Redigerer Victor fra Aveyron (avsnitt)

== Utdannelse ==
Det ble sagt at selv om han hadde vært utsatt for samfunn og utdannelse, ville han ha hatt liten framgang ved institusjonen under Sicard. Mange stilte spørsmål ved hans evner til å lære grunnet hans opprinnelige tilstand, og som det har blitt forklart, «det er en ting å si at et naturmenneske ikke er helt menneskelig, det er en helt annen ting å si at naturmennesket ikke kan bli helt menneskelig.»<ref>Yousef, Nancy (2001): «Savage or Solitary?: the Wild Child and Rousseau's Man of Nature» i: ''Journal of the History of Ideas'' '''62''' (2): 245–263. doi:[https://dx.doi.org/10.1353%2Fjhi.2001.0021 10.1353/jhi.2001.0021].</ref> Etter at Sicard hadde blitt frustrert over mangelen på framgang med gutten, ble han etterlatt til å vandre rundt i institusjonen på egenhånd, inntil Jean Marc Gaspard Itard grep inn. Han besluttet å ta med seg gutten til sitt eget hjem slik at han lettere kunne dokumentere og overvåke hans utvikling.

=== Jean Marc Gaspard Itard ===
[[Fil:Jean marc gaspard itard 1775 hi.jpg|thumb|Jean Marc Gaspard Itard (1774 – 1838), portrett fra nstitut National de Jeunes Sourds de Paris.]]

Jean Marc Gaspard Itard, en ung medisinerstudent, kom til å adoptere Victor og utga rapporter om hans framgang. Itard trodde to ting skilte mennesker fra dyr: [[empati]] og [[språk]]. Han ønsket å sivilisere Victor med det mål å lære ham å snakke og å vise menneskelige følelser. Victor viste betydelig framgang i begynnelsen i å forstå språk og lese enkle ord, men greide ikke å få framgang utover et rudimentært nivå. Itard skrev at «Under disse omstendigheter var hans øre ikke et organ for å forstå lyder, deres artikulasjoner og deres kombinasjoner; det var ingenting annet enn enkle virkemidler for selvoppholdelse som advarte mot farlige dyr som nærmet seg eller ville frukter som falt ned.»<ref>Itard, Jean-Marc-Gaspard (1962): ''The Wild Boy of Aveyron'', s. 26</ref>

De to eneste frasene som Victor faktisk klarte å lære å stave var «lait» (melk) og «Oh, Dieu» (Å, Gud).<ref>Ingalls, Robert P. (1978): ''Mental retardation: the changing outlook''. New York: Wiley. ISBN 0-471-42716-0, s. 86</ref> Det synes derimot som om Itard var preget av mer samtidige oppfatninger mens han forsøkte å utdanne Victor. Rousseau synes å ha ment at «den naturlige assosiasjonen er basert på gjensidig fri og likeverdig respekt mellom folk.»<ref>Winch, Christopher (1996): «Rousseau on Learning: a Re-evaluation» i: ''Educational Theory'' '''46''' (4): 415–428. doi:[https://dx.doi.org/10.1111%2Fj.1741-5446.1996.00415.x 10.1111/j.1741-5446.1996.00415.x].</ref> Denne forestillingen om hvordan lærling og undervisning var noe som, selv om det ikke ga de effekter han håpet på, viste seg likevel å være et skritt i retning av nye [[Pedagogikk|pedagogiske]] systemer. Ved å forsøke å lære om gutten som levde i naturen, kunne utdannelsen ble omorganisert og preget av denne forståelsen. Itard har blitt anerkjent som grunnleggeren av «oral utdannelse av døve; faget [[Øre-nese-hals|otolaryngologi]], det vil si bruken av adferdsendring av alvorlig hemmede barn; og særlig utdannelse av mentalt og fysisk handikappete.»<ref>Carrey, Normand J. (1995): «Itard's 1828 Memoir on ‘Mutism Caused by a Lesion of the Intellectual Functions’: a Historical Analysis». i: ''Journal of the American Academy of Child & Adolescent Psychiatry'' '''34''' (12): 1655–1661. doi:[https://dx.doi.org/10.1097%2F00004583-199512000-00016 10.1097/00004583-199512000-00016].</ref>

Mens Victor ikke greide å lære å snakke det språket som Itard forsøkte å lære ham, synes det som om Victor hadde framgang i sin adferd overfor andre mennesker. I Itards hjem var det hans husholderske madame Guérin som dekket bordet, og en kveld da hun gråt over tapet av sin ektemann, stoppet Victor med det han drev på med og viste trøstende oppførsel overfor henne. Itard rapporterte dette som framgang.<ref>Malson, L (1964): ''Les enfants sauvages. Mythe et réalité''. Paris: Union générale des éditeurs, Collection 10/18. s. 234; sitert av Gaudreau, Jean; Canevaro, Andrea (1990): ''L'éducation des personnes handicapées hier et aujourd'hui''. Les publications de la faculté des sciences de l'éducation - Université de Montréal. ISBN 2-920298-67-4, s. 71</ref>

=== Språk ===
[[Fil:Charles-Michel de L'Épée.jpg|thumb|Charles-Michel de l'Épée (1712 – 1789)]]
Det franske samfunn betraktet intellekt tilknyttet språk, det ene er ikke mulig uten det andre. Om de ikke ble tatt vare på av venner eller familie, ville de fleste mennesker som ble betraktet som «dumme», havne i forferdelige og fryktelige forhold. Imidlertid, en gang rundt [[1750]] var den noe annerledes som skjedde i Paris. En fransk prest, [[Charles-Michel de l'Épée]], skapte den første offentlige [[døveskole|spesialskole]] særskilt for [[Døvstumhet|døve og stumme]]. Hans institusjon ble gjort til et nasjonalt institusjon i [[1790]].<ref>Shattuck, Roger (1980): ''The Forbidden Experiment''. New York: Farrar Straus Giroux, s. 61</ref> Den nye interessen og den moralske forpliktelsen for døve og stumme inspirerte Itard til å oppfostre og forsøke å lære Victor å snakke. «Han hadde teorien til Locke og [[Étienne Bonnot de Condillac|Condillac]] om at vi er født med tomme hoder og at våre tanker oppstår fra hva vi oppfatter og erfarer. Å oppleve bortimot ingenting av samfunnet, forble gutten en villmann.»<ref>Shattuck, Roger (1980): ''The Forbidden Experiment'', s. 73.</ref>

I de årene som Itard benyttet i arbeidet med Victor gjorde han en del gradvis framgang. Victor forsto meningen med handlinger og benyttet hva som er beskrevet som «handlingsspråk», hvilket Itard betraktet som en form for primitiv kommunikasjon.<ref>Shattuck, Roger (1980): ''The Forbidden Experiment'', s. 98.</ref> Imidlertid greide Itard ikke å lære Victor å snakke. Han underet over hvorfor Victor valgte å forbli stum når han beviselig ikke var døv. Victor forsto heller ikke tonene i menneskelig stemme. Itard uttalte at «Victor var den mentale og psykologiske ekvivalent av å være født døvstum. Det ville være liten hensikt å forsøke å lære ham å snakke med vanlige metode ved å repetere lyder om han faktisk ikke hørte dem.»<ref>Shattuck, Roger (1980): ''The Forbidden Experiment'', s. 139–140.</ref>

I ettertid har Itards utdanningsprosess blitt kritisert, eksempelvis hvorfor det ikke ble forsøkt å lære Victor [[tegnspråk]]. Det er uansett i dag bestemte hypoteser som kan benyttes for å forstå tilfellet Victor. «En er at den ville gutten, skjønt født normal, utviklet en alvorlig mental eller psykologisk forstyrrelse før han ble forlatt. Tidlig utviklet [[schizofreni]], infantil psykose, [[autisme]] — et antall tekniske begreper har blitt benyttet for hans posisjon. (...) Det gir både en motivasjon for at han ble forlatt og en forklaring for hans delvis helbredelse under Itards behandling.»<ref>Shattuck, Roger (1980): ''The Forbidden Experiment'', s. 169.</ref>

Professor Uta Frith har uttrykt at hun tror Victor viste tegn på autisme.<ref>BBC Radio 4. Case Study BBC - Radio 4 - Daily Schedule: [http://www.bbc.co.uk/radio4/schedule/2008/11/30/day/ «The Wild Boy of Aveyron Claudia Hammond presents»] {{Wayback|url=http://www.bbc.co.uk/radio4/schedule/2008/11/30/day/ |date=20181218012023 }}, 30. september 2008</ref><ref>Jill Dawson. [http://www.jilldawson.co.uk/bigissue.html «Interview in The Big Issue on Wild Boy»] {{Wayback|url=http://www.jilldawson.co.uk/bigissue.html |date=20090202183846 }}</ref> Serge Aroles, i sin bok ''L'énigme des enfants-loups'', er også av den forståelse at bevarte redegjørelser av hans oppførsel peker mot «en gjennomsnittlig grad av autisme».<ref>Aroles (2007): ''L'énigme des enfants-loups'', s. 212</ref> Han merket seg at Victor viste karakteristiske tegn på mental forstyrrelse, slik som å gnisse tennene mot hverandre, jevnlig vugge fram og tilbake, og spastiske bevegelser.<ref>Aroles (2007): ''L'énigme des enfants-loups'', s. 211</ref>

Victor døde i Paris i [[1828]] i hjemmet til madame Guérin.