Redigerer Tilbakekoblingsmekanisme (klima) (avsnitt)

== Positive tilbakekoblingsmekanismer ==
Vanndamp i atmosfæren er den viktigste positive tilbakekoblingen.<ref name=Houghton109>[[#Houghton|Houghton: ''Global warming – The Complete Briefing'' side 109–110.]]</ref> Det finnes en lang rekke andre positive tilbakekoblinger i jordsystemet, og mange får større effekt ved økende temperatur. Noen eksempler på positive tilbakekoblingsmekanismer er økt vanndampinnhold i atmosfæren, redusert oppløsning av CO<sub>2</sub> i havet, og økt CH<sub>4</sub>-utslipp fra våtmarker. En annen mekanisme er reduserte snø- og iskapper som gir redusert [[albedo]] (refleksjon av sollys) og økt oppvarming, og dermed enda mer redusert snø og is.<ref name=Barry358/>

=== Vanndampens tilbakekobling ===
[[Fil:Cycle 342.jpg|mini|Vann i fast, flytende og gassform påvirker jordens klima. Den sterkeste effekten kommer fra vanndamp i atmosfæren som absorberer langbølget varmestråling fra bakken, som [[Atmosfærisk tilbakestråling|stråler tilbake]] når vannmolekylene emitterer den mottatte energien.]]

Vanndamp er den primære drivhusgassen i atmosfæren; avhengig av regnemetode er dens bidrag til drivhuseffekten anslått til å være to til tre ganger sterkere enn CO<sub>2</sub>. Vanndamp kan være menneskeskapt, for eksempel fra fordamping av kunstig vannet jordbruksland eller fra kjøletårn for kraftverk. Allikevel er bidraget fra naturlig fordampning fra hav og landjorden betydelig større enn alle menneskeskapte bidrag til sammen.<ref name=Stocker666>[[#Stocker|Stocker et al: ''Fifth Assessment Report'' side 666.]]</ref><ref name=Houghton109/>

Temperaturen avgjør mengden av vann i atmosfæren. En tenkt søyle fra jordoverflaten til stratosfæren cirka 10&nbsp;km opp, med et tverrsnitt på 1 m<sup>2</sup> vil i polare strøk inneholde bare noen meget få kg med vann. Derimot vil en tilsvarende søyle i tropene inneholde opptil 70&nbsp;kg vann. For hver grad økning av atmosfærens temperatur kan den inneholde 7 % mer vanndamp. Noe som skiller vanndamp fra andre gasser i atmosfæren er at den kan kondensere og bli til [[nedbør]]. Vann har en oppholdstid i atmosfæren på rundt ti dager.<ref name=Stocker666/>

Hvis atmosfæren varmes opp, vil [[Damptrykk|dampens metningstrykk]] øke, og mengden av vanndamp i atmosfæren blir større. Siden vanndamp er en drivhusgass, vil en økning i vanndampinnholdet føre til at atmosfæren varmes ytterligere opp, oppvarmingen fører til at atmosfæren kan holde på enda mer vanndamp, altså en positiv tilbakekobling. Dette vil fortsette videre til andre prosesser stopper økningen. Resultatet er en mye større drivhuseffekt enn den CO<sub>2</sub> alene skaper. Selv om denne tilbakekoblingsprosessen fører til en økning i absolutt fuktighet i luften, vil den [[Relativ fuktighet|relative fuktigheten]] holde seg nesten konstant, eller reduseres litt fordi luften blir varmere.<ref name="SodenHeld2005">{{Cite journal|doi=10.1175/JCLI3799.1| url = https://journals.ametsoc.org/doi/full/10.1175/JCLI3799.1 | title=An Assessment of Climate Feedbacks in Coupled Ocean–Atmosphere Models|year=2006|last1=Soden|first1=B. J.|last2=Held|first2=I. M.|journal=Journal of Climate | volume=19 | issue=14 | pages=3354 |bibcode=2006JCli...19.3354S}}</ref><ref name=Hartmann232>[[#Hartmann1994|Hartmann: ''Global Physical Climatology'' side 232–234.]]</ref> Tilbakekobling på grunn av vanndamp er sterkt positiv, og de fleste bevisene gir støtte for at denne er i størrelsesorden 1,5 til 2,0 W/(m<sup>2</sup> K), noe som er tilstrekkelig til å gi omtrent en doblet oppvarming enn det som ellers ville oppstått.<ref name=Humi>{{Kilde artikkel | forfattere = Dessler, Andrew E. og Sherwood, Steven C. | tittel = A Matter of Humidity | publikasjon = Science | år = 20. februar 2009 | bind = 323 | hefte = 5917 | sider = 1020-1021 | doi = 10.1126/science.1171264  | url = https://science.sciencemag.org/content/323/5917/1020.full }}</ref> Vanndamp representerer en tilbakekoblingsmekanisme som primært har betydning for styrken.<ref name=Hartmann8>[[#Hartmann|Hartmann et al: ''Climate Change Feedbacks'' side 8.]]</ref> Tidsskalaen den virker på er dager.<ref name=Stocker128>[[#Stocker|Stocker et al: ''Fifth Assessment Report'' side 128.]]</ref>

Et spesielt forhold som gjelder for vanndamp er at selv om den har den største drivhuseffekten av alle gasser, så er tilstedeværelsen av andre drivhusgasser helt nødvendig for eksistensen av vanndamp i atmosfæren. Om andre gasser i atmosfæren ble fjernet ville atmosfærens temperatur reduseres betraktelig, og vanndampen likeså. Dette ville gitt en akselererende reduksjon av drivhuseffekten, slik at jorden raskt ville blitt nedfrosset. Dette illustrerer at selv om CO<sub>2</sub> er den viktigste parameteren for menneskelig påvirkning av jordens klima, er vanndamp en kraftig og meget rask tilbakekoblingsmekanisme som forsterker det opprinnelige pådrivet med en faktor mellom to og tre.<ref>[[#Stocker|Stocker et al: ''Fifth Assessment Report'' side 667.]]</ref>

Sammenhengen mellom trykk og temperatur ved [[Fase (termodynamikk)|faseovergang]] for to stoffer er beskrevet av [[Clausius-Clapeyron-ligningen]]. Likningen beskriver en eksponentiell økning av metningstrykket for vanndamp ved økende temperatur. Det betyr at tilbakekoblingen for vanndamp i atmosfæren blir kraftigere med økt temperatur.<ref>[[#Wallace|Wallace og Hobbs: ''Atmospheric Science'' side 447.]]</ref>

=== Endring av kryosfæren ===
[[Fil:Sea_Ice_MeltPonds.png|miniatyr|Flyfoto som viser et område med [[sjøis]]. De lysblå områdene er smeltedammer og de mørkeste områdene er åpent vann. Åpent vann har mye lavere albedo enn den hvite isen. Den smeltende isen bidrar til ''is-albedo-tilbakekoblinger''.]]

[[Kryosfæren]] utgjøres av de områder på jorden der vann finnes som fast stoff. Når is og snø smelter, vil land eller åpent vann ta dens plass. Både land og åpent hav er mindre reflekterende enn is, og dermed absorberes mer solstråling. Dette fører til økt global oppvarming om det dreier seg om store områder, som igjen fører til mer smelting, ytterligere absorpsjon av sollys og syklusen fortsetter. I tider med global temperaturreduksjon, vil økt isdekke øke refleksjon av solstråling som resulterer i forsterket kjøling i en kontinuerlig syklus den andre veien.<ref>{{Kilde bok| forfattere = Hansen, James | tittel = In State of the Wild 2008-2009: A Global Portrait of Wildlife, Wildlands, and Oceans. | artikkel = Tipping point: Perspective of a climatologist  | publikasjon =  Wildlife Conservation Society/Island Press | år =  2008 | sider = 6-15 | url = https://pubs.giss.nasa.gov/docs/2008/2008_Hansen_ha04310w.pdf }}</ref><ref name=Houghton114>[[#Houghton|Houghton: ''Global warming – The Complete Briefing'' side 114.]]</ref> I et tenkt tilfelle der utbredelsen av isdekket nærmer seg ekvator vil den negative tilbakekoblingen på grunn av [[albedo]] gå mot uendelig. I den virkelige verden betyr det at jorden ville bli fullstendig dekket av is.<ref>[[#Wallace|Wallace og Hobbs: ''Atmospheric Science'' side 448.]]</ref>

Endringene av albedo er også den viktigste grunnen til at [[FNs klimapanel|IPCC]] predikerer at de polare temperaturene (over land) på den nordlige halvkule vil stige mer enn dobbelt så mye som i resten av verden, en prosess kjent som ''polar forsterkning''.<ref>[[#Stocker|Stocker et al: ''Fifth Assessment Report'' side 1062.]]</ref>

Størrelsen av is-albedo er usikker på grunn av sesongvariasjoner, kobling mot oppførselen til skyer, overflatehydrologi og utbredelse av vegetasjon på høyere [[breddegrad]]er.<ref name=Wallace449>[[#Wallace|Wallace og Hobbs: ''Atmospheric Science'' side 449.]]</ref> Sot i form av sorte partikler fra forbrenning som svever i atmosfæren, og som i siste omgang legger seg på is, forsterker tiningen ved at solstrålingen absorberes og gir oppvarming. Dette kan gi en ytterligere forsterkning av tilbakekoblingen som is-albedo gir.<ref>[[#Stocker|Stocker et al: ''Fifth Assessment Report'' side 55.]]</ref>

Analyser av reduksjonen av sjøis og snødekning fra 1979 til 2008 antyder at tilbakekoblingsmekanismen for dette er mellom 0,3 og 1,1 W/(m<sup>2</sup> K).<ref>[[#Stocker|Stocker et al: ''Fifth assessment report'' side 819.]]</ref> Iskappene og snø representerer en tilbakekoblingsmekanisme som primært har betydning for styrken av tilbakekobling.<ref name=Hartmann8/> Tidsskalaen den virker på er år til århundrer.<ref name=Stocker128/>

=== Karbonsyklusens positive tilbakekoblinger ===
I forbindelse med global oppvarming betraktes CO<sub>2</sub> som den viktigste faktoren for økt [[klimapådriv]] (samlebetegnelse for alle pådriv som endrer klimaet), men gassen har også innvirkninger som gjør den til en tilbakekoblingsmekanisme.<ref name=Wallace449/> Tilbakekoblingsmekanisme relatert til biokjemiske prosesser og karbon representerer tilbakekoblingsmekanismer som primært har betydning for styrken. Tilbakekobling relatert til vegetasjon påvirker klimamønstre.<ref name=Hartmann8/> Tidsskalaen de virker på er hele spennet fra dager til århundrer.<ref name=Stocker128/>

==== Arktiske karbonutslipp ====
[[Fil:Tundra in Siberia.jpg|mini|Tundra i Sibir i nærheten av [[Dudinka]]. {{byline|Andreas Hugentobler}}]]

I områder med [[permafrost]] er den frosne delen av jordsmonnet dekket av et lag med jord som tiner om sommeren, og hvor plantevekst og andre livsformer finner sted. Om temperaturen vår og sommer øker, vil tiningen gå dypere og biologiske prosesser som forråtnelse kan finne sted. Dette frigjør karbon, men på den annen side vil varmere somre føre til økt plantevekst, noe som igjen kan gi større opptak av (CO<sub>2</sub>) på grunn av plantenes [[fotosyntese]].<ref  name=Stocker530/><ref name="Losses of soil carbon">{{Kilde www | forfatter= Kevin Dennehy | url=https://news.yale.edu/2016/11/30/losses-soil-carbon-under-global-warming-might-equal-us-emissions | tittel= Losses of soil carbon under global warming might equal U.S. emissions | besøksdato= 16. september 2019 | utgiver= Yale News | arkiv_url= | dato = 30. november  2016 }}</ref><ref>{{Kilde www | forfatter= Jex, Catherine | url= https://forskning.no/arktis-klima/jorda-i-arktis-kan-vaere-en-tikkende-klimabombe/380500 | tittel= Jorda i Arktis kan være en tikkende klimabombe | besøksdato= 16. september 2019 | utgiver=forskning.no | arkiv_url= | dato = 2. desember 2016 }}</ref> [[Sibir|Vest-Sibir]] har verdens største torvmyrer, her er det rundt en million kvadratkilometer med permafrost som ble dannet for 11&nbsp;000 år siden, ved slutten av siste istid.<ref>{{Kilde www | forfatter= Pearce, Fred | url= https://www.newscientist.com/article/mg18725124-500-climate-warning-as-siberia-melts/ | tittel= Climate warning as Siberia melts | besøksdato= 16. september 2019 | utgiver= newscientist | arkiv_url= | dato = 10. august 2005 }}</ref>

[[Fil:Innoko NWR collapse scar bogs.jpg|mini|Døende skog i Innoko National Wildlife Refuge, Alaska, USA, i september 2012. Når permafrost tiner, synker jordoverflaten og blir oversvømt, og  granskogen som vokser på permafrosten kan ikke lenger overleve. {{byline|Miriam Jones, U.S. Geological Survey }}]]

Klimapanelet skriver i sin femte hovedrapport at det opp til nå ikke er noen klare beviser for at tining av permafrost bidrar i noen stor grad til dagens utslipp av CH<sub>4</sub>. Det er anslått at CH<sub>4</sub> fra sesongmessig tining av våtmarksområder bidrar til 10 % av de globale utslippene fra våtmarker.<ref  name=Stocker530>[[#Stocker|Stocker et al: ''Fifth Assessment Report'' side 530.]]</ref>

==== Metanutslipp fra hydrater ====
[[Fil:Gashydrat mit Struktur.jpg|mini|En blokk med metanklatrat funnet i sedimenter på 1200 meters dybde i havet utenfor Oregon.]]

Metanklatrat, også kalt metanhydrater, er en form for is som inneholder store mengder CH<sub>4</sub> i sin [[krystall]]struktur. Svært store forekomster av metanklatrat har blitt funnet under sedimenter på havbunnen visse steder. Et plutselig utslipp av store mengder naturgass fra lagre av metanklatrat, en såkalt løpsk global oppvarming, er fremsatt som en hypotese som årsak til både fortidige og muligens fremtidige klimaendringer. Frigivelse av disse CH<sub>4</sub>-lagrene er noe som potensielt kan gi stor økning av drivhuseffekten.<ref>{{cite journal |last1 =Archer |first1=D |year=2007|title=Methane hydrate stability and anthropogenic climate change|url=http://www.biogeosciences-discuss.net/4/993/2007/bgd-4-993-2007.html|journal=Biogeosciences Discuss | volume=4 |issue= |pages=993–1057 |doi=10.5194/bgd-4-993-2007}}</ref><ref>{{cite web|url=http://www.independent.co.uk/environment/climate-change/exclusive-the-methane-time-bomb-938932.html|title=Exclusive: The methane time bomb|last=Connor|first=Steve|date= 23. september 2008| publisher=[[The Independent]] | accessdate= 16. september 2019 }}</ref><ref>{{cite web|url=http://www.independent.co.uk/news/science/hundreds-of-methane-plumes-discovered-941456.html|title=Hundreds of methane 'plumes' discovered|last=Connor|first=Steve|date=25. september 2008|publisher=[[The Independent]]|accessdate=16. september 2019}}</ref><ref>{{cite journal|author1=N. Shakhova|author2=I. Semiletov|author3=A. Salyuk|author4=D. Kosmach|author5=N. Bel’cheva|title=Methane release on the Arctic East Siberian shelf|journal=Geophysical Research Abstracts|volume=9|pages=01071|year=2007|url=http://www.cosis.net/abstracts/EGU2007/01071/EGU2007-J-01071.pdf?PHPSESSID=e|accessdate=2017-08-25|archivedate=2019-08-07|archiveurl=https://web.archive.org/web/20190807230632/https://www.cosis.net/abstracts/EGU2007/01071/EGU2007-J-01071.pdf?PHPSESSID=e}}</ref>

Utslipp av metanklatrat fra områder med permafrost er en langsom prosess som skjer over flere tiår eller hundreår. CH<sub>4</sub>-utslipp fra dypt vann blir en klimagass først når det når atmosfæren, og før det når så langt forventes det at mye av den er tatt opp av mikroorganismer. En regner med at bare CH<sub>4</sub>-utslipp fra grunne sjøområder i [[Nordishavet]] eller nord i [[Øst-Sibir-havet]], kan stige tilnærmet direkte opp i atmosfæren.<ref>[[#Stocker|Stocker et al: ''Fifth Assessment Report'' side 531.]]</ref>

Om CH<sub>4</sub> slippes ut ved tining av permafrost, slik som det er potensial for på de frosne [[torv]]områdene i Sibir, gir dette en kraftig positiv tilbakekobling.<ref>{{Cite journal|pages=1612–1613|issue=5780|title=Climate change. Permafrost and the global carbon budget|date=Juni 2006 | url= https://science.sciencemag.org/content/312/5780/1612 | doi=10.1126/science.1128908 |pmid=16778046| issn=0036-8075| last1=Zimov |volume=312 |last3=Chapin Fs|last2=Schuur|first2=A.|journal=Science|first3=D.|first1=A.}}</ref> 

I klimapanelets femte hovedrapport er det fastslått at utslipp av CH<sub>4</sub> fra tining av permafrost og metanklatrat vil kunne bidra til global oppvarming i løpet av det 21. århundre. Dette på grunn av kraftig økning av utslippene på grunn av rask oppvarming av områder i Arktis. Derimot er utslipp fra metanklatrat estimert til å spille en liten rolle sammenlignet med virkningen fra permafrost. <ref>[[#Stocker|Stocker et al: ''Fifth Assessment Report'' side 508.]]</ref>

==== Uttørkning av regnskogen ====
[[Tropisk regnskog]] karakteriseres av store årlige nedbørsmengder. Tørke forekommer også en del av året. I de siste årene rundt 2000 har det vært flere tilfeller av ekstrem tørke i regnskogene i Amazonas, Asia og Afrika. Dette får betydning for dødelighet, vekst og funksjoner i økosystemet.

Regnskogene spiller en stor rolle for de globale karbon- og vannkretsløpene, fordi de tar opp CO<sub>2</sub> for å holde i gang sin vekst (fotosyntese). Regnskogene i Amazonas absorberer alene rundt en fjerdedel av all CO<sub>2</sub> som tas opp på landjorden.<ref name="Seven case">{{Kilde www | forfattere=Rasmussen, Carol og Ramsayer, Kate | url=https://climate.nasa.gov/news/2365/seven-case-studies-in-carbon-and-climate/| tittel= Seven case studies in carbon and climate | besøksdato= | utgiver= NASA | arkiv_url= | dato = 11. november 2015}}</ref>

Regnskog, særlig tropisk regnskog, er spesielt sårbar for global oppvarming. Det er en rekke effekter som kan oppstå, hvorav to har spesielt stor virkning for jordens klimasystem. For det første, om vegetasjonen tørker ut kan det føre til totalt kollaps av regnskogens økosystem.<ref name=Cook>{{Cite journal|first1=K. H.|first2=E. K.|title=Effects of Twenty-First-Century Climate Change on the Amazon Rain Forest|last1=Cook|journal=Journal of Climate | url = https://journals.ametsoc.org/doi/full/10.1175/2007JCLI1838.1 |volume=21 |issue=3 |pages=542–821 |year=2008 |doi=10.1175/2007JCLI1838.1 |last2=Vizy|bibcode=2008JCli...21..542C}}</ref> For eksempel har regnskogen i [[Amazonasregnskogen|Amazonas]] en tendens til å bli erstattet av [[caatinga]]. Videre vil økosystemer i regnskoger som ikke kollapser helt, miste betydelige deler av sine lagre av karbon som følge av uttørking og endringer i vegetasjon.<ref>{{Cite journal| url = https://onlinelibrary.wiley.com/doi/abs/10.1111/j.1365-2486.2010.02326.x | doi=10.1111/j.1365-2486.2010.02326.x|last1=Enquist|first1=B. J.|last2=Enquist|first2=C. A. F.|title=Long-term change within a Neotropical forest: assessing differential functional and floristic responses to disturbance and drought|journal=Global Change Biology|volume=17|issue=3|page=1408|year=2011}}</ref> Et spesielt fenomen ser ut til å være at tropiske regnskoger møter en slags «grense for vekst». I skoger på høyere breddegrader er det observert vekstøkning, mens en har sett tegn til at det motsatte skjer i regnskogene. Trærne i Amazonas vokser saktere, i tillegg til at de dør tidligere. Noe av dette tillegges sterk tørke i 2005 og  2010. En forventer at dette vil komme til å skje hyppigere i fremtiden fordi klimaendringer vil gi hyppigere tørke.<ref name="Seven case"/>

==== Skogbranner ====
[[Fil:O Fogo e o Cerrado.jpg|mini|Skogbrann i Brasil. {{Byline|Arthur de Magalhães Goulart}}]]

Mange regioner har fått, og forventes å få ytterligere redusert nedbør og økt risiko for tørke, som i sin tur vil føre til at skogbranner oppstår i større skala og mer regelmessig. Store skogbranner har de siste årene (2019) oppstått i blant annet [[Sibir]] og flere amerikanske stater. Dette frigjør mer opplagret karbon til atmosfæren enn det karbonsyklusen naturlig kan absorbere, samt at det reduserer det samlede skogarealet på jorden, noe som skaper en positiv tilbakekoblingsmekanisme. En del av denne tilbakekoblingsmekanismen er raskere vekst av nye skoger, samt migrering av skog nordover etter som nordlige breddegrader får et mer egnet klima for trær.<ref>{{Kilde www | forfatter= Gregory, Madeleine | url= https://www.vice.com/en_us/article/qv7g3m/the-arctic-is-on-fire-and-it-might-be-creating-a-vicious-climate-feedback-loop | tittel= The Arctic Is on Fire, and It Might Be Creating a Vicious Climate 'Feedback Loop' | besøksdato= 17. september 2019 | utgiver= vice | arkiv_url= | dato = 29. juli 2019}}</ref><ref>{{Kilde www | forfatter=  Phillips, Carly | url= https://blog.ucsusa.org/carly-phillips/the-vicious-climate-wildfire-cycle | tittel= The Vicious Climate-Wildfire Cycle | besøksdato=17. september 2019 | utgiver= Union of Concerned Scientists | arkiv_url= | dato = 30. april 2019}}</ref><ref>{{Kilde artikkel | forfattere = Hurteau, Matthew D., Liang, Shuang, Westerling, A. LeRoy og Wiedinmyer, Christine | tittel = Vegetation-fire feedback reduces projected area burned under climate change | publikasjon = Scientific Reports, Springer Nature | år = 2019 | bind = 9 | hefte = 1 | sider =  | doi = 10.1038/s41598-019-39284-1  | url = https://doi.org/10.1038/s41598-019-39284-1 }}</ref><ref>{{Kilde artikkel | forfattere = Liu, Zhihua, Ballantyne, Ashley P. og Cooper, L. Annie | tittel = Biophysical feedback of global forest fires on surface temperature | publikasjon = Nature Communications | år = 2019 | bind = 10 | hefte = 1 | sider =  | doi = 10.1038/s41467-018-08237-z | url = https://www.nature.com/articles/s41467-018-08237-z | arkiv_url = https://web.archive.org/web/20200322163718/https://www.nature.com/articles/s41467-018-08237-z | besøksdato = 2019-09-22 | arkiv-dato = 2020-03-22 | url-status = unfit }}</ref>

I USA frykter landbruksdepartementet at skogbranner i 2050 kan bli så omfattende at skogene vil representere et nettobidrag til CO<sub>2</sub>-utslipp, ikke et sluk slik som nå. Dette er på grunn av klimaendringer relatert både til temperatur og endrede nedbørsmønstre.<ref name=Vose46>{{Kilde bok | forfatter= James M. Vose, David L. Peterson, and Toral Patel-Weynand | tittel= Effects of Climatic Variability and Change on Forest Ecosystems: A Comprehensive Science Synthesis for the U.S. Forest Sector, Pacific Northwest Research Station | artikkel=  | utgivelsesår= 2012 | forlag= U.S. Department of Agriculture, Pacific Northwest Research Station | isbn=  | url= https://www.usda.gov/oce/climate_change/effects_2012/FS_Climate1114%20opt.pdf | 8=  | side= 46 | besøksdato= 2017-08-25 | arkiv-dato= 2017-08-23 | arkiv-url= https://web.archive.org/web/20170823025701/https://www.usda.gov/oce/climate_change/effects_2012/FS_Climate1114%20opt.pdf | url-status=død }}</ref> Skogbranner i Amazonasregnskogen, som til slutt resulterer i en overgang til vegetasjon av caatinga i den østlige Amazonas-regionen, er også funnet å være sannsynlig.<ref name=Cook/>

Hendelser med ekstrem tørke i Amazonas' regnskog de siste tiårene har vært fulgt av store skogbranner. På grunn av mye tørr, død skog på bakken, og mindre fuktighet i underskogen som forsterker tørkingen, får brannene stort omfang. Også uttak av skog påvirker forholdene, for eksempel ved større lufttilgang ved brann. Mye forskning rundt dette har vært gjort de siste årene, men mange viktige detaljer gjenstår å utforske, spesielt fremtidig respons på klimaendringer.<ref name=Bonal>{{Kilde artikkel | forfattere =  Damien Bonal, Benoit Burban, Clément Stahl, Fabien Wagner og Bruno Hérault | tittel = The response of tropical rainforests to drought—lessons from recent research and future prospects   | publikasjon = Annals of Forest Science  | år = 2015  | bind = 73 | hefte = 1 | sider =  27-44 | doi = 10.1007/s13595-015-0522-5  | url = https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC4810888/ }}</ref>

Det er anslått at tilbakekoblingsparameteren for skogbranner er på rundt 0,025 W/(m<sup>2</sup>K), men usikkerheten er stor.<ref name=Stocker515/>

==== Andre mulige mekanismer for tilbakekobler relatert til karbonsyklusen ====
Torv, som forekommer naturlig i [[myr]], er et lager av karbon som på global skala er betydelig. Når torv tørker, nedbrytes den og kan i tillegg brenne. Endring av [[Grunnvannsspeil|grunnvannsstanden]] på grunn av global oppvarming kan føre til betydelige utslipp av karbon fra myrer.<ref>{{Cite journal | url= https://www.nature.com/articles/ngeo331 | doi=10.1038/ngeo331| last1=Ise | first1=T. | last2=Dunn | first2=A. L. | last3=Wofsy | first3=S. C. | last4=Moorcroft | first4=P. R. | title=High sensitivity of peat decomposition to climate change through water-table feedback | journal=Nature Geoscience | volume=1 | page=763 | year=2008 | bibcode=2008NatGe...1..763I | issue=11}}</ref> Dette kan bli frigitt som CH<sub>4</sub>, noe som kan forverre effekten av tilbakekoblingseffekten, på grunn av dets høye [[GWP-verdi|potensial for global oppvarming]].

[[Fil:SRS1000 being used to measure soil respiration in the field..jpg|mini|Utstyr for å måle utslipp av [[karbondioksid]] fra jorsmon. ]]

Observasjoner viser at jordsmonn i Storbritannia har mistet store mengder karbon de siste 25 årene.<ref>{{cite web|url=https://www.theguardian.com/life/science/story/0,12996,1565050,00.html|title=Loss of soil carbon 'will speed global warming'|author=Tim Radford|publisher=The Guardian|date=2005-09-08|accessdate=17. september 2019 }}</ref> Det er lite sannsynlig at tapet kan forklares ved arealbruksendringer. [[Ekstrapolasjon|Ekstrapolering]] av dette tapet til hele Storbritannia, gir et anslag for årlige tap på 13 millioner tonn per år (2005). Dette er like mye som den årlige reduksjonen i utslipp av CO<sub>2</sub> som har vært oppnådd i Storbritannia under [[Kyotoavtalen|Kyoto-avtalen]] (12,7 millioner tonn karbon per år).<ref>{{cite journal|journal=Nature|title=Environmental science: Carbon unlocked from soils|first=E. Detlef|last=Schulze|author2=Annette Freibauer|url=http://www.nature.com/nature/journal/v437/n7056/full/437205a.html|volume=437|issue=7056|pages=205–6|date=8. september 2005|accessdate=2. januar 2008 | doi=10.1038/437205a |pmid=16148922 | bibcode=2005Natur.437..205S}}</ref> Også andre steder i verden er dette fenomenet observert, og målinger fra slutten av 1990-årene og senere viser økte tap av karbon på grunn av stigende temperaturer. De fleste studiene er gjort i tempererte regioner, men en forventer mye større tap i kalde regioner. Et annet forhold er at denne positive tilbakekoblingen kan bli kompensert av økt plantevekst ved stigende temperaturer.<ref name="Losses of soil carbon"/>

Utslippet av oppløst organisk karbon i form av torv fra nedbørsmyr skjer til vann og vassdrag. Dette vil i neste omgang kunne slippes opp i atmosfæren når forråtning skjer, og slik utgjøre en positiv tilbakekobling for global oppvarming. Karbon som er lagret i myrområder utgjør 390–455 gigatonn, eller en tredjedel av de totale landbaserte karbonlagrene. Dette utgjør over halvparten av den mengden karbon som allerede er i atmosfæren.<ref name="Freeman2001">{{cite journal| url =https://www.nature.com/articles/35051650 | last=Freeman|first=Chris|author2=Ostle, Nick|author3=Kang, Hojeong|year=2001|title=An enzymic 'latch' on a global carbon store|journal=Nature|volume=409|issue=6817|pages=149|doi=10.1038/35051650|pmid=11196627}}</ref> Nivåer av oppløst organisk karbon i vann og vassdrag er observert å være stigende. En hypotese er at det ikke er høyere temperaturer, men økte nivåer av atmosfærisk CO<sub>2</sub> som er årsaken til dette, gjennom stimulering til økt [[primærproduksjon]].<ref name="Freeman2004">{{cite journal|url= https://www.nature.com/articles/nature02707 | last=Freeman |first=Chris|year=2004|title=Export of dissolved organic carbon from peatlands under elevated carbon dioxide levels|journal=Nature|volume=430|issue=6996|pages=195–8|doi=10.1038/nature02707|pmid=15241411|bibcode=2004Natur.430..195F|display-authors=etal}}</ref><ref name="Connor2004">{{cite news|first=Steve|last=Connor|title=Peat bog gases 'accelerate global warming'|url=http://www.independent.co.uk/news/science/peat-bog-gases-accelerate-global-warming-552447.html| work=The Independent|date=8. juli 2004 | besøksdato= 17. september 2019 }}</ref> Det er også gjort undersøkelser i [[bekk]]er i [[Skottland]] som tyder på at hyppigere kraftig nedbør gir økt utslipp av CO<sub>2</sub>. Årsaken er økt nedbryting av organisk materiale av mikroorganismer.<ref>{{Kilde www | forfatter =  Slettemark Hovden, Torunn | url=https://forskning.no/niva-niva-norsk-institutt-for-vannforskning-partner/fant-overraskende-stort-co2-utslipp-det-er-som-om-det-brenner-i-bekkene/1339786 | tittel= Fant overraskende stort CO2-utslipp – Det er som om det brenner i bekkene | besøksdato= 29. august 2019 | utgiver = [[forskning.no]] | arkivdato= 27. mai 2019 }} </ref>

[[Fil:Вид на гору Нуорунен с горы Кивакка 2.jpg|mini|Russisk taiga er en type [[boreal barskog]] og representerer et meget stort karbonlager.]]

Mange forskjellige kjemiske mekanismer kan påvirke atmosfærens [[ozon]]-innhold. Ozon (O<sub>3</sub>) i troposfæren virker som en giftgass på planter, dermed kan dette redusere primærproduksjonen på landjorden. Dermed kan O<sub>3</sub> virke som en indirekte drivhusgass ved å svekke opptaket av CO<sub>2</sub> i biologiske prosesser.<ref name=Prentice1213/>

=== Tilbakekobling på grunn av skyer ===
[[Fil:Sea of clouds.jpg|mini|Skyer reflekterer innkommende solstråler og emitterer langbølget utgående stråling fra jorden. Det første har en nedkjølende effekt og det siste en oppvarmende effekt. En tendens med flere høye skyer ved ekvator vil bidra til positiv tilbakekoblingsmekanisme for det totale klimasystemet.]]

Global oppvarming forventes å endre utbredelsen og typen av skyer. Sett fra jorden avgir skyer langbølget stråling tilbake til jordoverflaten, kjent som [[atmosfærisk tilbakestråling]], og slik utøver skyene en oppvarmende effekt. Sett ovenfra reflekterer skyer sollys ut i  verdensrommet. Slik har skyene også en avkjølende effekt. Om nettoeffekten er oppvarming eller avkjøling avhenger av type skyer (optiske egenskaper) og temperatur, som igjen er avhengig av høyde over bakken. Høye skyer har en tendens til å holde tilbake mer varme, og derfor bidrar de til en positiv tilbakekobling, mens lave skyer normalt reflektere mer sollys, dermed har de har en negativ tilbakekobling. Disse detaljene visste en lite om før en kunne observere de ved hjelp av satellittdata og er vanskelig å representere i klimamodeller.<ref name="SodenHeld2005"/><ref>[[#Wallace|Wallace og Hobbs: ''Atmospheric Science'' side 447-448.]]</ref><ref name=Houghton110>[[#Houghton|Houghton: ''Global warming – The Complete Briefing'' side 110–111.]]</ref> Klimapanelets femte hovedrapport fra 2013 var den første som hadde en større gjennomgang av den omfattende forskningen som er gjort på skyenes innvirkning på klimaendringene.<ref>[[#Stocker|Stocker et al: ''Fifth Assessment Report'' side 578.]]</ref>

En forventer en trend der de høye skyene vil stige enda lengre opp, noe som øker drivhuseffekten i varme klimasoner. Dette gir en tilbakekoblingsmekanisme avhengig av høyden til skyer som er positiv.<ref name=Stocker591>[[#Stocker|Stocker et al: ''Fifth Assessment Report'' side 591.]]</ref> Årsaken er at langbølget stråling fra lavere lag i atmosfæren og bakken, som ellers ville gått ut i verdensrommet, blir emittert. Dermed blir denne energien forhindret fra å forlate klimasystemet.<ref>[[#Stocker|Stocker et al: ''Fifth Assessment Report'' side 594.]]</ref> En annen effekt er at stormsystemer og deres bevegelsesmønstre flyttes mot polene, noe som gir tørrere klima i subtropene og mer nedbør i nord. Dermed blir det en nettoendring der det blir mer overskyet i områder på høye breddegrader som fra før har mindre solinnstråling, dette gir en positiv tilbakekobling.<ref name=Stocker591/> Denne tilbakekoblingen har forøvrig samme fysiske forklaring som vanndampens tilbakekobling nevnt over.

Skydannelse i middels og stor høyde har en tendens til å reduseres i varmere klima, men tilbakekoblingsmekanismer relatert til dette er usikre. Det samme gjelder tilbakekoblingsmekanismer relatert til lave skyer. Klimapanelets femte hovedrapport har estimert at skyer tilsammen representerer en tilbakekobling i intervallet –0,2 til +2,0 W/(m<sup>2</sup> K), videre anslås sannsynlighet for negativ tilbakekobling til 17 %.<ref>[[#Stocker|Stocker et al: ''Fifth Assessment Report'' side 591-592.]]</ref>

Tilbakekoblingsmekanisme relatert til skyer representerer tilbakekoblingsmekanismer som primært har betydning for styrken av tilbakekoblinger.<ref name=Hartmann8/> Tidsskalaen de virker på er dager til måneder.<ref name=Stocker128/>

=== Tilbakekobling på grunn av aerosoler ===
[[Fil:Satellite Image of Earth's Interrelated Systems and Climate - GPN-2002-000121.jpg|mini|Hver røde prikk over Sør-Amerika og Afrika representerer en brann som oppdages av et avansert høyoppløselige radiometer. Bildet viser også et aerosollag over hav basert på data fra National Oceanic and Atmospheric Administration (NOAA) og er forårsaket av biomassebrenning og støv som blåses med vinden over Afrika. {{byline|NASA}}]]

Aerosoler er små partikler av væske eller fast stoff i atmosfæren, men ikke skyer eller regndråper. Disse kan enten ha naturlig opphav eller være menneskeskapte. Aerosoler kan påvirke klimaet på forskjellige komplekse måter ved at de påvirker jordens strålingsbalanse og skydannelse. Studier tyder på at disse har blitt sluppet ut siden industrialiseringen startet, og har gitt en avkjølende effekt. Dermed har de maskert noe av det økte strålingspådrivet som utslipp av klimagasser gir. I fremtiden vil programmer for å redusere luftforurensning kunne gi mindre innhold av aerosoler, dermed vil strålingspådrivet øke.<ref>[[#Stocker|Stocker et al: ''Fifth Assessment Report'' side 622.]]</ref>

Interaksjon mellom skydannelse og aerosoler er en av de mest usikre mekanismer for påvirkning av [[strålingspådriv]]et. Aerosloer påvirker mengden av dråper i skyer som har betydning for skyenes hvithet, som igjen påvirker deres evne til å reflektere sollys. En tror også at aerosoler påvirker skyenes livsløp. Studier tyder på aerosoler samvirker med skyer, dermed er aerosoler både noe som kan ha betydning ikke bare for strålingspådriv, men også være en tilbakekoblingsmekanisme.<ref>{{Kilde artikkel | forfattere = Gettelman, A; Williams, Lin, L; Medeiros, B and Olson, J   | tittel = Climate Feedback Variance and the Interaction of Aerosol Forcing and Feedback | publikasjon = Grantham Institute Briefing paper  | år = august 2016 | bind =  | hefte =  | sider =  | doi = 10.1175/JCLI-D-16-0151.1   | url = http://journals.ametsoc.org/doi/ref/10.1175/JCLI-D-16-0151.1}}</ref> Tilbakekoblingsmekanisme relatert til atmosfærekjemi representerer tilbakekoblingsmekanismer som primært har betydning for styrken av tilbakekoblinger.<ref name=Hartmann8/> Tidsskalaen de virker på er hele spennet fra timer til århundrer.<ref name=Stocker128/>