Redigerer Tory (historisk britisk parti) (avsnitt)

== 1678–1688 ==
[[Fil:Pretend3.jpeg|thumb| [[James Francis Edward Stuart|James Stuart]] var pretendereren under [[Jakobittopprørene]] i 1715–1716. Han fikk en del støtte fra toryene, noe som ble benyttet av whigene for diskreditere dem.]]
Som politisk betegnelse gikk toryene inn i politisk politisk under krisen med loven om utelukkelse i 1678-1681. Whigene, opprinnelige ment som en fornærmelse — «whiggamore», krøtterkjører,<ref>Det var opprinnelig ment som en skotsk fornærmelse for ''covenanter'', en skotsk bevegelse av presbyteriaenre, en politisk fraksjon i Skottland som motsatte seg ''engagers'', en politisk fraksjon som støttet Karl I av England under den andre engelske borgerkrig, og som støttet «Whiggamore Raid», en marsj av whiggamorere mot Edinburgh i september 1648. Se Gardiner, Samuel R. (1889): [http://books.google.co.uk/books?id=XJ0fha0QdUUC&pg=PA228 ''History of the great civil war 1642–1649''], s. 228.</ref> støttet kravet at prins Jakob skulle ekskluderes fra arvefølgen til tronen. Toryene, også opprinnelig ment som en fornærmelse, fra det irske ordet ''tóraidhe'', og henviste til katolske overfallsmenn i Irland, var de som var imot loven om utelukkelse.<ref>Også kalt for «abhorrers», et navn som ble gitt i 1679 til de som uttrykte deres ''abhorrence'' (avsky) for de handlinger til de som hadde signert en ansøkning for å kreve at kong Karl II samlet parlamentet.</ref> 

I en mer generell mening representerte toryene de mer konservative rojalistene som støttet Karl II og som mente at et sterkt monarki ville fungere som en motbalanse til parlamentets makt, og som så på whigene som motstandere av hoffet og som en kvasirepublikansk tendens, omtrent som det lange parlamentet, som ville fjerne monarkiets dets forrett og etterlate kronen som en marionettfigur helt og holdent avhengig av parlamentet. At loven om utelukkelse var det sentrale spørsmålet hvor begge partier var uenige, var ingen motstand mot prinsen som sådan, men hans konvertering til katolisismen var nøkkelfaktoren som gjorde loven mulig. Loven var i praksis at parlamentet ga seg selv rett til å velge konge i motsetning til de etablerte lovene om arvefølge. At parlamentet, men kongens samtykke, hadde en slik makt var ikke en sak. Det var klokskapen i en politikk å skape en konge hvis eneste tittel til tronen var parlamentets vilje, og som i all vesentlighet var utpekt av parlamentet.

På det opprinnelige spørsmålet var toryene i det korte løp suksessfulle: parlamentene som fremmet lovforslaget om utelukkelse ble oppløst. Karl II var i stand til å håndtere administrasjonen eneveldig, og ved hans død etterfulgte hans bror ham uten vanskeligheter som [[Jakob II av England]]. [[Monmouthopprøret]] til [[James Scott, 1. hertug av Monmouth]], som var kandidaten til de radikale whigene til overta tronen etter Karl II ble med lett slått ned og Monmouth selv henrettet. I det lang løp, derimot, måtte toryene inngå tunge kompromisser.

Foruten å gi støtte til et sterkt monarki, sto toryene også for [[den engelske kirke]], som etablert ved parlamentslover etter restaureringen av Karl II — både som en organisasjon styrt av biskopene, bruken av ''[[Book of Common Prayer]]'', og som tilhengere av en særskilt lære, og dessuten som eksklusiv organisasjon etablert ved loven fra hvor katolikker og ikkekonformister (de som ikke fulgte en kristen lære eller den angeliske kirke) ble ekskludert.

Jakob II måtte imidlertid under sitt styre kjempe for en bredere religiøse toleranse hvor de som delte hans religion, katolikkene, kunne blomstre — en posisjon som var ''abhorred'', «avskyelig», for konservative anglikanere. Jakobs forsøk på å benytte den regjeringskontrollerte kirken til å fremme politikk som underminerte kirken egen unike status i staten, førte til at en del toryer støttet den ærerike revolusjon i 1688. Resultatet var en konge etablert utelukkende av parlamentet, og underlagt lovlig kontroll etablert av parlamentet. Nettopp de samme prinsippene som toryene hadde var avskyelige. Toryene eneste trøst var monarkene som ble valgt var nær hovedlinjen av etterfølgelse — [[Nederland|nederlandske]] [[Vilhelm III av England|Vilhelm III av Oranien]] var Jakob IIs nevø, og Vilhelms hustru [[Maria II av England]] var Jakobs eldste datter. [[Toleransloven av 1689]] ga også rettigheter til [[Protestantisme|protestantiske]] dissenter som hittil hadde vært ukjente, mens fjerningen av et stort antall biskoper som nektet å sverge lydighet til de nye monarkene tillot regjeringen å stable bispestyret med biskoper som var enig i whigenes politikk. I begge disse sakene feilet toryene, men både monarkiet og statskirken ble bevart.