledd som dørselgere. De tilbød dyre tinnvarer til husmødre, og forklarte at prisøkningen skyldtes McKinley-tollen. McKinley tapte valget med 300 stemmers margin, men republikanerne vant Ohio og hevdet en moralsk seier.<ref>[[#Jensen|Jensen (1971)]], s. 150–153.</ref>

=== Guvernør i Ohio ===
Selv før han trådte ut av Kongressen ble McKinley oppfordret til å stille som guvernørkandidat i Ohio. Demokraten [[James E. Campbell]] hadde slått Foraker i 1889 og søkte gjenvalg i 1891. Republikanerne i Ohio var splittet, men McKinley sørget diskret for at Foraker nominerte ham under republikanernes delstatsmøte. McKinley ble valgt med akklamasjon. Han drev en iherdig valgkamp mot Campbell. Hanna drev mest pengeinnsamling for kandidater til Ohios lovgivende forsamling som ville gjenvelge Sherman som senator.{{Efn|Før det 17. grunnlovstillegg ble vedtatt i 1913, ble senatorene valgt av delstatenes lovgivende forsamlinger.}}<ref>[[#Morgan|Morgan (2003)]], s. 117–119, [[#Horner|Horner (2010)]], s. 46 og [[#Williams|Williams (2010)]], s. 50.</ref> McKinley vant guvernørvalget, og på nyåret ble Sherman gjenvalgt som senator.<ref>[[#Horner|Horner (2010)]], s. 86–87.</ref>

Guvernørembedet i Ohio hadde forholdsvis lite makt. For eksempel kunne guvernøren avgi innstilling til lovforslag, men ikke nedlegge veto. I kraft av at Ohio var en såkalt [[vippestat]], ble guvernøren likevel en viktig skikkelse i nasjonal politikk.<ref>[[#Williams|Williams (2010)]], s. 117.</ref> McKinley ønsket i utgangspunktet en begrenset inngripen i næringslivet, men var rundhåndet i møte med arbeiderinteresser.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 7.</ref> Han sørget for en lovgivning som bragte arbeidskonflikter inn for megling, og bøtela arbeidsgivere som sa opp fagorganiserte arbeidere.<ref>[[#Williams|Williams (2010)]], s. 122.</ref>

[[Fil:Blaine breaks out.png|thumb|James G. Blaine bryter ut og forstyrrer Thomas Brackett Reed og William McKinleys presidentplaner, i en karikaturtegning fra juli 1890.]]

Idet opptakten til presidentvalget i 1892 begynte, hadde president Harrison allerede støtt fra seg mange velgergrupper og republikanske ledere. Harrison hadde ingen kjente utfordrere, men mange republikanere ønsket å vrake presidenten, om en motkandidat skulle melde seg. Blant kandidatene som ble nevnt, var McKinley, ordfører Thomas Brackett Reed og den aldrende James G. Blaine. I frykt for at McKinley kunne melde seg som kandidat, ordnet Harrisons støttespillere det slik at McKinley ble ordstyrer på landsmøtet i [[Minneapolis]]. Der måtte han innta en upartisk rolle. Både McKinley og Blaine avskrev seg selv som kandidater, men fikk likevel tredje og nest flest stemmer, etter Harrison.<ref>[[#Horner|Horner (2010)]], s. 92–96.</ref> Harrison tapte presidentvalget i november 1892 mot tidligere president [[Grover Cleveland]]. Kort tid etterpå anså noen republikanere McKinley som sin sannsynlige presidentkandidat ved neste valg.<ref>[[#Morgan|Morgan (2003)]], s. 128–129.</ref>

Kort tid etter at Cleveland tiltrådte som president, ble landet rammet av en økonomisk krise. En forretningsmann i Youngstown, Robert Walker, hadde lånt penger til McKinley i deres yngre dager. I takknemlighet for dette hadde McKinley ofte stilt som kausjonist for Walkers lån. Walker hadde forledet McKinley til å tro at nye låneopptak bare var fornyelser av gamle avtaler. Walker ble ruinert under den økonomiske krisen, og McKinley ble avkrevd for Walkers gjeld i februar 1893.<ref>[[#Morgan|Morgan (2003)]], s. 129–130.</ref> Den samlede gjelden var på over 100&nbsp;000 dollar, og en fortvilt McKinley foreslo å trekke seg som guvernør og tjene inn pengene som advokat. McKinleys velstående støttespillere, deriblant Hanna og forlegger [[H. H. Kohlsaat]], opprettet et fond som skulle nedbetale gjelden. William og Ida McKinley plasserte eiendelene sine i fondet, og støttespillerne samlet inn og bidro med en betydelig pengesum. Mot slutten av 1893 fikk ekteparet McKinley alle eiendelene sine tilbake. Mange som hadde lidd tap under krisen, fikk medfølelse for McKinley.<ref>[[#Morgan|Morgan (2003)]], s. 130–134.</ref> I november 1893 ble han gjenvalgt med den største stemmeandelen av alle Ohios guvernører etter borgerkrigen.<ref>[[#Phillips|Phillips (2003)]], s. 67.</ref>

McKinley drev en iherdig valgkamp for republikanske kongresskandidater i 1894. Året etter ble han etterfulgt av en annen republikaner som guvernør, [[Asa Bushnell]]. Bushnell tilhørte Joseph B. Forakers fløy i partiet, men hadde McKinleys støtte. Guvernøren ble ledsaget av et republikansk flertall i delstatens lovgivende forsamling. Til senator valgte forsamlingen Foraker, som til gjengjeld støttet McKinleys presidentkandidatur.<ref>[[#Phillips|Phillips (2003)]], s. 69–70.</ref>