Redigerer Tredveårskrigen (avsnitt)

=== Den danske fasen (1625&ndash;1629) ===
Protestantene så nå ut til å tape. Den som skulle føre an for protestantismen, var kongen av Danmark, [[Christian IV]]. I tillegg til å være konge over [[Danmark-Norge]], var han også hertug av [[Holstein]], en liten [[provins]] i det tysk-romerske riket. Om Christian gikk inn i krigen kun av religiøse grunner er vel heller tvilsomt, for det var også mye politikk med i bildet. Ved å invadere Tyskland kunne han skaffe seg flere provinser og bispeseter og skape et kongedømme til sin yngste sønn. En annen teori er at kongen var redd for at Sverige skulle stå i spissen i alliansen mot den tysk-romerske keiser. 
<div style="float:right;margin-right:5px;margin-left:10px;">
[[Fil:Kurfürst Friedrich V. von der Pfalz als König von Böhmen.jpg|thumb| [[Fredrik V av Bøhmen|Fredrik V]], malt av Gerrit von Honthorst i [[1634]]. Frederik blir kalt «vinterkongen», fordi hans regjeringstid bare varte i tre måneder i [[1620]].]]
</div>
Med litt hjelp fra Nederlandene og [[England]] invaderte danskene Tyskland med en hær på 20.000 mann. For å hindre at Christian skulle invadere Tyskland, ansatte Ferdinand II den bøhmiske adelsmannen, [[Albrecht von Wallenstein]]. Wallenstein takket ja til å lede keiserens styrker da han fikk løfte om at han skulle få plyndre de områdene han okkuperte. Christian, som ikke visste om Wallenstein, ble nødt til å trekke seg tilbake før hærføreren Wallenstein og den katolske feltmarskalken Johann Tserclaes, greven av Tillys armeer ville utrydde hele den danske armé. Nederlaget ble ytterligere forsterket da danskenes allierte, England, som var internt splittet, trakk seg ut. Frankrike var i borgerkrig, og Sverige var i krig mot Polen. Tilly slo danskene i slaget ved Lutter i [[1626]]. 
Wallensteins hær marsjerte mot nord, og okkuperte Mecklenburg, [[Pommern]] og til slutt [[Jylland]]. Han klarte ikke å innta hovedstaden, [[København]], for han kunne ikke innta [[Sjælland]] uten en flåte, og verken Hanseatene eller Polen ville godta at en keiserlig flåte ble bygd i [[Østersjøen]]. Han beleiret derimot Stralsund, i et forsøk på å få kontroll over en havneby som var stor nok for en slagkraftig flåte, men kostnadene ble for høye til at en krig mot Danmark i hele tatt kunne bli lønnsom.

Det spredte seg nå frykt blant protestantene i Tyskland. Det så ut til at protestantismen, som til nå hadde hatt god oppslutning og et godt grep rundt de sentrale makthaverne i det tysk-romerske riket, var på vei mot undergangen. Til og med de nordlige lutherske statene var på randen til å bli katolske igjen. Frykten spredde seg ikke bare innad i riket, men også til nabolandene. Sverige og Frankrike gikk nå til aksjon.

Dette førte til Traktaten i Lübeck (1629), der Christian IV avga sin støtte til protestantene til fordel for å få kontroll over Danmark. I de påfølgende årene ble enda flere områder underlagt katolisismen.

Krigen var nå i praksis avgjort, men de katolske lederne overtalte Ferdinand II til å gjenerobre de lutherske (protestantiske) områdene, som etter Augsburgavtalen var katolske.