Redigerer Våpenstillstanden i Compiègneskogen (avsnitt)

==Etterspill==
Om formiddagen 11. november 1918 spredte nyheten seg over hele Europa om den undertegnede fredsavtalen, og Ferdinand Foch ble mottatt av den franske statsministeren [[Georges Clemenceau]] i [[Paris]]. Ettersom ententen ville opprettholde presset, fortsatte kampene helt til nøyaktig den time da alle ildgivning opphørte. En endelig fredsavtale kom først i stand i 1919 ved [[fredskonferansen i Paris (1919)|fredskonferansen i Paris]], da Tyskland og ententen skrev under [[Versaillesfreden|freden i Versailles]]. Selve våpenstillstandsavtalen ble forlenget tre ganger: Den 13. desember 1918 for én måned, den 16. januar 1919 for én måned og den 16. februar 1919 for siste gang.

Ettersom ententen ikke hadde ført krigen til et punkt der Tyskland ble avkrevd betingelsesløs kapitulasjon, spredte det seg i den tyske befolkning en opplevelse av at deres egen hær ikke egentlig var overvunnet, men «forrådt» av upatriotiske elementer på hjemmebane. Beskyldningene for dette påståtte svik ble alternativt rettet mot [[Sosialdemokratene (Tyskland)|sosialdemokratene]], [[kommunist]]iske revolusjonære, [[jødisk]]e konspiratører, krigsprofitører og iblant sivilbefolkningen i sin helhet. Denne «[[dolkestøtslegenden]]» ga næring til den høylydte [[revansjisme]]n som ble fremført i Tyskland i [[mellomkrigstiden]] med stor støtte fra ledende offiserer, som gjerne la skylden for nederlaget på den sivile regjeringen.<ref name="Tucker"/>