Redigerer Totalitarisme (avsnitt)

== Eksempler på bruk av begrepet ==
En av de første som brukte uttrykket totalitarisme var den østerrikske forfatteren [[Franz Borkenau]] i boken ''The Communist International'' fra 1938, hvor han skrev at det forente mer enn det skilt det sovjetiske og tyske diktaturene.<ref>Nemoianu, Virgil, Review of ''End and Beginnings'' pages 1235-1238 from MLN, Volume 97, Issue # 5, December 1982, p.1235.</ref> [[Isabel Paterson]] brukte begrepet i boken ''The God of the Machine'' (1943) for å betegne [[Sovjetunionen]] og [[Tysklands historie (1933–1945)|det nasjonalsosialistiske Tyskland]].

Under en forelesningsserie i 1945, med tittelen ''The Soviet Impact on the Western World'' (utgitt som bok 1946), hevdet den pro-sovjetiske britiske historikeren [[E. H. Carr]] at «trenden bort fra [[individualisme]] og i retning totalitarisme skjer alle steder» og at [[marxismen-leninismen]] er den mest vellykkede formen for totalitarisme, som demonstrert av den industrielle veksten i Sovjetunionen og Den røde armés rolle i seieren over Tyskland. Bare den «blinde og uhelbredelige» kunne ignorere trenden i retning totalitarisme, hevdet Carr.<ref>Laqueur, Walter, ''The Fate of the Revolution'', New York: Scribner, 1987, p.131.</ref>

[[Karl Popper]] formulerte i ''[[The Open Society and Its Enemies]]'' (1945) og ''[[The Poverty of Historicism]]'' (1961) en innflytelsesrik kritikk av totalitarismen; i begge bøkene sammenlignet han det liberale [[demokrati]]ets «åpne samfunn» med totalitarismen, og argumenterte for at totalitarismen bygger på en forestilling om at historien beveger seg mot en uforanderlig fremtid i overensstemmelse med forutsigbare lover.

I ''[[The Origins of Totalitarianism]]'' argumenterte [[Hannah Arendt]] for at nasjonalsosialistiske og kommunistiske regimer var nye former for styresett, og ikke bare oppdaterte versjoner av gamle [[tyrann]]ier. Ifølge Arendt er ideologien kilden til de totalitære regimenes brede appell, fordi den gir et enkelt, «trøstende» svar på mysteriene i fortiden, nåtiden og fremtiden. For nasjonalsosialismen er all historie historien om kamp mellom ulike «raser», for marxismen er all historie historien om kamp mellom ulike «klasser». Straks et slikt premiss er akseptert, vil alle statens handlinger kunne rettferdiggjøres gjennom å appellere til naturen eller [[Historisisme|historiens lov]].<ref>Dana Richard Villa (2000), ''The Cambridge Companion to Hannah Arendt''. Cambridge University Press, p.2-3. ISBN 0521645719</ref>

Forskere som Lawrence Aronsen, [[Richard Pipes]], [[Leopold Labedz]], [[Franz Borkenau]], [[Walter Laqueur]], [[Karl Popper]], Eckhard Jesse, [[Leonard Schapiro]], [[Adam Ulam]], [[Raymond Aron]], [[Claude Lefort]], [[Richard Löwenthal]], [[Hannah Arendt]], [[Robert Conquest]], [[Karl Dietrich Bracher]], [[Carl Joachim Friedrich]] og [[Juan Linz]] beskriver totalitarismen på litt forskjellige måter. De mener imidlertid alle at totalitarismen forsøker å mobilisere hele befolkninger til støtte for en offisiell statlig ideologi, og er intolerant overfor aktiviteter som ikke styres i retning av statens mål, f.eks. gjennom undertrykkelse eller statlig kontroll over [[næringsliv]], [[fagforening]]er, [[religion]] eller politiske partier.