Redigerer Sverres saga (avsnitt)

== De øvrige delene av sagaen ==
Den siste delen av sagaen er etter alt å dømme skrevet etter kongens død i 1202, og inneholder flere episoder som ikke samsvarer med det bildet av kongen som finnes i første del: den fromme kongen som bærer Olavs-arven. Nøyaktig når er vanskelig å fastslå. Det fortelles for eksempel om [[erkebiskop Guttorm]] i kapittel 161, men Guttorm ble ikke erkebiskop før i 1215, noe som tyder på at den siste delen av sagaen ble skrevet etter dette, men det kan også være at noen opplysninger er senere tillegg.<ref>Bugge (1914)</ref>

Den siste delen av sagaen fremstår også som mer objektiv enn ''Gryla''. Mens sistnevnte kun forteller historien fra Sverres perspektiv, veksler den siste delen mellom Sverres og hans motstanderes perspektiv, og motstanderne blir ofte viet like mye plass som Sverre.<ref>Bagge (1993): 5</ref> 
Sverres hovedmotstander [[Magnus Erlingsson]] blir sympatisk fremstilt. Magnus' far [[Erling Skakke]] fremstilles mer negativt, men får likevel godt skussmål som en modig mann som dør i kamp. Sverres motstandere blir imidlertid ikke omtalt mer negativt i ''Gryla'' - det er rett og slett bare langt mindre fokus på motstanderne i ''Gryla''. Den positive omtalen av Magnus i sagaens siste del kan komme av at delene som omhandler Magnus kan ha vært skrevet på oppdrag fra ham, og deretter innarbeidet i sagaen om Sverre.<ref>Bagge (1993): 6-7</ref>

Den delen av sagaen som tar for seg konflikten med [[baglerne]] er derimot mindre objektivt fremstilt enn delen om konflikten med Magnus. Dette kan handle om at personene generelt blir fremstilt mer positivt jo høyere rang de har. Baglerhøvdingen [[Nikolas Arnesson]] får rollen som skurken i historien. I sagaen blir Nikolas beskrevet på en svært lite flatterende måte idet sagaforfatteren skriver at han hadde «hjerte som en hare og forstand som en ræv».<ref>Sverres saga, kap. 133</ref> Nikolas kan være beskrevet negativt fordi han ikke levde opp til krigeridealet, men det kan også tenkes at han forsøkes latterliggjort fordi han var en mektig og farlig fiende. De andre baglerne har ikke sagaskriveren stort å si om, men det gis et forholdsvis sympatisk inntrykk av [[Reidar Sendemann]], en annen av de ledende baglerne.<ref>Bagge (1993): 8-9</ref> Vanlige bønder blir nesten alltid foraktfullt beskrevet som feiginger som stikker av og taper i kamp, til tross for at de er tallmessig overlegne. Skillet mellom hvem som blir positivt og hvem som blir negativt fremstilt går derfor i langt større grad mellom bønder og krigere, enn mellom Sverre og hans motstandere.<ref>Bagge (1993): 10-11</ref>

Arntor av Kvåle er en person som nevnes i Sverres saga, i forbindelse med en hendelse i [[Sogndal]] i 1183. Rett før jul dette året ønsket to av sysselmennene til kong Sverre Sigurdsson å dra i hop litt ekstra til et julegilde. Dette likte sogndølene ikke, og det endte med at Arntor av Kvåle og Isak Torjilsson samlet sammen noen karer og drepte sysselmennene til kongen og flere til. 

De siste kapitlene i sagaen handler om Sverres dramatiske konflikt med erkebiskop [[Eirik Ivarsson]]. Eirik fikk Sverre [[Ekskommunikasjon|bannlyst]] av [[pave Innocens]] i 1198, og det er Eirik Sverre først og fremst adresserer ''[[En tale mot biskopene]]'' til. Forfatteren forteller ikke eksplisitt at han mener erkebiskopen tok feil, men han forteller at Eirik ble blind etter at han måtte gå i [[eksil]] i [[Danmark]] og at Sverre mente dette var en straff fra Gud. Sverre skal deretter ha fått et brev fra [[paven]] der han ble løst fra bannlysningen, og deretter nevner ikke sagaforfatteren konflikten mer. Vi vet imidlertid fra geistlige kilder at dette brevet fra paven aldri har eksistert. Sverre forble bannlyst resten av livet. Sagaforfatteren glatter altså over store deler av konflikten.<ref>Bagge (1993): 10-11</ref>

Også i den siste delen av sagaen er det Sverres suksess som kriger det fokuseres på, og også her fremstilles hans suksess som bevis på hans rett til tronen, akkurat som i ''Gryla''.<ref>Bagge (1993): 13</ref> Den siste delen av sagaen er likevel ikke propaganda på lik linje med ''Gryla''. Det finnes ingen konsistent [[ideologi]] i sagaen, men den kan ha fungert som en legitimering av kongedømmet og dynastiet til Sverres sønnesønn, [[Håkon Håkonsson]].<ref>Bagge (1993): 16-17</ref>