Redigerer Wienerkongressen (avsnitt)

== Betydning for utvikling av diplomati ==

Wien-kongressen var et vendepunkt fordi diplomatiske praksiser ble kodifisert og formalisert, og på grunn av at det dreide seg om en form for samhandling mellom diplomater som gikk utover det å diskutere spesifikke avtaler eller situasjoner; man befattet seg også med å trekke opp et sett spesifikke praksiser for hvordan internasjonal politikk skulle foregå i stort. I og med at det dreiet seg om å kodifisere suvereners rettigheter overfor hverandre og dermed bidra til å slå tilbake de universalistiske tankene som den franske revolusjons-diplomatiet som [[Napoléon Bonaparte]] hadde forsøkt å eksportere på bajonettspissene, kunne [[Henry Kissinger]] med rette kalle sin doktorgrad om temaet ''A World Restored''.<ref name="Kissinger" /> Den østerrikske statsmannen Metternich var blant dem som var seg dette bevisst da han under kongressens gang observerte at

{{sitat|Det kreves ingen stor politisk innsikt for å se at denne kongressen ikke kan ta mønster av noen forgjenger. Tidligere møter som har blitt kalt for Kongresser har begrenset seg til å sette opp fredsavtaler mellom parter som enten lå i krig eller var rede til å gå til krig. Den gangen er fredsavtalen allerede ferdig, og partene møtes som venner, venner som ikke nødvendigvis har de samme interesser, men som sammen ønsker å ferdigstille og styrke den foreliggende avtale. Sakene som skal diskuteres er en mangfoldig liste med spørsmål. I noen tilfelle er de delvis avgjort under tidligere diskusjoner, i andre er de ikke tidligere berørt.<ref name="Hamilton" />}}

I en av de hemmelige klausulene i første Paris-traktat fra 1814 ble [[Frankrike]]s fire motstandere enige om å opprette «et system med faktisk og  permanent maktbalanse i Europa» (engelsk: «a system of real and permanent balance of power in Europe»).<ref name="Webster" /> Dermed var grunnstenen lagt for det som skulle bli kalt en stormaktskonsert, og denne konserten var samtidig den første formaliseringen av ideen om at det fantes [[stormakter]]. Makter som fikk være med i enkelte sammenhenger, men ikke i alle, kom i en mellomstilling, mens de som ble ekskludert fra samtlige møter havnet i kategorien vi nå kjenner som småstater.

Nye kongresser, der statsoverhoder og/eller utenriksministre fra tre eller flere av disse stormaktene ([[Storbritannia]], [[Preussen]], [[Østerrike-Ungarn]], [[Russland]], [[Frankrike]]) deltok, ble holdt i [[Paris]] etter [[Krimkrigen]] i 1856, og i [[Berlin]] etter det man kan kalle den første Balkan-krig i 1878. I tillegg ble det i perioden mellom Wien-kongressen og [[Første verdenskrig|den første verdenskrig]] avholdt omkring to dusin kongresser, der det var sendemenn som var hovedaktørene. Det diplomatiske systemet som manifesterte seg i kongresser og konferanser kalles ofte den europeiske konsert.  

Konsertdiplomatiet kjennetegnes også ved at stormaktenes skriftlige, og i takt med fremveksten av ny teknologi som telefoni, også  muntlige dialog seg imellom utgjør et tyngdepunkt som omkranses av annen og andres diplomatiske praksis. Kongressene og konferansene, som de siste tiårene har blitt enda flere og enda mer sentrale for diplomatisk praksis, kan sees som formelle møter som utfyller den løpende utveksling av dokumenter.<ref name="Neumann" />