Redigerer Vladimir Vernadskij (avsnitt)

=== Stalin-tiden ===
Vernadskij fortsatte som sjef for forskningslaboratoriet han hadde bygget opp, og han holdt frem med sitt arbeid med geokjemi. I 1930-årene var det vanlig i Sovjetunionen å se på Vernadskij som en briljant vitenskapsmann, men en som manglet nødvendig kunnskap om politikk og filosofi. Spesielt hadde han i begynnelsen av 1930-årene diskusjoner med den [[Marxisme|marxistiske]] filosofen [[Abram Deborin]] (1881–1963), der Vernadskij ikke ville godta at [[dialektisk materialisme]] var den eneste gangbare filosofi. Han hevdet at religion og filosofi er subjektive anskuelser som han var skeptisk til å blande inn i vitenskapen.{{sfn|Bailes|1990|p=160–178}}

Vernadskij var ikke bare en åpen kritiker av marxismen, han beskyttet også andre som havnet i politisk unåde. Han lot barn av forfulgte få dekning i laboratoriet sitt. Han ga forfulgte finansiell hjelp, forsvarte dem eller skrev anbefalingsbrev. Selv da Stalins utrenskninger var på sitt verste, rundt 1937 til 1938, var ikke Vernadskij redd for å forsvare dem som kom på kant med styresmaktene. Dette til tross, ble det ikke satt i gang noen kampanje mot ham. Noe av forklaringen var hans posisjon i det vitenskapelige samfunnet. Samtidig hadde han tidligere kjempet mot tsarregimet, vært lojal under revolusjonen i 1917, og han vendte tilbake etter oppholdet i Paris. Dessuten var han ikke kjent som noen intrigemaker. Det hadde også betydning at han hadde lærere som kjemikeren [[Dmitrij Mendelejev]] (1834–1907), geologen [[Vasilij Dokutsjajev]] (1846–1903), og venner som fysiologen [[Ivan Pavlov]] (1849–1936) og geologen [[Alexander Karpinskij]] (1847–1936). En kunne se gjennom fingrene med hans «eksentriske oppfatninger» så lenge han fortsatte å utdanne nye vitenskapsfolk til nytte for industrireisningen. Enda et forhold var at han var en internasjonal størrelse som publiserte artikler på vestlige språk. Det ville svekket Sovjetunionens anseelse om han skulle bli arrestert eller anklaget.{{sfn|Bailes|1990|p=160–178}}

Vernadskijs innsats i begynnelsen av 1940-årene fikk betydning for at Sovjetunionen ble en kjernefysisk supermakt etter andre verdenskrig. I 1938 hadde han fått kjennskap til at de tyske atomforskerne [[Otto Hahn]] (1879–1968), [[Lise Meitner]] (1878–1968) og [[Fritz Strassmann]] (1902–1980) hadde greid å splitte atomet, og at kjernefysiske kjedereaksjoner ville kunne være et neste vitenskapelig steg. Vernadskij var en av initiativtakerne til at det ble etablert en sovjetisk uran-kommisjon. Han mente at [[kjernekraft]] kunne bli avgjørende for Sovjetunionen, både for vitenskapelig utvikling og for nasjonal sikkerhet. Han fikk et brev fra sin sønn i USA, som gjorde ham oppmerksom på at kjernekraft også kunne brukes for energiproduksjon. Dette fikk Vernadskij og andre geologer til å sette i gang ekspedisjoner for å utforske Sovjetunionens eventuelle uranreserver. Imidlertid fikk ikke den videre forskningen innen kjernefysikk noe særlig fremgang, og da Tyskland angrep Sovjetunionen i 1941, ble Verandskij og andre eldre forskere evakuert fra Moskva til [[Kasakhstan]]. Det er fremdeles mange detaljer om det sovjetiske atomprogrammet som er ukjent, men da forskningen ble intensivert i 1943, var ikke Vernadskij kjent med det hemmelige prosjektet.{{sfn|Bailes|1990|p=160–178}}

Viktige verker av Vernadskij ble ikke godkjent for publisering av sovjetmyndighetene. Det gjaldt dokumentet «Den kjemiske strukturen til jordens biosfære og dens omgivelser», som ikke ble utgitt før i 1965, og da i en sensurert utgave. I denne teksten redegjorde han for sin forskningsinnsats. Han skrev også «En naturforskers tanker», som først ble utgitt i 1970-årene, men da i en redigert og omarbeidet form. Årsaken til at disse verkene ble holdt tilbake, var at Vernadskij gikk i rette med den marxist-leninistiske oppfatningen som den absolutte sannhet. Vitenskap, hevdet han, kan ikke utvikle seg under andre forhold enn intellektuell frihet, åpen debatt og kritikk.{{sfn|Bailes|1990|p=160–178}}