Redigerer Werner Best (avsnitt)

== Tiden i Danmark ==
Etter noen måneders tjeneste i utenriksdepartementet i [[Berlin]] kom Best 5. november 1942 til [[København]] som ny tysk sendemann og riksfullmektig i [[Danmark]]. Han avløste [[Cecil von Renthe-Fink]], som var blitt hjemkalt i forbindelse med «telegramkrisen», som skyldtes et telegram som kong [[Christian 10.]] hadde sendt Hitler som takk for dennes gratulasjoner i anledning av kongens fødselsdag den 26. september 1942. Kongen svarte Hitler som han svarte alle andre, med standardsetningen «''Udtaler min bedste tak. Christian Rex''». Dette oppfattet Hitler som en fornærmelse, slik at den tyske sendemannen, von Renthe-Fink, ble kalt hjem, samtidig som den danske sendemannen i Berlin fikk beskjed om å reise hjem. Forsøk på å formilde Hitler, blant annet ved å foreslå at kronprinsen, den senere [[Frederik 9.]], skulle dra til Berlin og overbringe en personlig unnskyldning til Hitler, ble avslått. I stedet ble den øverstbefalende for de tyske styrkene i Danmark, generalløytnant Erich Lüdke, erstattet med den mer hardbarkete general Hermann von Hanneken. Etter tysk krav ble den danske regjeringen også omdannet, slik at den tidligere statsministeren, [[Vilhelm Buhl]], ble avløst av utenriksminister [[Erik Scavenius]] få dager etter Bests ankomst. Man unngikk likevel et tysk krav om å få nazister inn i regjeringen.

Best og Scavenius fikk et nært personlig forhold, slik at Best med stort hell kunne praktisere den pålagte «oppsynsforvaltningen» i Danmark. I mars 1943 tillot han – i strid med ordrer fra UD i Berlin – at det ble gjennomført [[Folketinget|folketingsvalg]] i Danmark. Fra årsskiftet 1943 begynte den tyske krigslykken å svikte, og det kom for alvor fart i den danske motstandsbevegelsen. I forbindelse med [[streik]]er og uro i flere danske provinsbyer sommeren 1943, fikk Best fra Berlin beskjed om å stramme grepet på den danske befolkningen, blant annet i form av [[dødsstraff]] for sabotasjehandlinger. I slutten av august mottok den danske regjeringen fra tysk side et [[ultimatum]] som den ikke kunne godta, og regjeringen Scavenius gikk av. Det ble innført militær [[unntakstilstand]] – et stort nederlag for Best, som fryktet å være politisk død etter dette. Imidlertid fortsatte den danske administrasjonen å fungere i form av departementsjefsstyret, og Best fortsatte som riksfullmektig, selv om han nå stod betydelig svakere i forhold til de andre tyske instansene: General von Hanneken og den nyankomne, høyere SS- og politiføreren [[Günther Pancke]].

For å styrke sin stilling, og fordi det var hans faste overbevisning at [[jøde]]ne skulle fjernes fra tysk område, anmodet Best i september 1943 sine overordnete i Berlin om tillatelse til å gjennomføre en aksjon mot de danske jødene. Det ble innvilget, og aksjonen gjennomført natten mellom 1. og 2. oktober. Det hadde gått rykter om en slik aksjon siden innføringen av unntakstilstanden, og nøyaktig dato for aksjonen ble lekket til danske politikere av Bests skipsfartssakkyndige, [[Georg Ferdinand Duckwitz]]. Derfor lyktes det langt de fleste jødene å unngå arrestasjon ved å flykte til [[Sverige]]. Bests presise rolle i dette er aldri blitt helt klarlagt. Av ca. 7 000 jøder i Danmark ble 481 arrestert. De fleste av disse ble deportert til [[konsentrasjonsleir]]en [[Theresienstadt]], hvor 54 døde.

Best hadde lykkes så godt i Danmark med «tilpasningslinjen» sin, at [[BBC]] startet en kampanje mot ham, der han ble fremstilt som den farlige mannen som dysset danskene i søvn. Unntakstilstanden i august hadde gjort en slutt på dette, og det kan forklare at Best 8. september anbefalte Hitler å sette i gang en jødeaksjon. Tidligere hadde Best ved hjelp av sin støttespiller [[Himmler]] stanset [[Gestapo]]s forsøk på jødeaksjoner i Danmark. Hans initiativ kom derfor overraskende på Berlin, men 17. september gav Hitler grønt lys. Terminen ble satt til natt til 2. oktober, samtidig som Best advarte mot den aksjonen han selv hadde igangsatt. Han sendte betrodde folk til Berlin for å bremse prosjektet, under henvisning til faren for opprør i den danske befolkningen, slik som i august, og den danske regjerings erklæringer om at den ville trekke seg hvis tyskerne innførte jødelover. Da Best ikke lyktes med dette, lekket han 28. september datoen for razziaen, slik at de fleste jøder fikk anledning til å flykte før Gestapo dukket opp. I tillegg fikk det tyske politiet ordre om ikke å bryte opp døren, hvis folk ikke selv åpnet den. Jøder som var gift med ikke-jøder fikk være i fred, og arresterte hjelpere skulle utleveres til dansk politi, som slapp dem løs igjen. Jødene var prisgitt lokale hjelpere, siden de hadde stolt på UDs advarsel mot å utløse aksjonen ved å flykte, og UD på sin side stolte på Bests ord om at det ikke ble noen aksjon.<ref>Hans Kirchhoff: "Holocaust i Danmark", ''Danske tilstander, norske tilstander 1940-45'' (s. 252), forlaget Press, Oslo 2010, ISBN 978-82-7547-401-6</ref> Det fantes derfor ingen fluktberedskap. Ca 1 800 politisoldater som Best var blitt tildelt fra [[Norge]] som assistanse, ble i liten grad benyttet. I ukene etterpå ble det derfor bare arrestert og deportert rundt to hundre jøder, og en avtale mellom Best og Gestapo-sjefen i Berlin sikret at de danske jødene ikke havnet i [[Auschwitz]], men i Theresienstadt, der en dansk delegasjon kunne sjekke levekårene deres. Gestapo i Berlin avkrevde Best en forklaring på hans selvmotsigende oppførsel, men han forsikret at han ønsket å gjøre Danmark ''judenrein'' (= rent for jøder).<ref>Hans Kirchhoff: "Holocaust i Danmark", ''Danske tilstander, norske tilstander 1940-45'' (s. 277-80)</ref>

På grunn av økende sabotasje-aktivitet ble Best omkring nyttår 1944 innkalt til møte hos Hitler. Enda en gang fikk han ordre om å stramme grepet på danskene. Hitler ønsket ikke lenger danske frihetskjempere stilt for krigsrett, siden praksisen bare skapte [[martyr]]er. I stedet skulle sabotasje besvares med terror. Det første offeret for denne terroren ble dikteren og [[prest]]en [[Kaj Munk]], som ble myrdet av Gestapo 4. januar 1944. Nå tiltok både sabotasje og tysk terror helt frem til frigjøringen. I april 1944 innførte Best igjen krigsrettbehandling av danske sabotører, men måtte noen måneder senere atter stå skolerett for Hitler, som truet ham med innesperring om han ikke stanset krigsrettens virksomhet. Da Best for tredje gang gjeninnførte krigsrettbehandling i slutten av februar 1945, hadde Hitler fått annet å tenke på. Bests ønske om å dømme de arresterte danske frihetskjemperne ved krigsretten skyldtes hans overbevisning om at dette var en mer effektiv metode til å roe motstandsbevegelsen enn terror. Aksjonen mot det danske politiet den 19. september 1944 ble gjennomført av den høyere SS- og politiføreren Pancke, uten at Best var blitt informert.

Den 30. april 1945 begikk Hitler [[selvmord]] etter å ha utnevnt storadmiral [[Karl Dönitz]] til sin etterfølger. Den 3. mai samlet Dönitz de gjenværende politiske og militære tyske lederne i sitt hovedkvarter i [[Flensburg]]. De drøftet om de skulle fortsette kampen i Danmark og Norge. Best satte seg sterkt imot dette, blant annet fordi ca. 250&nbsp;000 sivile tyske flyktninger, i tillegg til sårete soldater, da befant seg i Danmark.<ref>Claus Bryld: "Krig og okkupasjon i nåtidens speil", ''Danske tilstander, norske tilstander 1940-45'' (s. 424)</ref> Dönitz tok ingen avgjørelse på møtet. Da de tyske forhandlerne senere samme dag møtte frem hos general [[Montgomery]] på Lüneburger Heide for å innlede forhandlinger om våpenstillstand, ble de stilt overfor kravet om at de tyske troppene i Nordvest-Tyskland, [[Nederland]] og Danmark skulle kapitulere. Tyskerne innså at det ikke fantes noe alternativ. Om morgenen 5. mai, da kapitulasjonen var et faktum, henvendte Best seg til dansk UD og bad om beskyttelse. Frihetskjempere sto vakt ved privatboligen hans på Strandvejen i [[København]] til 21. mai da han ble arrestert og innsatt i [[Kastellet (København)|Kastellet]] i København.