Redigerer Tetragrammet (avsnitt)

== Tetragrammets forekomst i Den hebraiske bibelen ==
Guds navn forekommer 6 828 ganger i den hebraiske grunntekst til Det gamle testamente. Israelittene og jødene i gammel tid brukte det flittig som navnet på den ene Gud, som en kontrast til de gudene som ble tilbedt av folkeslag rundt dem. Få moderne oversettelser gjengir det imidlertid med et eget navn (Jahve eller Jehova) i dag. Isteden setter de inn titler som «Gud» eller «Herren».

Alle navn i den hebraiske grunnteksten forekommer kun med konsonanter, ettersom språket er uten vokaler, og den opprinnelige uttalen av disse kan således være usikker. Likevel følger oversetterne den praksis å gjengi disse navnene med innarbeidete former av det opprinnelige hebraiske. ([[Josva]], [[Abraham (bibelsk person)|Abraham]], [[David]]). Ofte er dette versjoner av navnene som stammer fra gresk via latin, men som likevel ses som en adekvat gjengivelse av de enkelte personnavnene. Andre løsninger, slik som å bruke titler eller kun konsonantene («kongen» eller «DVD» istedenfor David) ville gjort teksten oppstykket og uforståelig – ikke minst tatt i betraktning at det finnes tusenvis av forskjellige egennavn i Den hebraiske bibel.

Når de fleste oversetterne i dag velger å gjengi navnet JHVH i Den hebraiske bibel med "Herren" eller "Gud", skyldes dette to forhold: (1) Dels at en følger den praksis Det nye testamentet vitner om, nemlig at JHVH enten unngås eller erstattes med for eksempel "Herren". (2) At en velger å gjengi en oversettelse av substituttene Adonai (Herren) og Elohim (Gud), som jødene etterhvert kom til å benytte. JHVH er utelatt i kopier av [[Septuaginta]] fra 4- og 500-tallet e.Kr., men forekommer i fragmenter av en tidlig revidert form av denne. Disse fragmentene kan dateres tilbake til det første århundre f.Kr. og det første århundre e.Kr. I sine oversettelser oppgir ikke [[Det Norske Bibelselskap]] noen utdypende forklaring på hvorfor JHVH er gjengitt med «Herren». Formen Jehovah ble imidlertid brukt konsekvent i ''Ny Baiboly,'' deres oversettelse til madagassisk.

To anerkjente oversettelser som gjengir JHVH med egennavn, er The Jerusalem Bible og The World English Bible, som begge bruker den engelske formen Yahweh. Sistnevnte oversettelse er siste utgave av ''American Standard Version,'' som i 1901 argumenterte for å bruke formen Jehovah konsekvent. Den reviderte utgaven av 1952 (''Revised Standard Version'') argumenterte helt motsatt, og byttet ut JHVH med ''the Lord'' (Herren) eller ''God'' (Gud). Mens siste utgaven nå altså velger formen ''Yahweh.'' Ut over disse er det stort sett eldre oversettelser som gjengir Guds egennavn, da som oftest i middelalderens populære form Jehova.

En annen bibeloversettelse som gjengir JHVH konsekvent med et tilsvarende navn (på norsk, engelsk, tysk osv.), er Jehovas vitners ''[[Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter]]''. Det er åpenbart et ønske fra vitnenes side å framheve Jehova som en alternativ gjengivelse av JHVH, ettersom denne formen av navnet er blitt vanlig i bruk i vesteuropeiske språk i hvert fall siden 1200-tallet. Jehovas vitner argumenterer med hyppigheten navnet forekommer med i den hebraiske grunnteksten. De påpeker også at selv den nøyaktige uttalen av Jesu navn er gått tapt, uten at man av den grunn unngår å bruke navnet med den formen som er vanlig på det enkelte språk.

I Den hebraiske bibel opphøyes JHVH gjentatte ganger som det eksplisitte navnet på den høyeste Gud, den allmektige. ([[Salmenes bok]] 83:19) I bibelsk tid brukte jødene det både når de sang salmer, når de konverserte, når de bad og når de hilste hverandre. (2. Mosebok 8,29; [[Femte Mosebok]] 8,19; [[Ruts bok]] 2:4) Forkortete former av navnet forekommer også i en rekke bibelske personnavn og i den vanlige hyllesten [[halleluja]] – «lovpris Jah». Også ikke-bibelske tekstkilder, som Moabitt-steinen fra det 9. århundre f.Kr., inneholder JHVH og bekrefter at jødene brukte navnet såpass hyppig at de omkringliggende folkeslagene bet seg merke i det.