Redigerer Victor Herbert (avsnitt)

=== Suksess som dirigent og komponist ===
Den 1. desember 1888 satte Seidl Herberts ''Serenade for String Orchestra, Op. 12'' på programmet for en konsert i Steinway Hall med komponisten som dirigent. I januar var Herbert og fiolinisten [[Max Bendix]] solister på den amerikanske premieren i den utfordrende ''Double Concerto, Op. 102'' for fiolin, cello og orkester av [[Brahms]]. Dirigenten [[Theodore Thomas]] inviterte Herbert til å dirigere og spille med ham i [[Chicago]]. I 1889 dannet Herbert «Metropolitan Trio Club» med Bendix og pianisten [[Reinhold L. Herman]]. Bransjebladet ''[[Musical Courier]]'' ga overstrømmene ros til både Herberts komposisjoner («refined taste, abundant melodic invention») og hans spill: ''«As a violincellist, Mr. Herbert ranks with the foremost alive».<ref name="Setting">Mott, Alyce.</ref>'' Seidl brakte Herbert, Förster, Bendix, Juchs, Ohe og Lilli Lehmann sammen i et stort orkester og et kor på 500 sangere til [[Pittsburgh]] i Pennsylvania i mai 1889 som del av en stor musikkfestival for å feire den nye Exposition Building.

Herbert både spilte i og dirigerte for Worcester Music Festival i Massachusetts, som han ofte returnerte til gjennom 1890-tallet. Høsten 1889 spilte Herbert sammen med fakultetet til «National Conservatory of Music» hvor han underviste i cello og komposisjon i flere år. I 1890 ble han ansatt som dirigent for «Boston Festival Orchestra» og var der i flere sesonger frem til 1893, i tillegg til all dirigering andre steder.<ref>Waters, p. 57</ref> I 1891 hadde Herbert premiere på en ambisiøs cantata, ''The Captive'', for solister, kor og fullt orkester. Hans ''Irish Rhapsody'' (1892) fikk en kort, men intens populær periode.<ref name="Setting">Mott, Alyce.</ref>

Herbert ble dirigent for regimentmusikken i New York, ''The 22nd Regimental Band of the New York National Guard'' i 1894, som var grunnlagt av [[Patrick Gilmore]], og kom inn etter den mislykkede etterfølger [[David Wallis Reeves]]. Herbert turnerte med regimentmusikken gjennom 1900, som spilte både hans egne komposisjoner og fra et repertoar som han hadde arrangert.<ref>Gould, pp. 66-83</ref> Herberts marsjer var noen ganger tatt fra materiale fra hans operetter. Gjennom hele sin karriere var Herbert godt likt av orkestermusikere for sin enkle og upresentiøse opptreden. Han fortsatte å komponere orkestermusikk og skrev noen av sine fineste verker: ''Cello Concerto No. 2 in E minor, Op. 30'', som hadde premiere i 1894.<ref name="Grove">Ledbetter, Steven.</ref>
==== Pittsburg symfoniorkester ====
I 1898 ble Herbert førstedirigent for [[Pittsburgh symphony orchestra|Pittsburgh symfoniorkester]], en stilling han hadde frem til 1904. Under hans ledelse ble orkesteret et av de større amerikanske ensemble og ble foretrukket av kritikere, i likhet med [[New York Philharmonic]] og [[Boston Symphony Orchestra]]. Orkesteret turnerte til mange av de store byene under Herbert som dirigent. Det hadde premiere på Herberts ''Auditorium Festival March'' ved feiringen av Chicagos Auditorium Theatre i 1901. Etter en tvist med ledelsen av Pittsburgh Symphony i 1904, sa Herbert opp sin stilling og grunnla sitt eget orkester ''Victor Herbert Orchestra.'' Han dirigerte et program med lett orkestermusikk sammen med et mer seriøst repertoar (som han hadde gjort tidligere med [[Anton Seidl]]s ''Brighton Beach Orchestra'').<ref name="Grove">Ledbetter, Steven.</ref> Hans orkester gjorde mange akustiske innspillinger, både for [[Edison Records]] fra 1909 til 1911, og for [[RCA|Victor Talking Machine Company]] fra 1911 til 1923. Herbert var også cellosolist på flere [[Victor (plateselskap)|Victor]]-innspillinger.<ref>Waters, p. 405</ref>