Redigerer Trefningen ved Lindesnes (avsnitt)

==Krigsretten==
Om høsten besluttet kongen å stille Wessel for [[krigsrett]], etter at saken hadde blitt forberedt av flere høytstående offiserer innen orlogsflåten. Krigsretten fant sted ombord på ''Løvendals Galley'' den 28. november 1714. Der deltok flere betydelige, høytstående herrer i orlogsflåten, slike som [[Ulrik C. Gyldenløve]], admiralene Raben og Barfoed og viseadmiralene [[Just Juel]], Judichær og Trojel. De fikk innsikt i saken ved at anklager Friise forhørte Wessel, som forsvarte seg utmerket. Da Friise spurte hvorfor han ikke ville vente på vindstille så han kunne entre, svarte Wessel at hans skip var i dårlig forfatning om det skulle komme storm, og at sårede ville ha omkommet om de ikke fikk pleie. Dette svaret var blant annet med på å forsterke det inntrykket admiralene og viseadmiralene hadde av at det var en ganske utmerket sjøoffiser de hadde foran seg.

I desember 1714 ble Wessel frikjent, og kort etterpå forfremmet til [[Orlogskaptein|kaptein]]. Rettssaken var et gjennombrudd for Wessel, som ikke bare fikk sitt navn kjent i de høyere ledd, men han fikk også staket ut den videre veien i sin karriere etter at flåtens høyeste sjefer kom i kontakt med ham. Ikke alle var enig om kun å fordrive fiender, man hadde også andre hensyn å ta. Gyldenløve og Judichær skulle pleie tett kontakt med den lovende, men også ambisiøse sjøoffiseren. Men rettssaken var også en indikasjon på tilstandene innenfor sjøoffiserkorpset. For å vinne kongens gunst og oppnå personlige fordeler var misunnelse, intern konkurranse og inngrep fra utenforstående med på å overstyre profesjonelle vurderinger, og disse forholdene gjorde offiserkorpsets arbeid vanskeligere. De høyeste offiserene var på Wessels side, i kontrast til dem av de lavere grader.

Før krigsretten ble satt, skal Wessel enda en gang ha demonstrert sin dumdristighet ved å ha seilt foran baugen til kaptein Sjöblads flaggskip i en svensk eskadre av flere orlogsskip. Dette gjorde han i [[Nordsjøen]] under falsk flagg, som dessuten var engelsk. Deretter stakk han av, men ikke før Sjöblad nesten gikk fra konseptene da Wessel ropte: «Jeg kiender Eder vel, I Lurendreiere!».