Redigerer Tore Hund (avsnitt)

===«Reis heim igjen, håløyg!»===
Snorre Sturlasson utpensler den kommende konflikten mellom Tore Hund og Olav Haraldsson gjennom en serie opptrappende konflikter<ref>Snorre, Bind 1: side 310, 322, 325, 331, 335-336, Bind 2: 10-15, 26-29, 54, 55, 58, 62, 80, 84, 100-103, 105-108, 112, 131.</ref>

Tore Hunds bror Sigurd på Trondenes holdt tre [[blot]] hvert år, og selv da han tok [[kristendom]]men fortsatte han å holde gjestebud med mye folk ved samme tidspunkt som før. Da Sigurd døde av sykdom, tok den 18-årige sønnen [[Asbjørn Selsbane|Asbjørn]] opp arven og holder gjestebud som tidligere, inntil kornhøsten slo feil i Hålogaland. Neste år var det like ille, og moren Sigrid ville han skal spare korn og avholde seg fra gjestebud, men det ville ikke sønnen. Han fikk lånt korn, men neste år, [[1022]], var det fortsatt ille, og da kommer det bud fra kong Olav Haraldsson at ingen fikk lov å selge korn til Hålogaland.

Likevel seilte Asbjørn sørover for å kjøpe korn. Han kom til [[Karmsundet|Karmsund]] ved [[Avaldsnes]] hvor [[Tore Sel]] var kongens årmann. Tore Sel møtte Asbjørn og hørte ærendet hans, ville ikke selge ham korn og i stedet advarte eller truer ham: «Reis heim igjen, håløyg! Det blir det beste for deg!»

Asbjørn dro likevel videre sørover inntil han møter onkelen Erling Skjalgsson og la fram ærendet sitt for ham. Erling sa at det ikke ville bli enkelt da kongen hadde nektet alt kornsalg. Asbjørn sa videre at han forsto det slik at Erling ikke var mer fri fra kongen enn at han ikke kunne gjøre hva han vil med kornet sitt. Erling lo og sa: «Dere håløyger kjenner nok mindre til kongens makt enn vi ryger, og du bruker vel lett store ord hjemme». Erling omgikk formelt kongens forbud ved å la trellene selge korn til Asbjørn, ettersom disse ikke sto under lov som andre.

På veg nordover måtte Asbjørn igjen passere Avaldsnes og blir møtt av Tore Sel som kom med mange folk og tok kornet fra håløygen. Til sist tok han det staselige seilet og gir ham et dårlig et i bytte ettersom «det var godt nok når de seiler med tom båt».

Det var en dypt deprimert Asbjørn som seiler tomhendt hjem. Ikke kunne han holde julegilde, og da ville han heller ikke gå i gjestebud til onkelen Tore Hund. Tore Hund synes dårlig om det og lot det høre at gutten fryktet «en Sel-Tore på hver holme». Den ydmykelsen kunne ikke Asbjørn leve med, og da våren kom, seiler han igjen sørover.