Redigerer Ulm-felttoget (avsnitt)

== Felttoget ==

Ulm-felttoget varte i nesten en måned og de franske styrkene ga de østerrikske styrkene stadige nederlag. Felttoget kulminerte den 20. oktober med tapet av en hel østerriksk armé.

=== Østerrikske planer og forberedelser ===
General Mack mente at hans styrker måtte kontrollere det fjellrike området [[Schwarzwald]] i det sørlige Tyskland for å beskytte Østerrike; Mack trodde ikke at det ville bli noen aktivitet i det sentrale Tyskland. Mack bestemte seg for at byen [[Ulm]] skulle være senteret for hans defensive strategi, som besto i å holde ut mot de franske styrkene inntil russiske styrker under Kutuzov ankom og kunne forbedre styrkeforholdet mot franskmennene. Ulm ble beskyttet av de sterkt befestede høydene ved Michelsberg, noe som ga Mack inntrykk av at byen var tilnærmet umulig å innta.<ref name="attack">Fisher & Fremont-Barnes s. 36</ref>

Hofkriegsrat bestemte imidlertid at den sentrale krigsskueplassen skulle være Norditalia. Erkehertug Karl fikk 95&nbsp;000 mann under sin kommando og ordre om å krysse elven [[Adige]] med kurs for [[Mantova]], Peschiera Borromeo og [[Milano]].<ref name="initial">David Chandler, ''The Campaigns of Napoleon''. s. 382</ref> Østerrikerne stasjonerte en armé på 72&nbsp;000 mann ved Ulm. Formelt ble den ledet av erkehertug Ferdinand Karl, reelt var general Mack øverstkommanderende. Den østerrikske strategien krevde at [[Erkehertug Johann av Østerrike|erkehertug Johann]] med 23&nbsp;000 mann sikret [[Tirol]], for å ivareta forbindelsen mellom styrkene i Italia og Tyskland.<ref name="initial" /> Østerrikerne utplasserte også isolerte korps for å støtte svenskene i [[Svensk Pommern]] og britene i [[Napoli]], men disse var beregnet på å forvirre franskmennene og å splitte deres styrker.

=== Franske planer og forberedelser ===
[[Fil:Ulm campaign_-_Invasion of Bavaria and French assembly on the Rhine, 2-25 September 1805.jpg|mini|alt=Kartskisse med prikkede blå linjer som viser den franske arméen på vei mot øst mot Sentraleuropa. De russiske styrkene beveger seg fremdeles i Øst-Europa. |De franske styrkene konsentrert rundt [[Rhinen]] fra begynnelsen til midten av september. 210&nbsp;000 mann fra [[Grande Armée]] var klare til å trenge inn i Tyskland og omringe den østerrikske styrken. {{Byline|The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }}]]

I de to foregående felttogene mot den første og andre koalisjonen, i 1796 og år 1800, hadde Napoléon sett for seg at området langs elven Donaus øvre del ville bli sentralt for den franske innsatsen. Ved begge felttog ble krigshandlingene i Italia de viktigste. Hofkriegsrat trodde at Napoléon nok en gang ville slå til i Italia. Napoléon hadde andre planer: 210&nbsp;000 mann fra Bologne skulle marsjere østover for å omringe general Macks utsatte østerrikske armé hvis den fortsatte marsjen mot Schwarzwald.<ref name="frtroops" /> I mellomtiden skulle marskalk [[Joachim Murat]] operere med kavaleri i Schwarzwald for å få østerrikerne til å tro at den franske styrken rykket frem på en direkte vest–øst-akse. Det franske hovedangrepet i Tyskland skulle støttes av franske angrep i andre områder: marskalk [[André Masséna]] skulle angripe erkehertug Karl i Italia med 50&nbsp;000 mann fra italiaarméen, mens Laurent de Gouvion Saint-Cyr skulle marsjere mot Napoli med 20&nbsp;000 mann og marskalk Guillaume Marie Anne Brune skulle patruljere Bologne med 30&nbsp;000 mann mot en mulig britisk invasjon.<ref name="invasion">Chandler s. 385</ref>

Franske styrker under marskalk Murat og [[brigadegeneral]] Henri Gatien Bertrand rekognoserte i områdene som grenset til Tirol og elven [[Main]], mens divisjonsgeneral Anne Jean Marie René Savary fikk laget detaljerte oversikter over veier i området mellom Rhinen og Donau.<ref name="invasion" /> Venstre fløy av Grande Armée skulle forflytte seg fra [[Hannover]] i Nordtyskland og [[Utrecht]] i Nederland for å angripe [[Württemberg]]; høyre fløy og senter (styrken fra Bologne) skulle konsentrere seg om Mittelrheinområdet og byer som [[Mannheim]] og [[Strasbourg]].<ref name="invasion" />

Mens Murats styrker gjorde seg synlig i Schwarzwald, skulle andre franske styrker invadere sentrale tyske områder og dreie mot sørøst ved å innta [[Augsburg]], et trekk som var ment å isolere Mack og bryte de østerrikske kommunikasjonslinjene.<ref name="invasion" />

=== Den franske invasjonen ===
[[Fil:Ulm campaign - French strategic envelopment, 26 September-9 October 1805.jpg|mini|alt=Kartskisse med prikkede blå linjer som viser omringingen av den østerrikske arméen, vist med prikkede røde linjer. |Den franske invasjonen i månedsskiftet september-oktober 1805 kom overraskende på de østerrikske styrkene og kuttet deres kommunikasjonslinjer. {{Byline|The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }}]]

Den 22. september 1805 bestemte Mack at en forsvarslinje langs elven [[Iller]], forankret i Ulm, skulle holdes. De siste tre dagene i september begynte de franske styrkene ilmarsjene som skulle bringe dem bak de østerrikske styrkene. Mack trodde ikke at franskmennene ville krenke prøyssisk territorium. Da han hørte at marskalk [[Karl III Johan|Jean Baptiste Bernadottes]] 1. korps hadde marsjert gjennom prøyssiske [[Ansbach]], tok han den fatale beslutningen å forsvare Ulm i stedet for å trekke seg tilbake sørover. Hvis han hadde trukket seg tilbake ville det gitt en mulighet for å redde det meste av hans styrker.<ref name="forces">Frederick Kagan, ''The End of the Old Order''. s. 389</ref> Napoléon hadde begrenset med informasjon om Macks planer eller bevegelser. Han visste at Kienmayers korps hadde blitt sendt til [[Ingolstadt]], øst for de franske posisjonene, men hans agenter overdrev sterkt korpsets størrelse.<ref name="size">Kagan s. 393</ref>

Den 5. oktober fikk marskalk [[Michel Ney|Ney]] ordre å slutte seg til marskalkene Jean Lannes, [[Jean-de-Dieu Soult]] og Joachim Murat for å krysse Donau ved [[Donauwörth]].<ref name="crossing">Kagan s. 395</ref> Den franske omringingen var imidlertid ikke omfattende nok til å hindre at Kienmayers korps unnslapp. De franske korpsene ankom ikke samtidig og ble utplassert langs en lang vest-øst akse. Soult og Davouts ankomst til Donauwörth ledet Kienmayer til forsiktighet og å trekke seg tilbake.<ref name="crossing" /> Napoléon ble gradvis sikrere på at de østerrikske styrkene var samlet ved Ulm og beordret store deler av den franske styrken til å samles rundt Donauwörth. Den 6. oktober var tre franske infanteri- og kavalerikorps på vei mot byen for å stenge Macks rømningsvei.<ref name="route">Kagan s. 397</ref>

Mack innså at han var i en utsatt stilling og bestemte seg for å gå til angrep. Den 8. oktober beordret han styrken til å samles rundt [[Günzburg]] og håpet å slå til mot Napoléons kommunikasjonslinjer. Mack beordret Kienmayer til å trekke Napoléons styrker lenger øst, mot [[München]] og Augsburg. Napoléon trodde ikke Mack ville gå over Donau og trekke seg vekk, men han så at en erobring av broene ved Günzburg ville gi en stor strategisk fordel.<ref name="large2">Kagan s. 400</ref> Michel Neys VI. korps ble sendt til Günzburg, uvitende om at det meste av de østerrikske styrkene var på vei mot samme sted. Det første større slaget fant sted 8. oktober mellom østerrikske tropper under feltmarskalkløytnant Franz Xaver von Auffenberg og franske tropper under marskalkene Murat og Lannes ved Wertingen.

=== Slaget om Wertingen ===
[[Fil:Battle of Gunzburg 1805 Campaign Map.JPG|mini|alt=Slaget ved Günzburg, 9. oktober 1805|Kartskisse over slaget ved [[Günzburg]], 9. oktober 1805]] 
Av uklare grunner beordret Mack den 7. oktober Franz Xaver von Auffenbergs divisjon på 5&nbsp;000 infanterister og 400 kavalerister fra Günzburg til Wertingen for å forberede den østerrikske hovedstyrkens fremstøt ut fra Ulm.<ref name="large">Kagan s. 402</ref> von Auffenberg kom i en vanskelig situasjon; han var usikker på oppgaven og hadde lite håp om forsterkning. De første franske styrkene som ankom Wertingen var Murats kavaleridivisjon, Louis Kleins 1. dragondivisjon, Marc Antoine de Beaumont's 3. dragondivisjon, og Etienne de Nansoutys 1. kyrassérdivisjon. Den franske styrken begynte å angripe de østerrikske stillingene og ble kort etter forsterket av [[Nicolas Oudinot]]s grenaderer, som håpet å utflanke østerrikerne fra nordøst. von Auffenberg forsøkte en retrett til sørvest, men han var ikke rask nok. Østerrikerne mistet nesten hele styrken, hvorav mellom 1&nbsp;000 til 2&nbsp;000 ble tatt til fange.<ref name="prisoners">Kagan s. 404</ref> Slaget om Wertingen ble en lett fransk seier.

[[Fil:Central Europe, 7-9 October 1805.jpg|mini|alt=Kartskisse med prikkede blå linjer som viser den franske arméens fremrykking øst for den østerrikske styrken, hvis bevegelser vises med prikkede røde linjer. |Den strategiske situasjonen fra 7. til 9. oktober 1805. Med [[Mikhail Kutuzov]]s russiske styrker for langt unna til å kunne støtte var den østerrikske styrken ved Ulm i en utsatt posisjon. {{Byline|The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }}]]

Slaget om Wertingen overbeviste Mack at det var bedre å operere nord for Donau, i stedet for å forsøke en direkte retrett mot øst på sørsiden av elven. Dette medførte at den østerrikske arméen måtte krysse Donau ved Günzburg. Den 8. oktober fikk Michel Neys styrke ordre av Napoléons stabssjef [[Louis-Alexandre Berthier]] om et direkte angrep på Ulm dagen etter. Ney sendte divisjonsgeneral Jean-Pierre Firmin Malhers 3. divisjon for å erobre broene over Donau ved Günzburg. I slaget om Günzburg kom en kolonne fra hans divisjon i kontakt med en østerriksk styrke fra Tirol og tok 200 av dem til fange, inkludert deres general Konstantin Ghilian Karl d'Aspré og to kanoner.<ref name="cannons">Kagan s. 408</ref> Etter dette forsterket østerrikerne sine posisjoner rundt Günzburg med tre infanteribataljoner og 20 kanoner.<ref name="cannons" />

Malhers divisjon utførte flere dristige angrep mot de østerrikske stillingene, men klarte ikke å erobre dem. Mack satte inn Ignaz Gyulai med syv infanteribataljoner og fjorten kavaleriskvadroner for å reparere de ødelagte broene, men denne styrken ble angrepet av det franske 59. infanteriregiment, og den østerrikske styrken måtte trekke seg tilbake.<ref name="delayed">Kagan s. 409</ref> Kampen fortsatte, og den franske styrken klarte til slutt å få et fotfeste på sørsiden av elven Donau. Mens slaget om Günzburg ble utkjempet, sendte Ney general Louis Henri Loisons 2. divisjon for å erobre broene over Donau ved Elchingen, hvor østerrikerne hadde få tropper. Etter å ha tapt kontroll over de fleste av broene over Donau beordret Mack sine tropper tilbake til Ulm. Den 10. oktober hadde Neys korps hatt betydelige fremskritt. Malhers divisjon hadde krysset over til sørsiden av elven Donau, Loisons divisjon holdt Elchingen og Pierre Dupont de l'Étangs 1. divisjon var på vei mot Ulm.

=== Haslach-Jungingen og Elchingen ===
[[Fil:Ulm campaign - Engagements around Ulm, 11-14 October 1805.jpg|mini|alt=Kartskisse med prikkede blå linjer som viser hvordan den franske styrken beveget seg vestover. |Den strategiske situasjonen fra 11. til 14. oktober 1805. De franske styrkene iler vestover for å fange den østerrikske arméen. {{Byline|The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }}]]

Den nedbrutte østerrikske styrken ankom Ulm tidlig om morgenen den 10. oktober. Mack valgte å la styrken være i ro Ulm til dagen etter. Napoléons informasjon om fiendens stilling var feil; han trodde at de beveget seg mot øst eller sørøst og at Ulm ble voktet av begrensede styrker. Michel Ney oppfattet misforståelsen og skrev til stabssjefen Berthier at Ulm ble forsvart av større styrker enn den franske staben først antok.<ref name="defended2">Kagan s. 412</ref> Trusselen fra de russiske styrkene begynte på denne tiden å oppta Napoléon. Det førte til at Murat fikk kommando over høyre fløy av Grande armé, bestående av Neys og Lannes korps.<ref name="corps">Kagan s. 414</ref> De franske styrkene var på dette tidspunktet delt i to massive fløyer; Neys, Lannes og Murats i vest engasjerte Mack mens troppene til Soult, Davout, Bernadotte og Auguste Marmont i øst sikret mot mulig russisk og østerriksk unnsetning. Den 11. oktober utførte Neys tropper et nytt angrep på Ulm; 2. og 3. divisjon marsjerte mot byen, sør for elven Donau mens Duponts divisjon, støttet av en dragondivisjon skulle marsjere  direkte mot Ulm og ta byen. Ordren var umulig å iverksette da Ney fremdeles ikke var klar over at hele den østerrikske arméen var stasjonert i Ulm.

32. infanteriregiment fra Duponts divisjon marsjerte fra Haslach an der Mühl mot Ulm og støtte på fire østerrikske regimenter som holdt bydelen Böfingen. Regimentet utførte flere kraftige angrep, men de østerrikske styrkene holdt stand, og slo franskmennene tilbake. Østerrikerne satte inn kavaleri og infanteriregimenter i kamper ved bydelen Jungingen, hvor de håpet å slå ut Neys korps ved å omringe Duponts styrke. Dupont så hva som var i ferd med å skje og forebygget det gjennom et overraskende angrep på Jungingen. Under slaget tok  han minst ett tusen østerrikere som fanger.<ref name="defended">Kagan s. 415</ref> Gjentatte østerrikske angrep presset disse styrkene tilbake til Haslach, som franskmennene klarte å holde. Dupont måtte etterhvert trekke seg tilbake til Albeck, hvor hans styrker sluttet seg til Louis Baraguey d'Hilliers dragondivisjon. Effekten av slaget om Haslach-Jungingen på Napoléons planer er usikre, men keiseren innså muligens at den østerrikske hovedstyrken var i Ulm.<ref name="ulm">Kagan s. 417</ref> I samsvar med det sendte Napoléon marskalkene Soults og Marmonts korps mot elven Iller slik at han hadde fire infanteri og ett kavalerikorps mot Mack; Davout, Bernadotte og de bayerske troppene voktet fremdeles området rundt [[München]].<ref name="ulm" /> Napoléon ønsket ikke å utkjempe et slag på tvers av elver og beordret sine marskalker å ta de viktige broene rundt Ulm. Han begynte også å flytte sine styrker til nord for Ulm, da han ventet et slag i det området i stedet for en omringing av selve byen.<ref name="itself">Kagan s. 420</ref> Disse ordrene førte til en konfrontasjon ved Elchingen den 14. da Neys styrker rykket frem mot Albeck.

Den østerrikske staben var på dette tidspunktet i full forvirring. Ferdinand begynte åpenlyst å motsette seg Macks kommandostil og avgjørelser, og hevdet at Mack brukte dagene på å skrive motstridende ordre som fikk den østerrikske styrken til å marsjere frem og tilbake.<ref name="forth">Kagan s. 421</ref> Den 13. oktober sendte Mack to kolonner ut av Ulm for å forberede et utbrudd mot nord, ett under general Johann Sigismund Riesch, som marsjerte mot Elchingen for å sikre broen der, og det andre under feltmarskalkløytnant Franz von Werneck, som gikk nordover med det meste av det tunge artilleriet.<ref name="artillery">Fisher & Fremont-Barnes, ''The Napoleonic Wars: Rise and Fall of an Empire''. s. 39–40</ref> Ney jaget sitt korps fremover for å gjenopprette kontakt med Dupont, som fremdeles var nord for Donau. Ney beordret Loisons divisjon sør for Elchingen og Donau for å begynne angrepet. Malhers divisjon krysset elven lenger øst og beveget seg vestover mot Rieschs stilling. Slagfeltet var en delvis oversvømmet elvebredd som reiste seg bratt mot Elchingen og hadde et vidt synsfelt.<ref name="view2">Fisher & Fremont-Barnes s. 40</ref> Den franske styrken nedkjempet de østerrikske feltvaktene fra en bro, deretter angrep et regiment med [[Bajonett (våpen)|bajonetter]] og tok en klosterkirke. Under slaget ved Elchingen ble det østerrikske kavaleriet også nedkjempet og Reischs infanteri flyktet tilbake mot Ulm. Marskalk Michel Ney ble etter slaget belønnet med tittelen hertug av Elchingen.<ref name="view">Fisher & Fremont-Barnes s. 41</ref>

=== Slaget om Ulm ===
Den 13. oktober angrep Souts IV. korps [[Memmingen]] fra øst. Etter en mindre trefning hvor de franske styrkene mistet 16 mann, overgav generalmajor Karl Spangen von Uyternesse 4&nbsp;600 soldater, åtte kanoner og ni faner. Den østerrikske styrken hadde lite ammunisjon, var avskåret fra hovedstyrken i Ulm og var fullstendig demoralisert av forvirringen i det østerrikske hovedkvarteret.<ref>Smith, s. 204</ref>

[[Fil:Boutigny-Surrender at Ulm.jpg|mini|alt=Mack overgir seg til Napoléon ved Ulm, maleri av Paul Emile Boutigny|Mack overgir seg til Napoléon ved Ulm {{Byline|Paul-Émile Boutigny|type = Malt av}}]]

Den 14. oktober sluttet Murats styrker seg til Dupont ved Albeck tidsnok til å avvise et østerriksk angrep fra Werneck, mens de franske styrkene presset østerrikerne nordover i retning Heidenheim. Om kvelden den 14. var to franske korps utplassert nær den østerrikske leiren ved Michelsberg, rett utenfor Ulm.<ref name="encampents">David Chandler, ''The Campaigns of Napoleon''. s. 399</ref> Mack var nå i en farlig stilling. Det var ikke lenger mulig å unnslippe langs den nordlige bredden av Donau; Marmont og den keiserlige livgarden beveget seg i utkanten av Ulm, og Soult forflyttet seg nordover fra Memmingen for å hindre østerrikerne å unnslippe mot Tirol i sør.<ref name="encampents" />

Problemene fortsatte i det østerrikske hovedkvarteret da Ferdinand ignorerte Macks innsigelser og beordret evakueringen av alt kavaleri fra Ulm, totalt 6&nbsp;000 soldater.<ref name="troopers">Chandler s. 400</ref> Murats forfølgelse var imidlertid så effektiv at kun elleve skvadroner sluttet seg til Werneck ved Heidenheim.<ref name="troopers" /> Murat forsatte å angripe Werneck og tvang ham til å overgi seg med 8&nbsp;000 soldater ved Treuchtlingen den 19. oktober, Murat erobret også 500 østerrikske vogner og rykket frem mot Neustadt an der Donau, hvor han tok 12&nbsp;000 østerrikske soldater til fange.<ref name="troopers" />

Den 15. oktober angrep Neys tropper leiren ved Michelsberg, og den 16. begynte de franske styrkene et bombardement av selve Ulm. Den østerrikske moralen var lav, og Mack begynte å innse at det var lite håp igjen. Den 17. oktober undertegnet en fransk utsending, Philippe-Paul de Ségur, en avtale med Mack hvor østerrikerne godtok å overgi seg den 25. oktober 1805 om de ikke innen det hadde fått unnsetning.<ref name="troopers" /> Mack fikk etterhvert nyhetene om nederlagene ved Heidenheim og Neresheim, og godtok å overgi seg fem dager før avtalt. Femten hundre soldater fra den østerrikske styrken klarte å unnslippe, men hoveddelen marsjerte ut av Ulm den 21. oktober og la ned sine våpen, mens de franske styrkene sto i en stor halvsirkel og så på (se maleri i infoboksen).<ref name="troopers" /> Offiserene fikk lov å forlate stedet hvis de signerte et skriv hvor de godtok å ikke kjempe mot Frankrike. Mer enn ti generaler deltok i denne avtalen, blant dem Mack, Johann von Klenau, Maximilian Baillet von Latour, [[Johann I Josef av Liechtenstein|prinsen av Liechtenstein]] og Ignaz Gyulai.<ref>[http://www.histoire-empire.org/bga/bga12.htm#_edn2 DOUZIÈME BULLETIN DE LA GRANDE ARMÉE] {{Wayback|url=http://www.histoire-empire.org/bga/bga12.htm#_edn2 |date=20110719040354 }}. Status of Austrian officers and general officers, after the affaires d’Elchingen, Wertingen, Memmingen, Ulm, etc. Munich, Munich, 5 brumaire an 14 (27 octobre 1805.) Histoire-Empire.org. 6. mai 2010.</ref>