Redigerer Tysklands opprustning i 1930-årene (avsnitt)

=== Endring av rustningspolitikken i Det tredje riket ===
Med [[Adolf Hitler]]s maktovertagelse skjedde det en radikal endring av militærpolitikken. Groeners retningslinje, som gikk ut på at det utelukkende var de politiske synspunktene vedrørende oppgavene for et flersidig sikkerhetssystem innenfor rammene av Reichswehr som skulle tilgodeses, ble raskt forlatt til fordel for den tanken som hadde eksistert siden Reichswehrs opprettelse; at militæret skulle ha en fremtredende rolle i samfunnet. Et tegn på militærets nye stilling var det at den nye Reichwehrministeren, general [[Werner von Blomberg]], ble tatt i ed den [[30. januar]] før resten av regjeringen. Særlig sigende var Hitlers tiltredelsestale overfor representantene for Reichswehr [[3. februar]] [[1933]], hvor han straks meddelte at hans politikk alene handlet om å gjenvinne den politiske makten og at forutsetningen fra nå av var en oppbygging av Wehrmacht.<ref>[http://www.ns-archiv.de/krieg/1933/03-02-1933.php Avskrift i NS-Archiv.de] av Liebmann-opptegnelsene.</ref> Opprustningen av Reichwehr, som Hitler betegnet som statens viktigste innretning, fikk høyeste prioritet.

==== Status over opprustningen etter maktovertagelsen ====
[[Fil:Heinkel He 51A-1 JG132 kl96.jpg|thumb|De tre reklameskvadronene fra det kamuflerte Luftwaffe bestod av en håndfull biplaner som denne He 51.]]
Et memorandum til Blomberg fra mars 1933 i anledning av Westerplatte-affæren betegnet den daværende militære situasjonen som «håpløs». Hæren manglet mannskapsreserver, utstyr og frem for alt ammunisjon.<ref>Memorandumet ble utformet av sjefen for hærens ledelse ([[Kurt von Hammerstein-Equord]]) og av sjefen for troppekontoret ([[Wilhelm Adam]]). MGFA: bind 1, s.&nbsp;400.</ref> 
Riktignok kunne det påregnes at det avsluttede forarbeidet til den andre opprustningsplanen snart ville gi synlige resultater, men i mars 1933 var ingen av de mange tiltakene i planen blitt gjennomført. [[Reichsmarine]] rådet ikke engang over de skipene som det var berettiget til ifølge Versaillestraktaten. Innenfor de lette skipsklassene var grensen nesten nådd, men av de tillatte seks [[lommeslagskip]]ene (eufemistisk kalt ''Panzerschiffe''; panserskip) var kun tre i ordre og ingen var ennå ferdiggjort. Det ennå ikke eksisterende Luftwaffe bestod av tre "reklameskvadroner", som kun var utrustet med et mindre antall sivile flymaskiner. På daværende tidspunkt hadde Reichwehr kun i ubetydelig grad overskredet personellrammene i Versaillestraktaten.<ref>Alle tall fra MGFA: DRZW, bind 1, s.&nbsp;401f.</ref>

==== Utenrikspolitiske faktorer ====
På grunn av den uavklarte utenrikspolitiske situasjonen avholdt rikskansleren seg fra offisielle bekjentgjørelser av konkrete opprustningstiltak, siden man ikke ville risikere militær intervensjon fra [[Frankrike]] eller [[Polen]] og gjerne ville se resultatet av nedrustningskonferansen i [[Genève]]. Hitler var (i motsetning til Blomberg og [[Konstantin von Neurath|Neurath]]) ikke fullstendig avvisende overfor et positivt resultat av konferansen for derved å unngå utenrikspolitisk isolasjon, men det ble ikke til en grunnleggende overenskomst, ettersom de fremlagte kompromissforslagene ikke inneholdt forbedringer i den tyske delegasjonens øyne.<ref>Hitler var frem til det siste tilhenger av en avtale (som han senere allikevel ville endre), da han var klar over sin egen militære svakhet og mente at ''det vil være feil å kreve mer enn vi teknisk og økonomisk rent faktisk kan anskaffe.'' se MGFA: DRZW, bind 1, s.&nbsp;398</ref> Den [[14. oktober]] [[1933]] erklærte uttreden av [[Folkeforbundet]] og nedrustningskonferansen det endelige bruddet med Groeners kollektive sikkerhetssystem og markerte skiftet til Blombergs foretrukne politikk om å bero på militær styrke alene.