Redigerer Thor Heyerdahl (avsnitt)

== Ekspedisjoner og arkeologiske prosjekter ==
=== Bakgrunn ===
Det var de spektakulære ekspedisjonene som bragte Thor Heyerdahl popularitet blant allmennheten, men det var ikke berømmelsen som var hans primære drivkraft. Gjennom reisene han gjennomførte i ung alder oppdaget han likhetstrekk mellom kulturer og arkeologiske funn i Polynesia og Amerika, noe som vekket nysgjerrigheten hans. Han bygget etterhvert hypoteser basert på et [[diffusjonisme|diffusjonistisk]] utviklingssyn. Diffusjonismen var en av to dominerende retninger innen kulturell forskningstradisjon på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet.<ref name="NBL" /> Sentralt i diffusjonismen på denne tiden var troen på at mennesker er lite innovative og at enhver endring i kultur og teknologi kun kan forekomme gjennom utveksling mellom kulturer. «Heyerdahls ferder med Ra I og Ra II må sees i sammenheng med hans grunnleggende tro på at kulturens kilder er i Egypt og Midtøsten, og at der hvor man ellers finner arkeologisk materiale som vitner om sivilisasjon, må dette være innført.»<ref name="NBL" /> Den andre forskningstradisjonen, evolusjonismen, bygget på synet at ulike kulturer selv uten kontakt ville utvikle seg noenlunde likt.

Heyerdahl var ikke den første som framla teorier om kontakt mellom amerikanske og polynesiske kulturer. Allerede i 1803 hadde en spansk misjonær ved navn [[Joaquín de Zuniga]] hevdet at havstrømmer og vindforhold gjorde det mer sannsynlig at menneskene i Polynesia hadde kommet fra Amerika siden teknologien og mulighetene til å navigere fra Asia ikke eksisterte da Polynesia ble befolket.<ref name="NBL" /> Likheten mellom statuene på Påskeøya og statuer funnet i [[Bolivia]], et viktig element i Heyerdahls hypotesedannelse, var påpekt av [[Clements Markham]] i [[Royal Society]] i London i 1870. Heyerdahl var likevel den første som beviste at det var mulig også i praksis gjennom seilasen med Kon-Tiki.

I tillegg til å bygge på arkeologiske funn, botaniske funn og lingvistiske observasjoner baserte Heyerdahl mange av hypotesene på legender og myter han fikk høre på reisen sine. Heyerdahl hevdet for eksempel at det i [[inkaenes mytologi]] var en solgud ved navn [[Viracocha|Con-Tiki Viracocha]] som var den øverste leder for det mytiske lyshudede folket i [[Peru]]. Det opprinnelige navnet for Viracocha var ''Kon-Tiki '' eller ''Illa-Tiki'', som betyr ''Sol-Tiki '' eller ''Ild-Tiki''. Kon-Tiki var yppersteprest og solkonge for disse legendariske "hvite menn" som etterlot seg enorme ruiner ved bredden av [[Titicacasjøen]]. Legenden fortsetter med at de mystiske skjeggete hvite menn blir angrepet av en sjef som heter Cari som kom fra [[Coquimbo]]dalen. De hadde en kamp på en øy i Titicacasjøen, og det lyse folket ble massakrert. Kon-Tiki og hans nærmeste følgesvenner klarte å rømme og kom etterhvert fram til stillehavskysten. Legenden ender med at Kon-Tiki og hans følgesvenner forsvinner vestover ut i havet.

=== Polynesia (1937–38) og Nordvest-Amerika (1939–40) ===
Hans første ekspedisjon gikk sammen med kona Liv til øya [[Fatu Hiva]] i [[Marquesasøyene]] i [[Polynesia]] i 1937–1938. Målet med ekspedisjonen var å forlate sivilisasjonen, og leve fullt og helt i pakt med naturen. Før de dro hadde de heller ikke til hensikt å returnere. Idyllen og idealismen ble etter noen måneder overskygget av realitetens troperegn og sykdommer, og etter ett år returnerte de til Norge. Oppholdet på Marquesasøyene, mesteparten av tiden på Fatu Hiva, beskrives i Heyerdahls første bok ''[[På jakt efter paradiset: Et år på en sydhavsø|På jakt etter paradiset]]'' (1938), som ble utgitt i Norge, men som følge av utbruddet av [[andre verdenskrig]] aldri ble oversatt og stort sett glemt. Mange år senere, etter å ha oppnådd en viss grad av berømmelse med andre eventyr og bøker om andre fag, publiserte Heyerdahl en ny skildring  av denne seilasen under tittelen ''Fatuhiva: Tilbake til naturen'' (1974). Historien om hans tid på Fatu Hiva og hans avstikker til [[Hiva Oa]] og [[Mohotani]] er også beskrevet i ''Grønn var jorden på den syvende dag'' (1991).

I årene 1939–1940 levde han blant [[kwakiutl]]-indianerne i [[Britisk Columbia]]. Disse ekspedisjonene skulle få en sterk innvirkning på livet hans. Han la merke til at plantelivet, vindene og havstrømmene antydet at Polynesia kunne være befolket fra [[Sør-Amerika]], og ikke [[Asia]]. Lokal muntlig tradisjon antydet det samme. Etter disse ekspedisjonene utviklet han denne teorien i boken «American Indians in the Pacific».

=== Kon-Tiki (1947) ===
[[Fil:Expedition Kon-Tiki 1947. Across the Pacific. (8765728430).jpg|thumb|Postkort som viser Kon-Tiki på vei over Stillehavet. {{Byline|Nasjonalbiblioteket}}]]
[[Fil:KonTikiInMuseum.jpg|thumb|Kon-Tiki står i dag på Kon-Tiki Museet.]]
{{Utdypende|«Kon-Tiki»}}
Det vitenskapelige miljøet aksepterte ikke teorien om at Polynesia var befolket fra Sør-Amerika, men Heyerdahl var overbevist om at han hadde rett, og [[Kon-Tiki]]-ekspedisjonen ble gjort for å bevise at det kunne være mulig å seile fra Sør-Amerika til Polynesia. Kon-Tiki-ekspedisjonen ble inspirert av gamle rapporter og tegninger av inkaflåter laget av spanske [[conquistador]]er, og av de innfødtes legender samt arkeologiske funn som tydet på kontakt mellom kontinentene. Den 28. april 1947 satte Heyerdahl og fem besetningsmedlemmer seil ved [[Callao]] i [[Peru]] på en flåte av [[balsatre]] bygget i tradisjonell stil. På grunn av trafikken i havnen ble flåten tauet noen nautiske mil ut fra kysten av en taubåt fra den peruanske marinen. Da slepet var unnagjort, seilte flåten vestover, godt hjulpet av [[Humboldtstrømmen]].

Om bord på flåten hadde mannskapet med seg om lag 1000 liter vann. Det meste av dette ble oppbevart i moderne beholdere, men Heyerdahl tok også med et antall forseglede bambusstengler med vann for å se hvordan vann kunne blitt oppbevart under lengre ferder i eldre tider. Maten besto av rotfrukter og hermetikk, samt feltrasjoner de hadde fått av [[United States Army|den amerikanske hæren]]. Underveis supplerte de dette ved å fiske, og Stillehavet skulle vise seg å skaffe mer enn nok fersk mat.

Mannskapet så land for første gang 30. juli da de passerte atollen [[Puka Puka]]. Fem dager senere nådde de atollen [[Fangatau]], hvor de også såvidt hadde kontakt med befolkningen. De var ikke i stand til å seile flåten til land her, og det skulle gå ennå to dager før Kon-Tiki fikk landkjenning. Den 7. august 1947, etter 101 dager og {{formatnum:4300}} [[Nautisk mil|nautiske mil]], nådde de øya [[Raroia]] i [[Tuamotu]]-arkipelet. Ferden endte med grunnstøting i et korallrev, men hele besetningen berget seg i land uten større skader.

Etter at ekspedisjonen var over, ble flåten vist fram på forskjellige steder i Europa, før den endte opp i Oslo.<ref name="NBL">{{Kilde www| url=http://nbl.snl.no/Thor_Heyerdahl | tittel=Thor Heyerdahl | utgiver=[[Norsk biografisk leksikon]] | forfatter=Gunnar Håland | besøksdato=27. november 2013}}</ref> I 1949 åpnet så [[Kon-Tiki Museet]], hvor den fortsatt står. Senere har også [[«Ra II»]] fått plass i dette museet.

Boken om ekspedisjonen ble oversatt til nær 70 forskjellige språk og ble en [[bestselger]]. Heyerdahls [[Kon-Tiki (dokumentarfilm)|film om ekspedisjonen]] vant en [[Oscar]] for beste dokumentar i 1951. Dette var den eneste norske filmen som hadde vunnet en Oscar, fram til kortfilmen «[[Den danske dikteren]]» vant ved utdelingen i 2007.
[[File:Thor Heyerdahl - L0061 934Fo30141701190048.jpg|thumb|Heyerdahl viser frem Oscarstatuetten (1955)]]
=== Ekspedisjonene til Galápagos (1952) og Påskeøya (1955–56) ===
[[Fil:О. Пасхи.jpg|thumb|Heyerdahl fotografert under et besøk på Påskeøya i 1997.]]
Selv om Kon-Tiki-ekspedisjonen var en suksess, var ikke det vitenskapelige miljøet overbevist. Dette stoppet ikke Heyerdahl som la ut på en arkeologisk ekspedisjon til [[Galápagosøyene]] i 1952. Det hadde vært flere vitenskapsmenn på øya før Heyerdahl ankom, men dette var første gang arkeologer gjorde utgravinger her. Finansiert av inntekter fra boka og filmen om Kon-Tiki fikk Heyerdahl med seg en amerikansk og en norsk arkeolog. De fant ut at det måtte ha vært besøk fra førcolombiansk Sør-Amerika til øyene i Galápagosgruppen. I tillegg til en vitenskapelig avhandling resulterte ekspedisjonen også i [[dokumentarfilm]]en ''[[Galapagos (film)|Galapagos]]'', som hadde premiere i 1955.

Også på [[Påskeøya]] fant Heyerdahl spor etter tidlige bosetninger. Da han reiste dit i 1955, hadde han med seg fem arkeologer, tre fra USA, en nordmann og en chilener. Karbondateringer av funn viste at det hadde bodd mennesker der så tidlig som 380 e.Kr, og under utgravningene fant de uthogginger i stein som kunne minne om gamle tradisjoner i [[Peru]]. Ekspedisjonen avdekket tre kulturepoker; før dette var det antatt at det bare var én. De fant blant annet flere steinstatuer som minnet sterkt om statuer funnet i [[Tiwanaku]] sør for [[Titicacasjøen]] i [[Bolivia]].<ref name="SNLHeyerdahl">{{Kilde www| url = http://snl.no/Thor_Heyerdahl | tittel = Thor Heyerdahl | forfatter = Axel Sommerfeldt og [[Espen Wæhle]] | utgiver = [[Aschehoug og Gyldendals Store norske leksikon|Store norske leksikon]] | besøksdato = 2. desember 2013}}</ref> De store steinstatuene, [[moai]]ene, regnes for å tilhøre den andre kulturepoken. I tillegg fant de totora-siv i kratersjøene på øya, en nyttevekst som ble dyrket i inkariket og brukt som materiale i blant annet sivbåter. Ifølge gamle legender på Påskeøya kom Hotu Mota, det første mennesket, fra en øy i vest.<ref>Side 166. [[Ragnar Kvam jr.]]: ''Thor Heyerdahl: Mannen og verden''. Gyldendal, 2008, ISBN 978-82-05-32819-8.</ref> I legenden het øyen Marae Renga. Det har blitt påpekt at denne øyen kan være identisk med [[Mangareva]], som ligger 2000&nbsp;km vest for Påskeøya, men Heyerdahl mente legenden ikke kunne stemme.<ref>Side 168. [[Ragnar Kvam jr.]]: ''Thor Heyerdahl: Mannen og verden''. Gyldendal, 2008, ISBN 978-82-05-32819-8.</ref>

Ekspedisjonen var også på flere andre øyer øst i Polynesia. De var blant annet på [[Rapa Iti]], hvor festningen ''Moronga Uta'', Polynesias største byggverk, ble gravd ut.<ref name="SNLHeyerdahl" />

Ekspedisjonen til Påskeøya resulterte i boken ''Aku-Aku : Påskeøyas hemmelighet'' i 1957. Fagmiljøene var imidlertid lunkne til boken. Bokanmelderen i ''American Anthropologist'' mente boken var en eventyrhistorie som prøvde å fremstille seg som faglitteratur.<ref>{{Kilde artikkel
| forfatter= Force, Roland W.
| tittel= <nowiki>[uten navn]</nowiki>
| publikasjon= American Anthropologist
| utgivelsesår=1959
| dato=
| bind=61
| nummer=4
| side=708-710 
| url=http://www.jstor.org/stable/667180
| isbn=
| issn=
| kommentar=«Though it purports to convey scientific facts, it is in fact an adventure story»
}}</ref> Marian W. Smith i ''The Geographical Journal'' skrev at funnene til Heyerdahl var interessante, men at man burde være svært skeptisk til teoriene hans.<ref>{{Kilde artikkel
| forfatter= Smith, Marian W.
| tittel= The Enigma of Easter Island
| publikasjon= The Geographical Journal
| utgivelsesår= 1958
| dato=
| bind= 124
| nummer= 3
| side= 384-386
| url=http://www.jstor.org/stable/1790793
| isbn=
| issn=
| kommentar=«Heyerdahl's success has been achieved by rigorous attention to primary sources, that is, by sound application of anthropological method. But, as the same review indicates, his historical hypothesis goes beyond his data and because of some of its implications may receive what must seem to the non-anthropologist to be unreasonably violent repudiation. [...]  Scientists are glad to accept Heyerdahl's facts and willing to revise their theories accordingly. But they are highly sceptical, and frankly suspicious, of that bearded redhead in the background. Such a theory needs more than the usual burden of proof to carry conviction.»
}}</ref> [[DNA]]-prøver hadde påvist at polynesiere har flere fellestrekk med folk fra sørøstlige Asia enn med folk fra Sør-Amerika, noe som ble antatt å bevise at deres forfedre mest sannsynlig kom fra Asia.<ref name="newscientist">[http://www.newscientist.com/article/dn20546-early-americans-helped-colonise-easter-island.html «Early Americans helped colonise Easter Island»]</ref><ref>Marshall, Michael: «Early Americans helped colonise Easter Island: The long-rejected idea that South Americans travelled thousands of kilometres to Polynesia is now backed by genetics» i: ''New Scientist'', 6. juni 2011.</ref>

Men i 2020 fremla en internasjonal studie av DNA fra ulike østpolynesiske øyer og flere folkegrupper i Sør-Amerika «avgjørende bevis» (''conclusive evidence'') for at det også var kontakt mellom søramerikanere og polynesere tusen år tilbake i tid. Søramerikansk avstamning ble funnet på [[Rapanui]] og fjernere øyer som Palliser, [[Nuku Hiva]], [[Fatu Hiva]] og Mangareva. Sammenholdt med DNA fra søramerikansk befolkning ble zenu-folket i [[Colombia]] funnet å ha mest til felles med polynesisk DNA.<ref>[https://www.nature.com/articles/d41586-020-02055-4 Ewen Callaway: «Ancient voyage carried Native Americans’ DNA to remote Pacific islands», ''Nature'' 8. juli 2020]</ref>

Også [[søtpotet]]en hadde spredt seg fra Peru og Ecuador til Polynesia før europeerne kom.<ref>Christensen, Arnfinn: [http://www.forskning.no/artikler/2013/februar/348132 «Søtpoteten fulgte Kon-Tikis kurs»] {{Wayback|url=http://www.forskning.no/artikler/2013/februar/348132 |date=20130917034245 |df=iso }}, Forskning.no 13. februar 2013</ref>
[[Fil:RaII.InMuseum.jpg|thumb|«Ra II» står i dag på Kon-Tiki Museet i Oslo. Båten har fått nytt sivskrog, alt annet er originalt.]]

=== «Ra» (1969) og «Ra II» (1970) ===
{{Utdypende|«Ra»|«Ra II»}}
Med båtene [[«Ra»]], sjøsatt i 1969, og [[«Ra II»]], sjøsatt i 1970, forsøkte Heyerdahl å knytte de [[Amerikanske urfolk og stammefolk|søramerikanske indianerne]] sammen med de gamle sivilisasjonene i [[Afrika]] og [[Midtøsten]]. Målet var å krysse [[Atlanterhavet]] fra [[Marokko]] i sivbåter bygget etter gamle egyptiske malerier og modeller. Båtene fikk navn etter [[Ra (gud)|den egyptiske solguden]].

«Ra» ble bygget av båtbyggere fra [[Tsjadsjøen]] som benyttet [[papyrus]] fra [[Tanasjøen]] som byggemateriale. Den ble sjøsatt 25. mai 1969 i [[Safi]] og mannskapet på syv var alle fra forskjellige land. Heyerdahl valgte bevisst å sette sammen et mannskap bestående av mennesker av forskjellige [[Menneskerase|raser]] og nasjonaliteter med ulike politiske og religiøse ståsteder for å vise at mennesker kunne samarbeide på tvers av slike grenser. Av disse var det bare Heyerdahl og amerikaneren [[Norman Baker (utforsker)|Norman Baker]] som hadde erfaring med seiling og navigering. Det skulle vise seg at båten var feilkonstruert, noe som kan ha hatt sammenheng med at båtbyggerne kun hadde erfaring med roligere værforhold fra innsjøene langt inne i Afrika. Akterskipet sank ned, båten fikk slagside og begynte å miste sivbunter. 18. juli bestemte mannskapet seg for å forlate båten, da det gjensto bare rundt 1000&nbsp;km av totalt omtrent 6000.

Selv om ekspedisjonen med «Ra» ikke var vellykket, ga den likevel Heyerdahl erfaringer som gjorde at han fortsatt mente en slik seilas kunne gjennomføres. Det hadde blant annet vist seg at papyrusen tålte lang tid i sjøen og ga bedre oppdrift enn mange hadde trodd på forhånd.<ref name="RaII">{{Kilde www | url = http://www.kon-tiki.no/Exp_RA-2.php | tittel = Ra II | utgiver = [[Kon-Tiki Museet]] | besøksdato = 30. november 2013 | url-status=død | arkivurl = https://web.archive.org/web/20131203031027/http://www.kon-tiki.no/Exp_RA-2.php | arkivdato = 2013-12-03 }}</ref> Heyerdahl bestemte seg derfor for å gjøre et nytt forsøk og denne gang fikk han hjelp av båtbyggere fra [[Titicacasjøen]] i [[Bolivia]]. Deres båtbyggertradisjoner lignet mer på teknikkene fra middelhavslandene i oldtiden enn de som hadde overlevd i Afrikas indre.<ref name="SNL Ra">{{Kilde www | url = http://snl.no/Ra-ekspedisjonene | tittel = Ra-ekspedisjonene | forfatter = Espen Wæhle | utgiver = [[Aschehoug og Gyldendals Store norske leksikon|Store norske leksikon]] | besøksdato = 30. november 2013 | arkiv-url = https://web.archive.org/web/20131203025011/http://snl.no/Ra-ekspedisjonene | arkivdato = 2013-12-03 | url-status=død }}</ref> Mannskapet som la ut med «Ra II» fra Safi 17. mai 1970 besto av seks av de opprinnelige deltakerne på den første ekspedisjonen og to nye deltakere.

12. juli kom «Ra II» fram til [[Bridgetown]] på [[Barbados]] etter å ha tilbakelagt 6100&nbsp;km på 57 dager. Underveis hadde mannskapet på oppdrag fra [[FNs generalsekretær]] tatt daglige vannprøver, og funnene ble presentert på FNs miljøkonferanse i Stockholm i 1972.<ref name="HeyerdahlAward">{{Kilde www| url = http://www.rederi.no/nrweb/cms.nsf/pages/heyerdahl-award.html | tittel = Heyerdahl Award | utgiver = [[Norges Rederiforbund]] | besøksdato = 30. november 2013 | språk = en}}</ref> Thor Heyerdahl redegjorde også for sine observasjoner i både kongresskomiteen og i Representantenes hus i USA, samt i over 20 andre land. Hans miljøinnsats resulterte blant annet i at det ble forbudt å tømme spillolje fra tankskip i sjøen.<ref name="RaII" />

Ekspedisjonen resulterte i boken ''[[Ra (bok)|Ra]]'' i 1970 og i 1972 hadde dokumentarfilmen [[Ra (film)|med samme navn]] premiere. «Ra II» ble fraktet til Oslo, hvor den står utstilt i Kon-Tikimuseet.

[[Fil:Tigris crew.jpg|thumb|Mannskapet på «Tigris» {{Byline|Kon-Tiki Museet}}]]

=== «Tigris» (1977) ===
{{Utdypende|«Tigris»}}
Heyerdahl hadde hevdet siden Kon-Tiki at tidligere sivilisasjoner ikke så på havet som en hindring, men som en ferdselsåre. Med «Tigris» ønsket han å bekrefte dette nok en gang, denne gang ved å vise at [[Mesopotamia]], Indus-kulturen og [[Egypt]] kunne ha hatt handelsforbindelser over havet allerede i år 3000 f. Kr. For å gjøre dette bygget han nok en [[sivbåt]] som han døpte [[«Tigris»]] etter [[Tigris|elven]] båten ble sjøsatt i. I likhet med «Ra» ble også «Tigris» bemannet med mennesker fra mange ulike nasjoner og kulturer, og seilte under [[FNs flagg|FN-flagget]]. Av mannskapet på 11 hadde [[Norman Baker (utforsker)|Norman Baker]] (USA), Carlo Mauri (Italia) og Jurij Senkevitsj (USSR) seilt med Heyerdahl tidligere.
[[Fil:Tigris Model Pyramids of Guimar.jpg|thumb|En modell av «Tigris» befinner seg i [[Pyramidene i Güímar|Pyramideparken]] i [[Güímar]].]]
«Tigris» ble bygget i [[Irak]] av berdisiv, og byggingen ble ledet av de samme søramerikanske indianerne som hadde hjulpet til med å bygge «Ra II».<ref name="Tigris">{{Kilde www | url = http://www.kon-tiki.no/Exp_Tigris.php | tittel = Tigris | utgiver = [[Kon-Tiki Museet]] | besøksdato = 1. desember 2013 | url-status=død | arkivurl = https://web.archive.org/web/20131203024036/http://www.kon-tiki.no/Exp_Tigris.php | arkivdato = 2013-12-03 }}</ref> Båten ble 18 m lang og 6 meter bred, og vekten ble anslått til 33 tonn.<ref name="SNLTigris">{{Kilde www| url = http://snl.no/Tigris-ekspedisjonen | tittel = Tigris-ekspedisjonen | forfatter = Axel Sommerfeldt | besøksdato = 1. desember 2013}}</ref> Dobbeltmasten som bar [[råseil]]et var 10 meter høy.

24. november 1977 begynte ferden i [[Al-Qurnah]], byen hvor elvene [[Eufrat]] og [[Tigris]] møtes. Til forskjell fra de tidligere seilasene Heyerdahl hadde tatt, var ett av målene denne gang å manøvrere båten til destinasjoner bestemt på forhånd, ikke bare flyte med strømmene og ende opp der vinden tok dem. Han lyktes med dette og da «Tigris» hadde forlatt elva [[Shatt al-Arab]], seilte de først til [[Bahrain]]. Dette området var i oldtiden et viktig handelssentrum for [[sumer]]erne i Mesopotamia<ref name="SNLTigris" />, og dermed et naturlig stoppested for ekspedisjonen. Videre seilte de til [[Muskat (Oman)|Muskat]] i [[Oman]], og derfra til [[Karachi]] i [[Pakistan]].

Etter fem måneder til sjøs ønsket Heyerdahl å avslutte ekspedisjonen i [[Massawa]] i [[Eritrea]]. Det var via denne havnen han hadde fått fraktet sivet som ble brukt til byggingen av «Ra» og «Ra II».<ref name="azer">{{Kilde www| url = http://azer.com/aiweb/categories/magazine/ai111_folder/111_articles/111_heyerdahl_tigris.html | tittel = Heyerdahl Burns "Tigris" Reed Ship to Protest War | forfatter = Betty Blair og Bjørnar Storfjell | besøksdato = 1. desember 2013 | språk= en}}</ref> Dette lot seg ikke gjøre på grunn av kampene i [[den eritreiske selvstendighetskrigen]]. Også andre steder i området rundt raste krigshandlinger; i [[Somalia]] raste [[Ogaden-krigen]] og på den andre siden av [[Adenbukta]] var det borgerkrig i [[Jemen]]. De gikk til slutt i land i det nøytrale landet [[Djibouti]] etter å ha tilbakelagt 6800&nbsp;km gjennom [[Persiabukten]] og [[Arabiahavet]].  3. april 1978 satte Heyerdahl og hans mannskap fyr på «Tigris» for å synliggjøre sin protest mot krigshandlingene og den vestlige verdens involvering i disse.

[[Ragnar Kvam jr.]] hevdet i sin biografi om Thor Heyerdahl at ambisjonene for denne ekspedisjonen kan ha vært høyere enn Heyerdahl sa offentlig. Ifølge Kvam kan målet ha vært å seile rundt [[Kapp det gode håp]] for å «livnære teorien om at det mesopotamiske urtidsmennesket knyttet forbindelsen mellom Det indiske hav og Atlanterhavet».<ref>{{Cite news| author = Jon H. Rydne og Sølvi Wærhaug | url = http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=10144318 | title = Ville til Amerika med «Tigris» | publisher = VG | date = 14. oktober 2013 | accessdate = 1. desember 2013}}</ref>

=== Utgravninger ved Túcume i Peru ===
Fra 1988 til 1992 administrerte Thor Heyerdahl arkeologiske utgravninger av et pyramidekompleks ved landsbyen [[Túcume]] på [[Peru]]s [[Stillehavet|stillehavskyst]]. Det 220 hektar store området er et av de største og mest imponerende fornminneområdene i [[Sør-Amerika]]. 
På området er det 26 pyramidelignende konstruksjoner bygget av soltørket leire ([[adobe]]) omkring år 1100.

Det ble avdekket mange graver med fantastisk gravgods, inkludert vakre sølvstatuetter og fjærarbeidtekstiler. Det ble også funnet indikasjoner på at det var erfarne reisende blant Túcume-folket: det var skjell fra [[Ecuador]] og [[Panama]] og [[lapis lazuli]] fra [[Chile]]. Utgravinger av en godt bevart adobemur dekorert med illustrasjoner i relieff av fuglemenn om bord på to store farkoster av siv omgitt av fisk og sjøfugl var med på å forsterke Heyerdahls tro på at søramerikanske indianere hadde lagt ut på lange sjøreiser. Disse fuglemennene bar likhetstrekk med funn gjort på Påskeøya.<ref>{{Kilde www | url = http://www.kon-tiki.no/Exp_Tucume.php | tittel = Túcume | utgiver = [[Kon-Tiki Museet]] | besøksdato = 3. desember 2013 | url-status=død | arkivurl = https://web.archive.org/web/20131203191424/http://www.kon-tiki.no/Exp_Tucume.php | arkivdato = 2013-12-03 }}</ref> Det ble også funnet et fint bevart rorblad fra en liten balsaflåte og en krukke i sort keramikk som viser to menn om bord på en sivbåt.

=== Jakten på Odin ===
{{Utdypende|Jakten på Odin}}
I to artikler i Aftenposten og i bøkene ''Ingen grenser'' (1999) og ''Jakten på Odin'' (2001) – der Per Lillieström var medforfatter – hevdet Heyerdahl at guden Odin hadde vært en reell historisk person, og var forfar til den norske kongerekken. Heyerdahl brukte blant annet Snorres skrifter som kilde, og hevdet også at vikingene hadde besøkt langt større deler av Amerika en det som var kjent fra tidligere. Teorien møtte kraftig motbør.

Heyerdahl besøkte [[Aserbajdsjan]] fire ganger i 1981, 1994 , 1999 og 2000<ref>{{Cite web|url=http://azer.com/aiweb/categories/magazine/31_folder/31_articles/31_thorheyerdahl.html |title=Thor Heyerdahl in Azerbaijan |publisher=Azer.com |date= |accessdate=1. september 2011}}</ref> Han hadde lenge vært fascinert av helleristningene som kunne dateres tilbake til ca. 8–7 årtusener f.Kr. på [[Gobustan nasjonalpark|Gobustan]] (ca. 60&nbsp;km sørvest for [[Baku]]), og han var overbevist om at deres kunstneriske stil var svært lik på utskjæringer funnet hjemme i Norge. Heyerdahl mente spesielt at utseendet på båtene var svært like, da disse var tegnet med sigdformede linjer som representerte bunnen på båten og hadde vertikale linjer på dekk som skulle illustrerer mannskap eller kanskje hevede årer.

Basert på dette og annen publisert dokumentasjon foreslo Heyerdahl at Aserbajdsjan var åsted for en gammel avansert sivilisasjon. Han mente innfødte migrerte nordover via vannveier til dagens Skandinavia ved hjelp av genialt konstruerte fartøy laget av dyreskinn som kunne brettes ut som tøystoffer. Når de reisende skulle forflytte seg motstrøms foldet de ganske enkelt skinnbåtene sine og fraktet dem med pakkdyr.

Under Heyerdahls besøk i Baku i 1999 foreleste han om historien til gamle nordiske kongene på det nasjonale vitenskapsakademiet i Aserbajdsjan. Han snakket om nedtegnelser gjort av [[Snorre Sturlason]] i ''[[Ynglingesagaen]]'' på 1200-tallet der det fortelles at [[Odin]] kom til nord med sitt folk fra et land som het [[Æser|Aser]]. Heyerdahl aksepterte Snorres fortelling som bokstavelig sannhet, og mente at en høvding ledet sitt folk i en migrasjon fra øst, vestover og nordover gjennom [[Sachsen]] til [[Fyn]] i [[Danmark]], og til slutt slo seg ned i [[Sverige]]. Heyerdahl hevdet at den geografiske plasseringen av det mytiske Aser eller Æsir stemte overens med regionen i det moderne Aserbajdsjan øst for Kaukasusfjellene og Svartehavet. «Vi snakker ikke lenger om mytologi,» uttalte Heyerdahl, «men om realitetene i geografi og historie. [[Aserbajdsjanere|Aserbajdsjanerne]] bør være stolte av sin gamle kultur. Den er like rik og gammel som dem i Kina og Mesopotamia.»

Et av de siste prosjektene Heyerdahl gjennomførte, ''[[Jakten på Odin]]'', var en revisjon av hans Odinhypotese, hvor han innledet utgravninger i [[Azov]] i [[Russland]], nær [[Azovhavet]] på nordøstsiden av [[Svartehavet]].<ref name="Storfjell">Storfjell, "[http://azer.com/aiweb/categories/magazine/ai102_folder/102_articles/102_heyerdahl_storfjell.html Thor Heyerdahl's Final Projects]," i Azerbaijan International, Vol. 10:2 (sommeren 2002).</ref> Han søkte etter restene av en sivilisasjon som kunne stemme med fortellingene om Odin i Snorre, et godt stykke nord for hans opprinnelige mål i Aserbajdsjan ved [[Det kaspiske hav]] bare to år tidligere. Dette prosjektet møtte hard kritikk og beskyldninger om pseudovitenskap fra historikere, arkeologer og [[Lingvistikk|lingvister]] i Norge, som anklaget Heyerdahl for selektiv bruk av kilder og en grunnleggende mangel på vitenskapelig metode i sitt arbeid.<ref>Even Hovdhaugen, Christian Keller, Else Mundal, Anne Stalsberg, Gro Steinsland: Anmeldelse av Thor Heyerdahl og Per Lillieström: Jakten på Odin. Stenersens forlag. Oslo 2001. Maal og Minne 1 (2002) s. 98-109.[https://web.archive.org/web/20110725013912/http://www.novus.no/tidsskrifter/heyerdahl.PDF pdf]</ref><ref>{{Cite web|last=Stahlsberg|first=Anne|title=Ytringsfrihet og påstått vitenskap – et dilemma? |url=http://skepsis.no/?p=517|accessdate=20. juni 2012|date=13. mars 2006}} ([http://skepsis.no/?p=517&article2pdf=1 pdf]</ref>

Hans sentrale påstander var basert på likheter i navn i norrøn mytologi og geografiske navn i svartehavsregionen, for eksempel ''Azov'' og ''æser'', [[udinere]] og Odin, [[Ty]] og [[Tyrkia]]. Filologer og historikere avviser disse parallellene som rene tilfeldigheter, og også [[anakronisme]]r; for eksempel fikk ikke byen Azov dette navnet før over 1000 år etter perioden Heyerdahl hevder æsene holdt til der. Motstanden fra fagmiljøene hindret ikke Heyerdahl i å fremme disse påstandene helt fram til sin død i 2002.

=== Andre prosjekter ===
[[Fil:Güímar BW 5.JPG|thumb|[[Pyramidene i Güímar]] {{Byline|Berthold Werner}}]]
Heyerdahl reiste i 1982 til [[Maldivene]] i Det indiske hav etter å ha fått tilsendt bilder av en steinstatue som lignet på dem han hadde sett på Påskeøya<ref name="NBL" />. Da han året etter begynte med arkeologiske utgravinger der, fant han solorienterte fundamenter og gårdsrom, samt statuer med langstrakte øreflipper. Heyerdahl mente at disse funnene passet med teorien hans om en sjøfartssivilisasjon som oppsto i det som nå er [[Sri Lanka]] som koloniserte Maldivene og senere påvirket eller stiftet kulturene i oldtidens Sør-Amerika og på Påskeøya. Hans funn er beskrevet i boka ''Mysteriet Maldivene''.

I 1991 begynte han sine undersøkelser av [[pyramidene i Güímar]] på [[Tenerife]] og erklærte at de ikke var tilfeldige steinhauger, men pyramider. Basert på funn gjort av astrofysikerne Aparicio, Belmonte og Esteban, fra [[Instituto de Astrofisica de Canarias]] om at pyramidene var astronomisk orientert utviklet han en overbevisning om at de var av gammel opprinnelse og han hevdet at de gamle menneskene som bygget dem var mest sannsynlig soltilbedere. Heyerdahl utformet etterhvert en teori om at [[Kanariøyene]] hadde vært baser for oldtidens transport mellom Amerika og [[Middelhavet]].

Like før han døde, vendte han tilbake til sin forskning i Stillehavet og satte blant annet i gang arkeologiske utgravninger på stillehavsøya [[Samoa]].