Redigerer Thomas Cromwell, 1. jarl av Essex (avsnitt)

==Minister==
[[Fil:Thomas_Cromwell,_portrait_miniature_with_fur_collar,_after_Hans_Holbein_the_Younger.jpg|thumb|Cromwell omkring [[1535]], av [[Hans Holbein den yngre]].]]
Cromwell spilte en viktig rolle i [[reformasjonen i England]]. Parlamentet 1529&ndash;31 førte ikke kongen noe nærmere en skilsmisse. Men i 1532, med Cromwell som kongens fremste mann, begynte ting å skje. Viktige inntektskilder for paven ble avskåret, og kirkelovgivningen overført til kongen. I løpet av de neste årene kom den grunnleggende loven under den engelske reformasjonen, ''[[Act in Restraint of Appeals]]'' som forbød anker til Roma. Dette åpnet for at skilsmisse kunne innvilges i England, uten mulighet for at paven kunne behandle en anke. 

Det var Cromwell som skrev utkastet til denne loven. En detalj av stor betydning var at han beskrev England som et «[[imperium]]». Engelske [[monark]]er hadde også tidligere omtalt seg selv som «[[keiser]]e», fordi de styrte mer enn ett rike. Men i denne loven betydde det noe annet; England ble erklært å være et rike i seg selv, uavhengig av fremmede herskeres [[autoritet]]. Dette var rettet mot [[pavedømme]]t, som mistet sin myndighet over England og dets rettsutøvelse.

Anne Boleyn viste liten takknemlighet for Cromwells innsats for å gjøre ekteskapet mellom henne og kongen mulig. Ved hennes [[kroning]] i 1533 ble en rekke menn slått til [[ridder]]e, men Cromwell var ikke blant dem - noe som virker som en bevisst forbigåelse, særlig siden han ble pålagt å innkreve bøtene fra de som avslo utnevnelsen. Heller ikke var Cromwell ute av stand til å stå til kronens rådighet som ridder, ettersom hans arbeidsoppgaver i kongehusets tjeneste allerede var langt mer omfattende enn noe man forventet av en ridder.<ref>Diarmaid MacCullough: ''Thomas Cromwell'' (s. 169)</ref> På den tiden foreslo Cromwell ekteskap mellom søstersønn Richard Cromwell og sin gamle venn William Courtenays svigerdatter. Courtenay var positiv til en forbindelse mellom den unge enken og Cromwells familie; men piken var også i slekt med Anne Boleyn som nektet å godkjenne [[giftermål]]et.<ref>Diarmaid MacCullough: ''Thomas Cromwell'' (s. 114)</ref>

Cromwell var den fremste blant de som foreslo for Henrik VIII at han skulle utnevne seg selv til overhode for kirken i England. Han sørget i [[1534]] for at ''[[Act of Supremacy]]'' ble vedtatt i parlamentet, og året etter ble han utnevnt til kongens ''vicegerent''<ref>https://www.merriam-webster.com/dictionary/vicegerent</ref> («generalvikar») i ''[[Lords Spirituals]]''. Dette gav ham makt som høyeste [[dommer]] i kirkelige saker. Embetet var også en institusjon som samlet de to kirkelige [[provins]]ene i England, [[Canterbury erkebispedømme|Canterbury]] og [[York erkebispedømme|York]]. Det var i kraft av dette embetet Cromwell ledet [[oppløsningen av Englands klostre]], som begynte med hans visitasjon, annonsert i [[1535]] og påbegynt vinteren [[1536]].
Selv om oppløsningen av klostrene ble sett som et kynisk tiltak for å skaffe penger, hadde Cromwell og hans støttespillere genuine reservasjoner mot klosterlivet. De var spesielt negative til [[forbønn]] for avdøde. Mens Cromwell satt i posisjon, var Henrik VIII langt mer velvillig innstilt til [[protestantisme]]n enn han ble senere. 
[[Fil:Reginald_Pole_from_NPG.jpg|thumb|Kongens tremenning [[Reginald Pole]] beskyldte Cromwell for å være inspirert av [[Machiavelli]]s ''[[Fyrsten]]''.]] 
Kong Henriks [[tremenning]] og bitre motstander [[Reginald Pole]] beskrev i sin ''Apologia'' i [[1539]] Cromwell som «[[Satan]]s utsending» og den ansvarlige for kong Henriks ugjerninger. I en samtale i [[1528]]/29 om hvordan man best råder en [[fyrste]], hadde Cromwell anbefalt Pole å lese en bok som Pole senere mente måtte være [[Machiavelli]]s ''[[Fyrsten]]''. Men ''Fyrsten'' ble først trykt i 1532, og Cromwell fikk den anbefalt av sin venn lord Morley i 1539.<ref>[https://books.google.no/books?id=OuQiqAdGCJYC&pg=PA32&lpg=PA32&dq=cromwell+pole+emissary+of+satan+machiavelli&source=bl&ots=kwvr_b1M48&sig=ACfU3U2wGzPCMcgmeCTpyK87PH9D2t1vaw&hl=en&sa=X&ved=2ahUKEwiKx_GDxaLsAhWxtYsKHaLhAI4Q6AEwBXoECAYQAg#v=onepage&q=cromwell%20pole%20emissary%20of%20satan%20machiavelli&f=false] Patrick Coby: ''Thomas Cromwell: Machiavellian Statecraft and the English Reformation'' s. 32-33</ref> Og selv om ''Fyrsten'' beskriver hvordan en fyrste bør utpeke og behandle rådgiveren, sier den ingenting om rådgiverens rolle, som var emnet for Cromwell og Poles samtale i 1528/29. Det gjør derimot [[Baldassare Castiglione]]s bok ''[[Il libro del cortegiano|il Cortegiano]]'' (= Hoffmannen), som kan være den Cromwell tenkte på. Den ble utgitt i 1528/29, men er ''Fyrsten''s motstykke og [[antitese]].<ref>http://www.luminarium.org/encyclopedia/cromwell.htm</ref> 

Etter henrettelsen av Anne Boleyn i mai 1536 ble Cromwell ''Lord Privy Seal''<ref>https://www.britannica.com/topic/lord-privy-seal</ref> (dvs. bevarer av [[geheimeråd]]ets [[segl]]) og var deretter sentral i kongens politikk. Kong Henrik brøt med Roma for å sette igjennom annulleringen af sitt første ekteskap, men holdt fast ved katolsk lære, som han bare ville reformere, ikke avskaffe. Cromwell sympatiserte derimot med [[lollardisme|lollardene]]. Liksom erkebiskop [[Thomas Cranmer]] ønsket Cromwell å få [[Bibelen]] oversatt til engelsk; det motsatte kong Henrik seg helt. Utgaven de foretrakk, var en [[oversettelse]] foretatt av [[William Tyndale]], men med navnet Miles Coverdale på omslaget. Cranmer godkjente denne [[4. august]] [[1538]], og bad Cromwell om å sørge for kongens aksept. Denne kom [[30. september]] samme år, hvoretter hvert [[kirkesogn]] var pliktig å anskaffe og utstille et eksemplar av Coverdales bibel, så enhver kunne lese i den. [[Geistlighet]]en fikk uttrykkelig forbud mot å hindre noen adgang til skriften, men skulle tvert om oppmuntre enhver som kunne, til å studere den. Erkebiskop Cranmer jublet og skrev til Cromwell at «ved siden av [[Gud]]s belønning, skal du evig huskes for det samme i landet».<ref>https://spartacus-educational.com/Lollards.htm</ref>

Trass i sine religiøse reformer var Cromwell en god venn og støtte for dronning Katarinas datter, den katolske [[Maria I av England|prinsesse Maria]]. Han klarte ikke å overtale kongen til å la piken få besøke sin mor da moren lå på dødsleiet, men han lyktes i å sikre henne et rimelig livsopphold. Til sist gikk det rykter om at de to tenkte å gifte seg. Cromwell var allerede over femti; Maria bare 21, og ingenting tyder på at han var noe annet enn en farsfigur hun støttet seg til, og som hadde vernet henne mot den biologiske faren - kongens - vrede. Men da lady Beauchamp bar sin førstefødte til [[dåp]]en, var [[Jane Seymour|dronning Jane]], hendes stedatter prinsesse Maria og Thomas Cromwell [[fadder|gudforeldre]];<ref>Diarmaid MacCullough: ''Thomas Cromwell'' (s. 352)</ref> og da Cromwells sønn Gregory selv ble far, sendte prinsesse Maria gave både til dåpsbarnet og til [[jordmor]]en.<ref>Diarmaid MacCullough: ''Thomas Cromwell'' (s. 440)</ref>

Cromwell ble beskytter for en gruppe intellektuelle engelske [[humanisme|humanister]], som han brukte for å fremme reformasjonen gjennom trykte skrifter. Gruppen omfattet blant annet [[Thomas Gibson]], [[William Marshall]], [[Richard Morison]], [[John Rastell]], [[Thomas Starkey]], [[Richard Taverner]] og [[John Uvedale]]. Blant annet fikk Marshall tyve pund av Cromwell for å oversette og trykke [[Marsilius av Padova]]s ''Defensor pacis''. 

Da [[Erasmus]] forsøkte å innkreve utestående pensjon fra [[Aldington]] i [[Kent]], nektet den daværende pastoren å utbetale pengene, fordi det var hans forgjenger som hadde lovet pensjonen, og ikke ham selv. Cromwell sendte Erasmus tyve [[engel (mynt)|engler]], og hans venn [[Thomas Bedyll]] forsikret Erasmus om at Cromwell beundret ham svært høyt.<ref>G. R. Elton, ''Reform and Renewal: Thomas Cromwell and the Common Weal'', Cambridge University Press, Cambridge 1973, s. 31</ref>