Redigerer Thorbjørn Egner (avsnitt)

=== Inn i skolen – ut i verden; 1950–1990 ===
Våren 1946 ble Egner oppringt av [[Cappelen forlag]]s direktør [[Henrik Groth]], som spurte om Egner kunne tenke seg å bidra til en revisjon av forlagets leseverk ''Heime og ute'' fra 1921. Egner svarte at det kunne han dessverre ikke, for han arbeidet med et helt nytt leseverk. Hvilket forlag? Spør Groth. Nei, ikke noe bestemt forlag, svarte han. Dermed ble det avtalt at leseverket skulle utgis på Cappelen forlag.<ref name="TE" /><ref name="AHL">Heger 2012, s. 202–207</ref> Arbeidet med dette leseverket, som kom til å bli hetende ''[[Thorbjørn Egners lesebøker]]'', skulle ta det meste av hans arbeidstid og oppmerksomhet i de kommende årene, fra det forberedende komitearbeidet som ble innledet i januar 1947 til det første bindet forelå i juni 1950, og til det siste bindet for ungdomsskolen forelå i 1972. Arbeidet ble opprinnelig startet som et komitéarbeid hvor Egner skulle samarbeide med lærerinnene [[Helene Kløvstad]] og {{Ikkerød|Karen Jacobsen}}, men etter at de første fire bindene – to for hvert av årene, for andre og tredje klasse – var utgitt, fortsatte Egner som eneansvarlig for resten av verket. Verket ble i flere omganger forsinket på grunn av Egners andre engasjement, men vant likevel stor utbredelse.

Gjennom venneforeningen [[Visens venner]] samarbeidet Egner med [[Kåre Siem]], [[Alf Prøysen]] og [[Yukon Gjelseth]] om å redigere et trebindsverk av visebøker: ''Den første store viseboka'' (1954), ''Den andre store viseboka'' (1955) og ''Den gule store viseboka'' (1970). De to første ble senere gjenutgitt med titlene ''Den røde viseboka'' og ''Den blå viseboka''. Selv om arbeidet opprinnelig skulle være et likeverdig lagarbeid med fire redaktører, påtok Egner seg, på sedvanlig vis, et meransvar for arrangement, illustrasjoner på hvert oppslag og layout.<ref>Kåre Siem. «Thorbjørn, en fornyer» I: ''En bok om Thorbjørn Egner'', 1972.</ref><ref>Heger 2012, s. 316–7. Sitat: «300 års visetradisjon hadde fått Thorbjørn Egners innramming.»</ref>

I løpet av 1950-tallet ble Egners fortellinger fra Barnetimen overført til nye medier; først til bokform, deretter til teater og film. [[Ivo Caprino]]s dukkefilm ''[[Karius og Baktus (film)|Karius og Baktus]]'' hadde premiere i 1955, mens ''[[Folk og røvere i Kardemomme by]]'' som hans første teaterstykke ble oppført på [[Nationaltheatret]] i 1956. Fortellingen om ''[[Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen]]'' ble først oppført som dukketeater hos [[Oslo Nye Teater]] og [[Riksteatret]] i 1959–60 og som teaterforestilling på {{Ikkerød|Tjodleikhusid}} i [[Reykjavík]] og [[Det ny Teater]] i København i 1962. Teaterstykkene ble raskt populære i flere land, og en opptelling i 1972 viste at Kardemomme by til da var spilt i 14 andre land, Hakkebakkeskogen i 8 land og ''[[Musikantene kommer til byen]]'' (premiere 1967) i tre andre land.<ref name="ØA">[[Øyvind Anker]]. «Bamsefar kan han selv være». I: ''En bok om Thorbjørn Egner'', 1972.</ref> Det var barnebokforfatteren [[Halfdan Rasmussen]] som oversatte Egners bøker til dansk.<ref>barnebokinstituttet.no [http://barnebokinstituttet.no/artikkel/1250/sprog-som-musik-halfdan-rasmussens Nina Christensen: ''Sprog som musik. Halfdan Rasmussens oversættelser af Thorbjørn Egners sangtekster''], 9.1.2013</ref>

Fra desember 1963 til mai 1964 dro hele familien Egner, med voksne barn og et svigerbarn – sju i alt – på et halvt års ferie eller «studiereise» til Marokko og andre middelhavsland. Reisen gikk med bil gjennom Europa, og var delvis finansiert ved et stipend fra Fondet for dansk-norsk samarbeid.<ref name="TE" /><ref name="AH-FEZ" />

Etter at Egner i 1972 hadde fullført arbeidet med lesebøkene, brukte han tid på å bearbeide og gjenutgi sine egne barnebøker på ny; «nye format, omarbeiding og utvidelse av tekstene – og ny gjennomillustrering».<ref name="BRV" /> Nyillustrasjonene av alle verkene viser overgangen fra 40-årenes forsøk med silketrykk og fargesterke fargetresnitt, over til «det uttrykk han hadde utviklet og standardisert gjennom de 20 årene han hadde vært mer redaktør og administrator enn tegner og forfatter»<ref>Heger 2012, s. 443</ref>: en omriss-strek i tynn sort tusj, fylt med mindre jevne fargeflater utført i akvarell eller fettstift<ref>nb.no/egner [http://www.nb.no/utstillinger/egner/index.php/Illustratoeren#illustratoeren/egners_teknikk Fra silketrykk til strektegning]</ref>.

I løpet av 1970- og 1980-årene hadde han også flere fjernsynsprogrammer: «Muntre musikanter i teatervognen» (1972) og «Den glade familie» (1973) var «små visekabareter med skuespillere og egne kulisser og kostymer»,<ref name="BE">Bjørn Egner i etterordet til ''Thorbjørn Egner, et selvportrett'', 2001.</ref> mens «I billedbokland» (1976) og «Folk og røvere i Kardemomme by» (1985) var opplesninger til Egners tegninger.

Egner deltok fra 1987 i arbeidet med å planlegge en [[Kardemomme by (Kristiansand Dyrepark)|Kardemomme by]] i [[Kristiansand Dyrepark]], men rakk aldri å se den ferdig. Han ble brått syk, og døde julaften 1990.