Redigerer Syros (avsnitt)

=== «Pavens øy» ===
[[Fil:Ermoupoli, Syros island, Greece.jpg|thumb|left|Utsyn over Ermoupoli fra stranden.]]
[[Fil:View of Ermoupoli from Ano Syros.jpg|thumb|Utsyn over Ermoupoli fra Ano Syros.]]
[[Fil:Ermoupolis fra b..jpg|thumb|Ermoupolis.]]
[[Fil:Gallissas beach.jpg|thumb|Galissas med badestranda.]]
På [[1500-tallet]] ble trusselen fra de [[Tyrkere|tyrkiske]] [[muslim]]ske krigsflåtene fra [[Det osmanske rike]] dominerende i Egeerhavet, og det venetiansk øyriket falt sammen. I 1522 ble Syros angrepet av [[Kaperfart|korsaren]] [[Khair ed-Din|Khair ed-Din Barbarossa]] som tok øya i besittelse. Imidlertid var osmanene fornøyde med å motta pengeoverføringer og mange av øyene i Kykladene fikk beholde det meste av sitt selvstyre og religionsfrihet.{{Tr}} Samtidig ble det ført forhandlinger med utsendinger fra [[Frankrike]] og [[Den hellige stol]] i [[Roma]] med de osmanske myndighetene, og katolikkene på øya kom inn under særlig beskyttelse av Frankrike og Roma.{{Tr}}

Bispedømmet Syra (''Syrensis'', «Pavens øy») var et latinsk bispedømme, underlagt [[Naxos (øy)|Naxos]] hvor venetianere hadde etablert et latinsk bispedømme underlagt erkebiskopen i Athen frem til 1525. Fra tiden hvor øya ble okkupert og underlagt de tyrkiske osmanene på 1500-tallet, etablerte grekerne en [[metropolitt]], det vil si en [[Den gresk-ortodokse kirke|gresk-ortodoks]] biskop, på øya. Den tidligst kjente er Josef,<ref>Le Quien, Michel: ''op. cit''., II, 233</ref> sammen med Symeon som døde i 1594,<ref>Ampelas: ''Histoire de Syros'', 411</ref> og Ignatios i 1596.<ref>Miklosich & Mueller: ''Acta patriarchatus constantinopolitani'', V, 461</ref> Øya forble hovedsakelig katolsk.<ref>Ricaut: ''Histoire de l'estat présent de l"Eglise grecque'', 361; Barenton, Hilaire de: ''La France Catholique en Orient'', 171–173</ref><ref>[http://www.newadvent.org/cathen/14395a.htm «Diocese of Syra (Syrensis)»], ''Catholic Encyclopedia''</ref>

Etter den andre halvparten av [[1600-tallet]] begynte en økonomisk vekst i Egeerhavet som nådde sitt høydepunkt i overgangen til 1800-tallet.{{Tr}} Nedgangen i piratvirksomheten, lovløsheten og uroen på begynnelsen av 1800-tallet førte til en gradvis liberaliseringen av sjørutene i østlige Middelhavet.{{Tr}}