Redigerer Voltaire (avsnitt)

=== Årene i Cirey ===
Voltaire ble i Cirey hos Émilie du Châtelet i ti år. Slottet ble renovert og ble bygget om for Voltaires penger, og ble et hjem for ham selv, madame du Châtelet og tidvis også for hennes tolerante ektemann, [[Louis Marie Florent du Châtelet]], når han kom på besøk. Forholdet, som varte i 15 år, var et betydelig intellektuelt samarbeid. De samlet over 21 000 bøker, et enormt antall for sin tid. Sammen studerte de disse bøkene og utførte naturvitenskapelige eksperimenter. Voltaires eksperimenter inkluderte blant annet et forsøk på å avgjøre ildens elementer. Med sine tidligere erfaringer med autoritetene sørget Voltaire for å holde seg på fysisk avstand, og nekte for ethvert besværlig ansvar. Han fortsatte å skrive mange skuespill, som blant annet ''Mérope'' (eller ''La Mérope française'') og fortsatte sine langvarige undersøkelser av [[vitenskap]] og [[historie]]. 

[[Fil:Voltaire-Baquoy.gif|thumb|Voltaire ved sitt skrivebord. Gravering av Baquoy.]]
Madame du Châtelet oppmuntret Voltaires interesse for [[naturvitenskap]]. De gjorde [[Optikk|optiske]] eksperiment sammen og skrev et verk om Isaac Newton og hans arbeid i ''Eléments de la philosophie de Newton'' (''Elementer i Newtons filosofi''). Igjen var den viktigste kilden til inspirasjon hans lange opphold i England hvor han ble sterkt påvirket av Newton. Engelskmannen som hadde oppdaget at hvitt lys er komponert av alle fargene i spektrum, ble eksperimentert med på Cirey, og [[tyngdekraft]]en, historien om Newton og eplet som falt fra treet er nevnt i Voltaires ''Essai sur la poésie épique'' (''Essay om episk poesi''). Selv om både Voltaire og Émilie du Châtelet var nysgjerrige på filosofien til [[Gottfried Leibniz]], en samtidig og rival av Newton, forble de «newtonianere» og baserte sine teorier på Newtons verker og ideer. Hans samtidig ville tilskrive hele arbeidet til Voltaire, men nyere forskning har påvist at begge hadde del i arbeidet. Fra mars 1735 kunne Voltaire igjen vise seg i [[Paris]], men han holdt seg mest i Cirey. Ved årsskiftet 1736/1737 havnet han igjen kontrovers på grunn av diktet ''Le Mondain'' hvor han uttrykte seg respektløst om Bibelens [[Adam og Eva]], og han tilbrakte tre måneder i [[Nederlandene]]. Vel tilbake i Cirey henga han seg, foruten skrivearbeidet, i fysikalske eksperimenter sammen med sin elskerinne i det fysikklaboratorium som de hadde fått innredet på slottet. Samtidig skrev Voltaire ''Discours en vers sur l'homme'', teaterstykket ''Aizire'' og ''L'enfant prodigue'' ([[1736]]). Han fullførte også ''La Pucelle'' (''Jomfruen''), en satire og et uanstendig komisk epos over [[Jeanne d’Arc]]s liv som hykler overfor religionen og kirken, men madame du Châtelet fungerte også som hans litterære rådgiver og sørget inntil videre at han ikke utga den i rimelig frykt for reaksjonene. Diktet ble først trykt i 1755.

[[Fil:Le Tonnelier de Breteuil, Emilie.jpg|thumb|left|200px|Émilie du Châtelet, ca. 1748]]
Voltaire og Émilie du Châtelet studerte også historie, særlig de historiske personer som hadde bidratt til sivilisasjonen. Voltaires andre essay på engelsk var ''Essay upon the Civil Wars in France'' (''Essay om borgerkrigen i Frankrike''). Han skrev et biografisk essay om [[Karl XII av Sverige]], ''Historie de Charles XII'' (1731), som også var en del av hans kritikk av etablerte religioner. For Voltaire var den svenske kongen helten som erobrer og ikke ofrer sitt folk en tanke, og opp mot dette primitive idealet stilte han et annet ideal, «den store mannen» som med fredelige midler arbeider for å høyne sitt folks materielle og kulturelle nivå. Her idealiserte han tsar [[Peter I av Russland]]. Til tross for manglende objektivitet har verket mange interessante aspekter, særlig [[psykologi]]ske. Historieverket vant ham en posisjon som historiker ved kongens hoff.

[[Fil:Voltaire3.jpg|thumb|Voltaire.]]
Sammen med Émilie du Châtelet studerte de også filosofi, særlig [[metafysikk]], det som ikke kunne bli bevist, om det var eller ikke var en [[Gud]], og de analyserte Bibelen og forsøkte å oppdage dens samtids gyldighet. Voltaires kritiske syn på religionen er reflektert i hans overbevisning om at kirken og staten burde være atskilt, og [[religionsfrihet]], ideer som han hadde dannet seg i England.

[[Fil:Pompadour6.jpg|thumb|left|200px|Voltaire hadde en stakket stund på midten 1740-tallet gunst hos [[madame de Pompadour]], kongens elskerinne.]]
På begynnelsen av 1740-tallet reiste Voltaire til flere steder i [[Europa]]. De framgangsrike teaterstykkene ''Profeten Mahomet'' fra 1742, hvor han framstilte [[islam]]s grunnlegger Muhammed som en hevnlysten bedrager, og ''Mérope'' fra 1743, som han skrev i [[Brussel]]. Han levde også en tid som hoffmann. I 1745 fikk han en medalje fra pave [[Benedikt XIV]] og han dediserte stykket ''Profeten Mahomet'' til ham. Han skrev også underholdning og hylningsdikt til hoffet. I forbindelse med bryllupet til ''dauphin'', kronprinsen, i 1745 satte han opp, sammen med komponisten [[Jean-Philippe Rameau]] ballettkomedien ''La Princesse de Navarre'' og litt senere sin operette ''Le Temple de la Gloire'' (''Berømmelsens tempel''), igjen med musikk av Rameau. Han ble nå protesjé av [[madame de Pompadour]], kongens nye elskerinne, som han hadde kjent nærmere tidlig på 30-tallet, og han fikk en viss anerkjennelse ved hoffet og ble utpekt til ''historiographer du roi'', kongelig [[Historiografi|historiograf]], og ble utpekt som en kandidat for posisjon som ''gentilhomme la chambre'', kongelig kammerherre. I 1746 mottok han posisjonen og ble offisielt framhevet til adelen. Det samme året ble, ikke minst grunnet hans langvarige suksess med tragedien ''Merope'' innvalgt som medlem av ''[[Académie française]]'', det franske akademi. Hans posisjon ved det franske hoffet forble usikker. En hendelse med kongen, som ikke likte ham, ved dronningens bord i 1747, fikk ham til å minste gunsten. Voltaire hadde advart madam du Châtelet på engelsk, et språk de færreste franskmenn behersket, for falskspillere blant adelen. Med hoffets intriger rettet mot ham, og madam de Pompadour lei av ham, reiste Voltaire i unåde tilbake til Cirey. Den lille fortellingen ''Zadig ou la destinée'' (''Zadig eller skjebnen'') fra samme år er en karikatur av Voltaires korte karriere ved hoffet i Versailles.<ref>Breitholtz, Lennart; Heggelund, Kjell (red.): Epoker og diktere. Verdens litteraturhistorie. Oslo 1979. Side 48</ref>

Selv om Voltaire fortsatt elsket Émilie du Châtelet fant han i 1744 livet ved slottet innskrenket. På et besøk i Paris det samme året fant han en ny forelskelse; sin egen niese. Helt fra begynnelsen av var tiltrekningen til [[Marie Louise Mignot]] åpenbart seksuell; han skrev brev til henne (som først ble oppdaget i 1957) som var av en slik privat art at de oppfattes som [[pornografi]]ske av utenforstående, eksempelvis «Min sjel kysser din; mitt lem, mitt hjerte, er forelsket i deg. Jeg kysser din vakre rumpe…»<ref>Davidson, Ian: [http://books.google.com/books?id=99Rnph1FGxcC&pg=PA6&lpg=PA6&dq=%22mme+denis%22++Voltaire&lr=&as_brr=3&ie=ISO-8859-1&output=html ''Voltaire in Exile''], Grove Press 2006. Se også Durant, Will & Ariel: ''The Age of Voltaire'', Simon & Schuster (196 ), side 392</ref> Senere levde de sammen som ektefeller uten at de noen ganger giftet seg, og de forble sammen til Voltaire døde i 1778.

Livet på slottet i Cirey var mindre idyllisk enn det tidligere hadde vært da Voltaire uten å bryte med sin intellektuelle venninne brakte med seg sin unge niese og følgesvenn. Da Émilie du Châtelet selv hadde funnet seg en ny elsker samtidig som ektemannen også vandret i bakgrunnen ble situasjonen tilnærmet farseaktig, men den fikk en tragisk utgang da Madame du Châtelet, 43 år gammel, døde i barselseng i 1749. Voltaire tok med takknemlighet imot en innbydelse fra [[Fredrik II av Preussen]], som lenge hadde bedt den berømte dikteren om å besøke [[Berlin]]. Voltaire hadde i et brev til Fredrik II erklært at du Châtelet var «en stor mann hvis eneste feil var å være en kvinne».<ref>Bodanis, David (2006): ''Passionate Minds: The Great Love Affair of the Enlightenment''. New York: Crown. ISBN 0-307-23720-0.</ref><ref>Hamel, Frank (1910): ''An Eighteenth Century Marquise: A Study of Émilie Du Châtelet and Her Times''. London: Stanley Paul and Company. OCLC [http://www.worldcat.org/oclc/37220247 37220247]. Side 370</ref> Muligens var det [[barseldød]]en han tenkte på som hadde frarøvet verden en stor intellektuell kapasitet.