Redigerer Tysklands samling (avsnitt)

===Reorganiseringens problemer===
[[File:01Europe_blank_map_with_Germany_Region_(detail).png|thumb|300px|right|Tysk språkområde (her inkludert nederlandsk og flamsk) basert på 1800-talls språkkart med nære tyske [[språkøyer]] vist med dagens europeiske statsgrenser.]]
På tross av nomenklaturen «riksdag» (forsamling eller parlament), bør ikke denne institusjonen tolkes som et bredt eller populært valgt gruppe av representanter. Mange av statene hadde ikke forfatninger, og de som hadde det, som [[Storhertugdømmet Baden|Hertugdømmet Baden]], baserte stemmerett på strenge eiendomskrav som effektivt begrenset stemmerett til en liten del av den mannlige befolkning.<ref>Lloyd Lee, ''Politics of Harmony: Civil Service, Liberalism, and Social Reform in Baden, 1800–1850'', Cranbury, New Jersey, 1980.</ref> Videre speilet ikke denne upraktiske løsningen Preussens nye status i denne generelle helhet. Selv om den prøyssiske armé hadde blitt dramatisk beseiret i slaget ved Jena-Auerstedt i 1806, gjorde den et spektakulær comeback ved Waterloo. Som konsekvens av dette forventet prøyssiske lede å spille en sentral rolle i tysk politikk.<ref>Adam Zamoyski, ''Rites of Peace: The Fall of Napoleon and the Congress of Vienna'', New York, 2007, s. 98–115, 239–40.</ref>

[[File:Map-GermanConfederation.svg|right|400px|thumb|upright=1.67|alt=map of Europe, showing territory of predominantly German-speaking population, and Austria's multi-national, multi-linguistic territory|Det tyske forbunds grenser. Preussen i blå, Østerrike-Ungarn i gul, og resten i grå.]]

Fremveksten av tysk nasjonalisme, som var stimulert av det tyske folks erfaringer og opplevelser under Napoleon og var opprinnelig alliert med liberalisme, skiftet politiske, sosiale og kulturelle forhold innad i de tyske stater.<ref>L.B. Namier, (1952) ''Avenues of History.'' London, ONT, 1952, s. 34.</ref> I denne kontekst kan man spore dens røtter i tyskeres opplevelser i den napoleonske periode.<ref>Nipperdey, s. 1–3.</ref> ''[[Burschenschaft]]''-studentorganisasjoner og folkedemonstrasjoner, som de holdt ved Wartburg slott i oktober 1817, bidro til en voksende enhetsfølelse blant tysktalende i Sentral-Europa. Videre avlet indirekte og direkte løfter gjort under [[frigjørelseskrigen]] en forventning av folkesuverenitet og utstrakt deltakelse i den politiske prosess, løfter som stort sett gikk uoppfylt hen etter fred ble oppnådd. Agitasjon av studentorganisasjoner gjorde at konservative ledere, som [[Klemens von Metternich]], å frykte de nasjonalistiske følelser; likvideringen av den tyske dramatikeren [[August von Kotzebue]] i mars 1819 av en radikal student som ønsket forening ble etterfulgt av en proklamasjon av [[Karlsbadbeslutningene]] den 20. september, noe som hindret intellektuelt lederskap av nasjonalistbevegelsen.<ref>Sheehan, s. 407–408, 444.</ref>

Metternich maktet å utnytte det konservative raseri etter likvideringen til å konsolidere lover som videre begrenset pressefriheten, og hemmet de voksende liberale og nasjonalistiske bevegelser. Som konsekvens drev disse dekretene ''Burschenschaften'' under bakken, begrenset publiseringen av nasjonalistmateriale, utvidet sensur av pressen og privat korrespondanse, og begrenset akademisk tale ved å hindre universitetsprofessorer fra å oppfordre til nasjonalistdiskusjon. Dekretene var temaet til [[Johann Joseph von Görres]]' pamflett ''Teutschland ''[arkaisk versjon av'' Deutschland'']'' und die Revolution''  («Tyskland og revolusjonen») (1820), hvor han konkluderte at det var både umulig og uønsket å undertrykke den frie uttalelsen av folkeopinion gjennom reaksjonære tiltak.<ref>Sheehan, s. 442–445.</ref>